Samfunnsvitenskapen er utsatt for motebegreper, og vi er nå i ferd med å se en oppblomstring for sjangeren «slutten på det amerikanske imperiet ». Ja, det amerikanske imperiet er over. Mest av alt fordi det aldri eksisterte.
Den følgende teksten er ikke noe strengt vitenskaplig produkt, noe jeg understreker ved å holde fotnotene til et minimum. Det vil trolig glede de fleste. Jeg håper derimot at noe av innholdet er statsvitenskaplig fundert og kan virke faglig-provoserende. Det sentrale spørsmålet er følgende: Er USA et moderne imperium? Før jeg kommer med mine egne betraktninger rundt dette, la meg kort skissere noen av de perspektivene som har kommet fram i den pågående debatten. (
1)
Å sammenligne USA med et imperium er i og for seg ikke noe nytt fenomen. Som i så mange andre land opplevde USA imperialistiske strømninger, særlig mot slutten av 1800-tallet. Under mellomkrigstiden tok enkelte internasjonalister opp imperiebegrepet i bestrebelsene på å bryte ut av isolasjonismen som de mente preget amerikansk utenrikspolitikk. Senere har en nordmann, Geir Lundestad, med hell brukt begrepet i sin analyse av relasjonene mellom USA og Vest-Europa 1945-52. Men ikke i bokstavlig forstand. Det var uten vemod at Jack Snyder i sin bok om Imperiemyter fra 1992, hevdet at begrepet imperium var blitt avleggs som politisk målestokk.
Det er tre grunner til at en relativt godmodig akademisk debatt, hvor begrepet ble brukt med uttalte eller innforståtte hermetegn, på kort tid ble dypt politisert. Det ene var den varslede neokonservative dreiningen i amerikansk utenrikspolitikk under George Bush den yngres første presidentperiode. Det andre var terroranslagene mot Amerika i 2001 og de strategiske beslutningene angrepene utløste. Den tredje grunnen er at uttrykket imperium var brukervennlig i en sterkt politisert akademisk diskurs. Det fungerte bra for de neokonservative som ikke brukte begrepet i overført betydning, men som en maktpolitisk inspirasjon. Venstreintellektuelle opplevde på sin side at masken endelig var blitt revet av den gamle uvennen, som fremstod akkurat slik Marx, Lenin og Galtung hadde forutsagt.
Roma ved Potomac
Til tross for polariseringen var ikke ideen om Amerika som imperium grepet ut av løse luften. Ingen som besøker Washington kan overse imperienykkene til dem som bygde byen. Bygninger som kongressen, grunnlovsdomstolen og en rekke andre er bygget i neoklassisk romansk stil. Og det er ikke bare byggingene. Politiske symboler og terminologi er oversådd med romerske referanser. Det er i det hele tatt ikke rart at enkelte tok til å kalle byen «Rome on the Potomac ». Som Andrew Bacevich har poengtert i boken Empire as a way of life, har imperietanken aldri vært videre populær i USA. For mange står begrepet som selve symbolet på pomp og privilegier; for hovmod og overmot. Motsatsen til de verdiene amerikanerne liker å assosiere seg med.
Hvorvidt forskningsobjektet liker eller missliker en forklaringsmodell, er naturligvis ikke noen grunn til å bruke eller avskrive den. Kriteriet må være om det hjelper oss å bedre forstå USAs rolle i verdensordenen. Michael Cox påpeker at det finnes gode argumenter for å bruke imperiebegrepet. Han fastslår at imperier aldri er like - at de har variert i form og innhold på forskjellige tidspunkt opp gjennom historien. Videre trenger ikke imperier nødvendigvis å sette seg i besittelse av andres territorier — forskjellige former for tributt er vel så vanlig. Det er like viktig at imperier bestemmer reglene for de som lever innenfor sin maktsfære og straffer og belønner deretter. Likeledes betoner man gjerne evnen til å spre imperiemaktens språk og kultur til rikets yttergrenser. Niall Ferguson viser i boken Colossus hvordan USA oppfyller alle disse kriteriene, og flere til.
En lang rekke tenkere heiste imperiefanen, spesielt i årene 2001 til 2005. Et raskt søk på Amazon finner flere hyllemeter med bøker om Det amerikanske imperiet. De spenner fra intellektuelle som Michael Ignatieff til økonomer som Deepak Lal, konspirasjonsteoretikere som Mathias Broeckers, militære som Anthony Zinni, sosiologer som Emmanuel Todd og et lass med historikere. Interessant nok godtar de fleste forfatterne uten videre kvaler metamorfosen der USA antas å ha gått fra å være primus inter pares blant liberale demokratier, og blitt til å bli et imperium. Faktisk er president Bush en av de få jeg har sett protestere mot denne ommerkingen på prinsipielt grunnlag. Det sier noe om det intellektuelle klimaet i USA at en tanke som bare to tiår tidligere ville ha blitt møtt med allmenn fordømmelse, kom farlig nær å bli god latin.
