Skrekkelige fly

Det har vært en begredelig vinter for mange av oss. Gudskjelov har det ikke vært skiføre. Snø og is er en mare kastet over oss fra naturen. Men det har vært kaldt og grått, for uten snø blir det unektelig tristere og mørkere ute. Noe er da snøen godt for.

Og når vinteren er kjedelig som gårsdagens matpakke, og lang som en eksamensdag, så fristes mange nordmenn av destinasjoner man må fly til. Facebook og Instagram, som vel strengt talt er samme greia heretter, er blitt fylt opp av blide folk i flyseter, utsikt fra flyvinduer, og av mer eller mindre fuktig servering i en lounge på Gardermoen. Snart er det vinterferie, og da vil sikkert halve den sosiale nettbaserte omgangskretsen sette rumpa si ned i et flysete.

Å fly er selve metaforen for å komme seg unna det vanlige og traurige. En nabo av meg som var født i 1917, pleide å ta med kona ut på Fornebu, med bussen. Der ute satt se med hver sin brødblings på en sittetribune og så flyene lette og lande, og velkledde passasjerer komme og gå – med store kofferter fylt med minner fra det like store utland. Han var selv aldri oppe i noe fly. Men følelsen av å komme seg bort smittet over på Bjarne og Ruth, selv på hundre meters avstand fra flyene.