Sosialismens grunnleggende økonomiske problem feirer 100 år

Året var 1920, og første verdenskrig var nettopp slutt. Det første storskala-forsøket på en sosialistisk økonomi, der staten skulle overta alle produksjonsmidler, var i ferd med å bli satt ut i livet.

Men ingen økonomer hadde gjort et systematisk forsøk på å analysere de mulige økonomiske konsekvensene av et slikt system. Heller ikke Karl Marx, som mer enn noen andre hadde forfektet både sosialismens ønskelighet og uunngåelighet, hadde viet seg til spørsmålet om hvordan en sosialistisk økonomis virkemåte ville skille seg fra den bestående «kapitalismen».

Det slo derfor ned som en sensasjon når Ludwig von Mises, en ung liberal økonom fra Wien, publiserte en banebrytende teoretisk analyse av sosialismen, som et økonomisk system.

Mises’ artikkel Die Wirtschaftsrechnung im sozialistischen Gemeinwesen, ble publisert i Archiv für Sozialwissenschaften, og var selve startskuddet for det som senere ble kalt den store systemdebatten.

Hovedkonklusjonen i artikkelen var at rasjonell økonomisk kalkulasjon i et sosialistisk samfunn, i fravær av privat eiendomsrett og markedspriser, var tilnærmet umulig. Mises’ kompakte oppsummering lød slik:

«Uten et fritt marked finnes ingen prismekanisme, og uten en prismekanisme er økonomisk kalkulasjon utelukket.»

En vanskelig utfordring

Som en konsekvens ville en sosialistisk planøkonomi, ifølge Mises, mangle reelle prissignaler og realistiske beregninger av tap og fortjeneste som kompass og hjelpemiddel til å styre ressursallokering og produksjon på en mest mulig produktiv måte, tilpasset etterspørselen.

I tillegg pekte Mises på hvordan fraværet av markedsbaserte incentiver, privat entreprenørskap og individuelt ansvar ville bidra til å forsterke de negative konsekvensene av det grunnleggende kalkulasjonsproblemet.

For den politiske sosialismen, som på denne tiden var på sterk fremmarsj også i Østerrike, fremstod Mises’ analyse som svært problematisk og utfordrende. Grunnen var at konklusjonen til Mises bidro til å reise store spørsmålstegn bak sosialistenes populære løfter om en vesentlig høyere levestandard for det brede lag av folket, og spesielt for den voksende arbeiderklassen. Var sosialistenes løfte nå redusert til en illusjon?

En av dem som i første omgang fant Mises’ budskap vanskelig å fordøye var sosialistlederen og økonomen Otto Bauer, en tidligere studiekamerat av Mises fra Universitetet i Wien. Til tross for sine innbyrdes meningsforskjeller var forholdet mellom Bauer og Mises preget av gjensidig respekt.

Den som leser Mises’ artikkel fra 1920 og senere bøker om sosialisme nøye, vil også legge merke til at Mises alltid refererte Bauer med respekt, og aldri lot seg friste til å pådytte sine meningsmotstandere en annen definisjon av sosialisme enn den de selv brukte, ei heller å betvile sosialistenes gode hensikter. Dette var nok også en grunnleggende forutsetning for at den markedsliberale Mises skulle lykkes med å overtale Bauer til å forlate den revolusjonære Moskva-tro linjen. Etter bruddet med Moskva bidro Otto Bauer sterkt til å lede de østerrikske sosialistene inn på en sosialdemokratisk vei.

Böhm-Bawerks Marx-seminar

Men dette var ikke den første gangen Mises og Bauer hadde diskutert økonomiske spørsmål med politisk relevans. De møttes også som studenter i professor Böhm-Bawerks berømte seminar om Marx, som strakte seg over et helt semester i 1905. Böhm-Bawerk var kjent for å insistere på at alle synspunkter skulle bli hørt i sine seminarer. Siden Böhm-Bawerk selv var liberal, valgte han derfor å la marxisten Otto Bauer holde et kritisk kommentarinnlegg etter sine egne forelesninger, som innledning til plenumsdiskusjon i Marx-seminaret.

Når akkurat dette seminaret i ettertid er blitt betegnet som berømt, var det ikke bare på grunn av Böhm-Bawerks eksemplariske demonstrasjon av akademisk liberalitet, men også på grunn av at et knippe av deltagerne senere skulle vise seg å bli toneangivende innen samfunnsvitenskap og politikk:

Foruten Ludwig von Mises og Otto Bauer, deltok nemlig Rudolf Hilferding, Emil Lederer og Joseph A. Schumpeter. Alle, bortsett fra Schumpeter, hadde jødisk familiebakgrunn. Bauer, Hilferding og Lederer var marxister, mens Schumpeter var en selverklært konservativ og Marx-beundrer, som orienterte seg mot de kristelig-sosiale i politisk forstand.