USA et mektig skue
Det var naturligvis Amerikas relative styrke vis-Ã -vis resten av verden som fikk enkelte til å se imperier på høylys dag. USAs mobiliseringsevne, kulturelle vigør og teknologiske innovasjonsevne er respektinngytende. Slutten på den bipolare terrorbalansen åpnet døren til en ny tidsalder, hvor Amerikas militære, politiske og økonomiske overlegenhet syntes å være grenseløs. USAs stilling som verdens eneste supermakt var, og er, et udiskutabelt faktum. Landets US$11 billion-økonomi har muliggjort teknologisk framskritt og et forsvarsbudsjett større enn den samlede totalen av de 25 neste landene på listen. Det kan ikke herske noen tvil om USAs kapasiteter. Like lite som det ikke kan være noen tvil om at det internasjonale statssystemet ikke hadde sett en lignende ubalanse siden Westfalerfreden i 1648 markerte begynnelsen på nasjonalstatenes tidsalder. Men det var de innledningsvis seiersrike hærtogene i Irak og Afghanistan som virkelig satte fart på imperiedebatten. USA i fri dressur er et mektig skue.
Ved utgangen av 2007 har stemningen endret seg. Irak ser i dag omtrent like mye ut som et blivende sted for USA som Vietnam gjorde det i 1970. Også i Afghanistan er mange av framgangene nå i ferd med å rulles tilbake. Den amerikanske økonomien er fortsatt sterk, men har ikke lengre roser i kinnene. Vi er vitne til en dyp og tung trend der kapital og produksjonsbasis flyttes bort fra det transatlantiske området og driver, i kombinasjon med økt forbruk, de asiatiske utfordrerne raskere, høyere, sterkere. Russland har dessuten gjennomført et overraskende comeback, og er i likhet med Kina villig til å utfordre USA på måter som ville vært vanskelig å forestille seg for ti år siden. I tillegg synes USA å være i ferd med å trekke seg bort fra mange av sine gamle støttepunkter. Nedleggelsen av Keflavikbasen er bare en del av en prosess som vil redusere det militære nærværet i Europa. En lignende prosess pågår i Japan, og i Korea. Det er lite imperieaktig å frivillig gi fra seg kontroll.
«Urolig hviler hodet som bærer kronen », sa Shakespeare. Som den ledende stormakten i det internasjonale system, deler USA mange av de samme bekymringene som fordums imperier. Og det var i referanse til lederskapets tunge byrde at den amerikanske ambassadøren til Norge, Benson K. Whitney nylig sukket: «Hvis USA er et imperium, så er vi det verste imperiet noen sinne ». For USAs lederskap var ikke, som Geir Lundestad har poengtert, basert på frykt eller tvang. Det var - og er - per invitasjon. Europeiske ledere ønsket at USA skulle vise lederskap. Men også på dette punktet er det tegn til endring. PEW-instituttets «Global Attitudes Project » fra 2007 er nedslående lesning, sett med amerikanske øyne. Kun i 25 av de 47 statene som var med på målingen er et flertall av de spurte positivt innstilt til USA. Det tyske Marshallfondets 2007-måling av transatlantiske trender viser at kun 36 prosent av europeere nå ser på amerikansk lederskap i verden som «ønskelig ». Dette tallet er nesten uendret siden 2004.
Mot en multipolar verden
Med mange av faktorene som var blitt fremhevet som symboler på imperiet på vikende front, har mye av snakket om «Det amerikanske imperium » stilnet. David P. Calleo påpekte nylig i tidsskriftet
Survival, at kjernen i imperiedebatten er Amerikas unike posisjon i det internasjonale systemet, kombinert med troen i enkelte kretser på at USA ville kunne beholde denne rollen over tid. Ideen om Det amerikanske imperiet var i realiteten ideen om en varig unipolar verdensorden, et «New American Century » som en neokonservativ tankesmie kalte det.
[2] Og grunnen til at luften alt har gått ut av dette konseptet har, som Calleo påpeker, alt å gjøre med at vi i dag ser konturene av en fremtidig multipolar verden. Ikke i morgen — men heller ikke i en alt for fjern fremtid. Makt har en tendens til å balansere makt. Analytikerne som tidligere snakket om Den unipolare tidsalder, snakker nå om Det unipolare øyeblikket.
