Espen Barth Eide er en rund kloss i firkantet hull

Frankrike vil ikke arrestere Benjamin Netanyahu. Dette står i grell kontrast til Espen Barth Eide utsagn om at han ville la Israels statsminister arrestere dersom denne kommer til Norge.

Tidligere har Barth Eide overbevist statsminister Jonas Gahr Støre (lar jeg meg fortelle fra kilder nær prosessen) om å anerkjenne Palestina ved å påstå at Frankrike ville følge Norge. Men Frankrike anerkjente som kjent ikke Palestina, og gjør det er nå klart at Norge også er ute av takt når det gjelder arrestordren.

The Guardian skriver: «Benjamin Netanyahu has immunity from arrest warrants issued by the international criminal court for war crimes on the grounds that Israel is not an ICC member.»

Dette er ikke en kommentar på om ICCs #metoo anklagede anklager Karim Khan er en aktivist, eller om stater omfattes av avtaler de ikke har sluttet seg til. Det er ikke engang et innspill på hvorvidt anerkjennelse av stater bare bør reserveres for stater, eller om drømmer også kan anerkjennes som stater. Mitt anliggende er at Norge er i ferd med å spille oss ut over sidelinjen med å bli for ekstreme. Ikke til forkleinelse for noen, men vi ender stadig oftere opp i feil selskap.

Slik Sverige i sin tid gjorde, før de skjerpet seg. Men minnet om da jeg fikk se Margot Wallström i skinnjakke (!) i New Delhi belære indiere om «gender» vil være mitt, til evig tid.

Barth Eide hevder at han tror han vil samarbeide godt med Donald Trump. Jeg tror ikke det. Jeg kjenner disse folkene, i motsetning til Barth Eide. Espen Barth Eide har – tror jeg – blitt en rund kloss i et firkantet hull. Han passer ikke.

Og han tjener ikke norske interesser i en verden hvor stormaktene nå dikterer reglene. Vi kan ikke fortsette å miste venner og fremmedgjøre stater i et slikt tempo, det er ikke bærekraftig.

Vi mister venner på en helt spesiell måte: gjennom å være radikale multilateralister. Ingen er bedre venn med systemet enn Norge. Det er styrende for svært mange av våre utenrikspolitiske satsinger og skattekroner. Problemet er at i en verden med store interessemotsetninger og verdimotsetninger, må man i blant også være sine venners venn. Systemet er godt å ha. Men en venn i nøden er det likevel ikke.

Derfor uroer det meg også at det ikke er noen som helst politisk opposisjon i Norge til Barth Eides radikalisme. Høyres eneste svar til Aps politikk, sist om Ukraina-støtten, synes å være at det burde skjedd før – og det burde vært mer.

Jeg vet jeg lyder som Kato den eldre («og forøvrig mener jeg Kartago bør legges øde») når jeg gang på gang påpeker utenriksministerens feiltrinn. Men når Norges interesser vanskjøttes må noen si ifra. Dette er også viktig, siden vi har stortingsvalg om ett år og vi da vil få en ny utenriksminister av samme støpning. VGs Hanne Skartveit anklager Barth Eide for å «føre en aktivistisk utenrikspolitikk som ikke tjener norske interesser. Statsministeren lar det skje».

Neste steg er å erkjenne at det er ingen forskjell på ham og Høyres Ine Eriksen Søreide. Dessverre. Dessverre ligger Norge an til å få nok en liberal internasjonalist som leder av utenrikstjenesten. 

Søreide er smart og hardtarbeidende, bevares. Men hun vil, som Espen Barth Eide, fortsette feilsatsingene, intensivere feilinvesteringene og følge villsporene. At hun er sosialt flink, vil kanskje føre til at vi mister våre venner saktere.

La meg være spesifikk. La meg vise til det vi kan kalle Søreides manifest, sumtotalen av hennes utenrikspolitiske tenkning, nemlig Stortingsmelding 27: «Norges roller og interesser i multilateralt samarbeid».

I meldingen presenteres multilateralisme som sverd og skjold i norsk utenrikspolitikk. Rapporten refererer, forvirrende, til idealisme og liberal internasjonalisme som «realisme» og «realpolitikk» (!) – kanskje for å dempe inntrykket av at hun er Barth Eides lærling.

Tanken er at Norge er unikt begunstiget av et regelstyrt og institusjonalisert internasjonalt system. Dette stemmer, delvis. Deretter følger konklusjonen at Norge nå må gå «all in» for å hindre at multilateralisme svekkes ytterligere. En ambisiøs oppgave for et lite land.

Det Eide og Søreide ikke har forstått, er Norges størrelse. Vi kan ikke bære det internasjonale systemet, like lite som vi ville kunne rive med det internasjonale systemet. Vi er en småstat, vi er ikke systemkritiske.

Spørsmålet er derfor: Hvor lenge skal Norge styres av generasjonen som hadde sine formative opplevelser på 1990-tallet? Det er en tid som er like relevant for oss i dag, som et kart over Mykonos er på Grønland. I Fremskrittspartiet er sentrale skikkelser stadig mer usikre på om de kan leve med Ine Marie Eriksen Søreide som utenriksminister.

Problemet med norsk utenrikspolitikk er ikke bare at vi ikke klarer å «lese rommet» – det er også det at det er altfor mye av den. Også statsministeren synes å bruke altfor mye tid på utenrikspolitikk, trolig fordi han finner det mer givende enn å styre landet.

Vi er i trøbbel. Et lite og utsatt land sitter med gjensidig beundrende utenrikspolitiske eliter som stenger annerledestenkende ute i håp om å bevare en elitekonsensus. Opposisjonen har abdisert. Alle later som om dumskap er klokskap; idealisme er realisme og at krig er fred.