Bauer ble utenriksminister i den første koalisjonsregjeringen i den unge republikken, og Schumpeter ble i en kort periode finansminister, etter forutgående deltagelse i den tyske sosialiseringskommisjonen, i begge tilfeller på anbefaling fra Hilferding og Lederer. Hilferding ble etter hvert også sosialdemokrat, og var finansminister i Tyskland i 1923 og 1928-29. Mises var siden 1909 sjefsøkonom i det østerrikske handelskammer og ble den ledende økonomen i den såkalte østerrikske skole, etter Böhm-Bawerk.

Fra artikkel til bok

Men hvordan gikk det så med Mises’ sensasjonelle artikkel? I den venstreorienterte delen av pressen ble Mises angrepet hardt og beskylt for å bedrive et borgerlig-liberalt ideologisk angrep på sosialismen. I den borgerlige og liberale pressen var det få som forstod betydningen av artikkelen. Men i den akademiske debatten viste det seg fort at Mises hadde berørt et hittil neglisjert tema, og at det ikke var så lett å avfeie Mises’ analyse som rent ideologisk spinn.

Tvert imot. Alle seriøse kritikere anerkjente at Mises for første gang hadde tatt opp et ubelyst tema innen sosialistisk tenkning. Det bør også bemerkes at det bare tok seks måneder etter publiseringen av Mises’ artikkel før det dukket opp en serie artikler i den offisielle sovjetiske økonomipublikasjonen Economicheskaya Shisni som svar på Mises’ utfordring. Det skulle heller ikke ta så lang tid før «krigskommunismen» av ren nød skulle bli avløst av en ny og mindre dogmatisk kollektivistisk styringsmodell, under tilnavnet NEP – eller new economic policy.

Mises hadde ikke store problemer med å besvare sine kritikere i to samleartikler, i 1923 og 1928 i Archiv für Sozialwissenschaft und Sozialpolitik. Kritikken rokket ikke ved Mises’ tese, og bidro snarere til å bekrefte den.

Dessuten publiserte Mises i 1922 den svært innflytelsesrike boken Gemeinwirtschaft, som han betegnet som en sosio-økonomisk analyse av sosialismen. Her viderefører og utvider han sitt opprinnelige argument, og setter det i sammenheng med både samfunnsutvikling og ulike politiske tankeretninger.

Det er ikke unaturlig å betrakte denne boken som startskuddet på en ny sosialisme-debatt, nemlig den om ulike veier til en kollektivistisk planøkonomi utenom den revolusjonære. Mises selv holdt seg langt unna fremtidsprofetier, men i ettertid skulle enkelte kombinasjoner av de veiene Mises advarte mot i boken om sosialisme likevel komme til å manifestere seg i den tyske nasjonalsosialismen, og i den italienske fascismen utover på 1930-tallet.

Systemdebatten lever

Bokens påvirkningskraft på en rekke samtidige økonomer i mange land skulle vise seg å bli uvanlig stor. Det er nok å nevne navn som Friedrich Hayek, Lionel Robbins, Bertil Ohlin, Wilhelm Röpke, Walter Eucken og Luigi Einaudi. Alle disse var dessuten med på å videreutvikle Mises’ analyser og gi nye impulser til den store systemdebatten utover på 1930-tallet. I denne sammenheng bør også den norske økonomen og Farmand-redaktøren Trygve J.B. Hoff nevnes, med sin doktoravhandling om økonomisk kalkulasjon i sosialistiske samfunn.

Det største tilleggsbidraget kom fra Friedrich Hayek, som på midten av 1930-tallet utviklet forståelsen av hvordan spontane markedsprosesser og fri prisdannelse gjør det mulig å skape, utnytte og formidle spredt desentralisert kunnskap som fremmer produktivitetsvekst på tvers av det økonomiske systemet.

Hayeks motsvarende ankepunkt mot alle kollektivistiske planmodeller var at denne typen bruk av desentralisert kunnskap som man finner i en markedsøkonomi umulig kan samles, sentraliseres og anvendes av et sentralt planleggingskontor. Ansatser til slike tanker finner man også i flere av Mises’ skrifter.

Etter hvert ble utfordringene fra Mises og Hayek søkt imøtegått ved å vise til en kombinasjon av matematiske tilnærminger til den nyklassiske teorien om generell likevekt, samt nye økonomiske planleggingsverktøy som nasjonalregnskap og nasjonalbudsjett, samt statistiske modeller som underbygger disse verktøyene. Den nye utbredte troen på «statlig rasjonell økonomisk planlegging», som kom ut av erfaringer i mange land med planøkonomi under andre verdenskrig, fikk gjennom tilgangen til nye planverktøy også tilført ny troverdighet. Dermed steg de planøkonomiske ambisjonene også i land som Storbritannia og Norge.