For imperium var alltid en forkjær betegnelse på Amerikas rolle i verdenssystemet. Som et politisk system brukes imperium vanligvis som synonym med keiserdømme. USA er et demokrati, og slett ikke noe autokrati. Man må gjøre en lang rekke modifikasjoner for å få USA til å passe i støpeformen skapt av forgjengerne. USA ligner ikke de romerske eller britiske imperiene. Et imperium er vanligvis flere land og nasjoner som er forent under ett styre, gjerne som følge av erobring. Den store forskjellen mellom et amerikansk og andre imperier er jo at USA stort sett «styrer » over formelt selvstendige stater. Amerika virker for det meste gjennom handelsavtaler, allianser og internasjonale organisasjoner — i likhet med andre land. Allierte som Norge står fritt til å føre uavhengig utenrikspolitikk uten frykt for den slags avstraffelser som historien er så rik på. Vår befolkning vil ikke føres til Washington i lenker; vårt land vil ikke pløyes og sås med salt. De amerikanske oversjøiske besittelsene Puerto Rico, Amerikansk Samoa og Guam vitner ei heller ikke om noen erobringsrang i imperieskala. Og til slutt er det dette at USA i motsetning til imperier flest, ikke kaller seg imperium. Altså beveger debatten seg til hva USA er für sich, til hva det «egentlig » er, an sich.
Eller hegemoni?
I boken Two Hegemonies inviterte Patrick O’Brian og Armand Clesse 18 akademikere til å tenke over hvorvidt imperium eller hegemoni er mest dekkende for USA. Mens imperium handler om overmakt, handler hegemoni i følge en av bidragsyterne, S. Ryan Johansson, om lederskap. Hegemoni viser til en stat som samler, organiserer og leder en gruppe stater uten å sikre seg permanent politisk makt over disse. Denne gangen er Atens rolle i kampen mot perserne modell. Det er allikevel problematisk å bruke historiske paralleller på denne måten. Å ved fri assosiasjon plukke ut noen enkelttrekk ved et gitt historisk tilfelle - og deretter bruke disse usorterte variablene til å krysspeile — er i beste fall metodologisk tvilsomt. Hvis USA tangerer nok av punktene fra antikkens Roma, ja da er USA et imperium. Da disse to er kontekstuelt og substansielt grunnleggende forskjellige, går ikke regnestykket opp, uten en grunnleggende antagelser om at historien gjentar seg. Og det gjør den jo ikke. Av og til rimer den - som Mark Twain påpekte - men den gjentar seg ikke. Slik ustrukturert teoribygging er ikke annet enn dårlig statsvitenskap.
Motebegreper kommer og går
«Vær på vakt mot historikere som kommer halende på analogier », sier Michael Cox og minner oss på trojanernes advarsel mot grekere som kommer med gaver. Historiske paralleller kan være mer misvisende enn hjelpsomme. Slike tankekonstruksjoner sier ofte mer om hvordan vi forsøker å forstå en komplisert virkelighet enn de sier om virkeligheten. De har større verdi som levning enn som beretning, for å bruke historikernes egen terminologi. I så måte er imperiedebatten i seg selv en studie verdt. Samfunnsvitenskapen med samtidshistorie på slep synes å være spesielt utsatt for motebegreper. Gang på gang ser vi nye konsepter oppleve en eksplosjonsartet popularitet, hvor tidsskrifter flommet over av artikler med nye begrepet i tittelen, for så å forsvinne nesten uten en krusning. Det hele er i det hele tatt ikke ulikt livsløpet til ei populær poplåt.
«American Empire » er et skoleeksempel på en slik landeplage. Slike brå trender har en tendens til å sette i gang en pendelbevegelse. I stedet for å stille spørsmål ved verdien av slike analysemodeller vil ofte pendelen svinge til motsatt ytterpunkt. Vi skal ikke glemme at på 1980-tallet var det mange som mente at USA var forbi sine velmaktsdager og på vei med nedgang og fall. Bakgrunnen for svartsinnet var naturligvis nederlaget i Vietnam og den økonomiske krisen på 1970-tallet. Det er derfor all grunn til å vente at vi snart vil se en «slutten på Det amerikanske imperiet »-sjanger blomstre opp. Man kan i det hele tatt få en ubehagelig følelse at det er observatørene som beveget seg, ikke studieobjektet. Jeg vil altså konkludere med at det amerikanske imperiet er over. Mest av alt fordi det aldri eksisterte. På grunn av måten det amerikanske imperiet kom til — som et motebegrep blant akademikere og kommentatorer, var det heller aldri tvil om hvordan dette imperiet ville møte sitt endelikt: med et tastetrykk.
Asle Toje er forsker ved Institutt for forsvarsstudier.
Minervas digitale årsabonnement til kr 999,-
Bestill her
Minervas digitale månedsabonnement til kr 119,- pr mnd,
første to uker kr 1,-
Bestill her
Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-
Bestill her