For Norges del fikk de mest ekstreme planøkonomiske ambisjonene en avgjørende knekk etter det såkalte påskeopprøret på Youngstorget i 1953, da ledelsen i Arbeiderpartiet snudde i kampen om den nye prisloven. I den store kampanjen mot planøkonomi og fullmaktslovene (1947-1953), som norsk næringsliv anført av organisasjonen Libertas stod bak, var det heller ikke vanskelig å finne eksempler på at tankene til både Mises, Hayek og Hoff ble tillagt vekt.

Norge ble aldri en sosialistisk økonomi, i den klassiske betydningen at staten eier produksjonsmidlene og kontrollerer alle vesentlige beslutninger i næringslivet. Derimot ble hele det Sovjet-dominerte Europa, inklusive Sovjetunionen, underlagt et slikt økonomisk regime i kombinasjon med et undertrykkende politisk kommunistdiktatur. Etter Berlin-murens fall og Sovjetunionens oppløsning er det knapt noen som betviler den sosialistiske planøkonomiens fallitt og umenneskelige vesen. Derimot kan det være av interesse å observere noen av de økonomiske problemerkjennelsene som kom fra innsiden, før kommunismens fall, og sammenligne dem med Mises’ opprinnelige kritikk.

Oskar Lange

Aller først bør den polske økonomen Oskar Lange nevnes. I en internasjonal fagartikkel fra 1936 om sosialistisk økonomisk teori mente han at han hadde funnet løsningen på det problemet Mises hadde adressert i 1920. Ikke uten en viss porsjon sarkasme, innledet Lange sin artikkel med å hevde at Mises egentlig hadde fortjent en statue «i storsalen i ministeriet for sosialisering og sentral planlegging».

Lange tok utgangspunkt i den nyklassiske modellen om perfekt konkurranse under generell likevekt som et ideal. Han fremsatte påstanden om at en sosialistisk modell kan tilnærme seg dette idealet langt bedre enn en markedsøkonomi, og viste til en rekke påviste avvik mellom idealet og virkeligheten i vestlige land.

Lange så for seg en «markedssosialistisk modell» med en viss frihet for den enkelte bedrift til å fatte egne produksjonsbeslutninger, og med valgfrihet for forbrukerne og arbeidstakere. Gjennom prøving og feiling mente Lange at staten ville finne frem til likevektspriser, slik at tilbud og etterspørsel balanserer hva gjelder forbruksvarer og lønninger. Mer uklart var det med prissettingen av øvrige produksjonsmidler.

Langes illusjon var at han forvekslet en matematisk utledet modell av en tenkt økonomi i statisk generell likevekt som et ideal, med noe som uten videre kan overføres på virkeligheten.

Han hadde tydeligvis heller ikke lagt merke til at Mises allerede i artikkelen fra 1920 hadde belyst nettopp det problemet som Lange så på som en løsning. Mises uttrykte i 1920 at i en tenkt statisk likevektsituasjon er det ingen som har behov for økonomisk kalkulasjon, siden alle handlinger per definisjon gjentar seg hele tiden i minste detalj, uten forandring, uten usikkerhet, uten entreprenørskap og uten innovasjoner – og uten økonomisk vekst.

Kornai og Grossman

Den ungarske økonomen Janos Kornai publiserte i 1959 en empirisk basert analyse av virkemåten til sentralstyrte økonomiske modeller av den typen som dominerte i Sovjetunionen og i det Sovjet-dominerte Øst-Europa. Han fant at de økonomiske mekanismene som var mest fremtredende bygde på administrative ordrer til bedriftene om løpende produksjon, materialinnkjøp og investeringer, samt sentralt tildelte lønnsutbetalingsfond og arbeidskraftbudsjetter.

Kornai hevdet videre at et karakteristisk trekk ved et slikt system er at bedriftsledelsen har et svært begrenset handlingsrom, kombinert med at etterspørselen i liten grad påvirker hva som produseres og hvordan det produseres. Denne analysen ble publisert samtidig med at behovet for reformer innen den planøkonomiske modellen ble mye diskutert i statsledelsen i de kommunistiske landene.

I 1963 publiserte Gregory Grossman, en økonom ved Berkeley-universitetet, «et utkast til en teori for sentralstyrte økonomier», hvor han konsentrerer seg om problemer i økonomiske systemer med et minimum av markedsprisdannelse. Et av hans viktigste funn var at slike ikke-markedssystemer nødvendigvis må være preget av stram sentral styring. I fraværet av sterk overstyring fra en sentral instans ville fort enkeltplaner kommet i konflikt med hverandre.

Empirisk betraktet fant også Grossman at de sosialistiske planøkonomiene i praksis viet aller størst oppmerksomhet på å sikre konsistens i produksjonsplanleggingen, snarere enn å oppnå effektivitet. Dernest pekte han på problemer med å kombinere sentralstyring i enkelte sektorer med markedsmekanismer i andre sektorer.

Grossman hadde, helt i tråd med Mises og Hayek sin tenkning, forklart hvordan gravitasjonskraften i en sosialistisk økonomi tenderer sterkt mot sentralstyring og følgelig mot sterk grad av maktkonsentrasjon og et autoritært styresett.

En rapport til sentralkomitéen

Et av de mest oppsiktsvekkende dokumentene som beskrev de store problemene i sovjet-økonomien på midten av 1960-tallet var en rapport til sentralkomitéen i CPSU datert 25. september 1965, forfattet av A.N. Kosygin, om behovet for «forbedret industriell ledelse».

I denne rapporten står det blant annet å lese følgende: «Ikke sjelden produserer våre bedrifter varer av lav kvalitet som forbrukerne ikke liker, og som derfor forblir usolgte.»

Vel så oppsiktsvekkende, regimet tatt i betraktning, er den påfølgende selvkritikken som fremføres av den planøkonomiske praksis. Kritikken går helt inn i kjernen av de problemene Mises påpekte i 1920 (sitatene er hentet fra antologien Socialist Economics, red. Alec Nove og D.M. Nuti, 1972):

«The existing neglect of economic levers in planning and managing the national economy, and the weakening of the system of cost accounting, are to a great extent connected with the considerable shortcomings in the system of price formation. If prices are not substantiated, then economic calculations lose their dependability which in turn encourages the adaption of subjectivist decisions.»

Etter en tydelig erkjennelse av at prissettingsproblemene er størst innen råvarer og halvfabrikata og på grossistnivå, samt noen forslag om å løse dette med mer vekt på resultatstyring og bedre økonomisk kalkulasjon, og mindre detaljstyring sentralt, følger så denne megetsigende virkelighetsbeskrivelsen, skrevet i 1965:

«Experience shows that the task of establishing wholesale price levels for all kinds of goods, and the preparations of new price lists for all branches of industry, take considerable time. It will probably be possible to introduce the new prices in 1967-68.»

Jugoslavia, Ungarn, Tsjekkoslovakia

I ettertid viste det seg at selv de minimale reformene som ble foreslått i Kosygins rapport aldri ble gjennomført. Det samme året, 1965, markerte imidlertid en langt mer vidtgående reform i Jugoslavia, i retning av tilnærmet full autonomi for bedriftene, større medinnflytelse for arbeidstakere og lønnsavtaler på bedriftsnivå. I tillegg ble investeringsbeslutningene vesentlig desentralisert.

Til og med liberalisering av utenrikshandelen og internasjonale betalinger ble gjennomført i 1965. Jugoslavia hadde eksperimentert med mindre grad av sentralisert styring helt siden 1951, men tillot likevel ikke privat eierskap av store og mellomstore bedrifter, selv om innslaget av samvirkemodeller var betydelig.

I den jugoslaviske modellen ble etter hvert den sentrale planleggingen begrenset til indikativ planlegging/veiledning, kombinert med sentralstyring av store investeringer og kredittmarkedet.

Den svenske økonomen Assar Lindbeck bedømte på midten av 1970-tallet den jugoslaviske «markedssosialismen» til å ligge langt nærmere den svenske enn den sovjetiske modellen.

Ingen av de andre øst-europeiske landene gikk så langt i markedsøkonomisk reformretning som Jugoslavia, selv om Ungarn også til en viss grad lyktes med å desentralisere beslutninger ned på bedriftsnivået og redusere omfanget av detaljplanlegging og administrativ allokering av ressurser.

Tsjekkoslovakia var også på god vei til å lansere «sosialisme med et menneskelig ansikt», men det forsøket ble slått brutalt ned under Praha-våren i 1968. Året etter utkom den tsjekkiske økonomen Ota Siks bok Sanningen om den tjeckoslovakiska ekonomin på svensk.

Der oppsummerer han på en måte som Mises ville gjenkjent: «Där det inte finns något tryck från konkurrenter, där ingen har något materiellt interesse av att slutresultatet skall bli det bästa – där kan vi inte vänta oss några under.»

Problemet lever videre

Ett hundre år etter at Ludwig von Mises skrev sin banebrytende artikkel skal det godt gjøres å ikke innrømme at han hadde et poeng, attpåtil et med stor betydning for ettertiden.

Vi kan dermed også hevde at sosialismens grunnleggende økonomiske problem også fyller 100 år, og fortsatt befinner seg i en uløst tilstand.