Staten kan ikke ta ansvar for alt

I en kronikk i NRK Ytring 26. august skriver tre gründere og en lege at Norge trenger en «fellesskapsminister». Forslaget har en viss appell. Utenforskap og ensomhet er en betydelig utfordring, som kan få store konsekvenser for både den enkelte og samfunnet. Det skal vi ikke ta lett på.

Det betyr imidlertid ikke at svaret på denne utfordringen bør være å opprette enda en statsrådspost. 

Dersom staten skal ta større ansvar for våre liv, risikerer vi at enkeltmennesker mister noe av den nødvendige ansvarsfølelsen – både for oss selv, og de rundt oss. Et samfunn fungerer tross alt bare dersom individene tar ansvar for sine medmennesker. Staten er nemlig ikke det eneste fellesskapet i samfunnet. 

Det er tross alt i de små fellesskapene at ensomheten og utenforskapet bekjempes. Enten det er i familien, fotballaget, koret eller menigheten. 

Å erstatte alle disse små fellesskapene med staten kan i seg selv være en årsak til økt ensomhet. Du kan tross alt aldri få en meningsfull relasjon med staten på samme måte som med den lokale idrettsklubben. 

Det betyr ikke at staten skal være fraværende, men at en for omfattende stat kan gå utover vår forpliktelse til å gjøre noe godt for andre enn oss selv. 

Det kan være vel så skadelig for ensomheten i samfunnet. 

Det er tross alt ved å bety noe for andre, at mange finner en mening med livet. Å vende seg utover, istedenfor å kun tenke på seg selv, kan være utrolig givende. Det er i friheten til å ta ansvar at meningen ligger. 

Vi politikere kan nemlig ikke vedta gode liv. Vår oppgave er å tilrettelegge for at individer selv har muligheten til å skape meningsfulle liv i tråd med sine verdier. Eller for å si det på en annen måte: Politikere bygger dansegulvet, men holder avstand til dansen. 

Det betyr ikke at «enhver er sin egen lykkes smed». Både suksesser og nederlag i menneskers liv skyldes mer enn deres egen innsats. Staten skal selvsagt sørge for verdige behandlingstilbud, jobbe forebyggende med helseutfordringer og ha et politisk mål om å øke yrkesdeltakelsen. 

Poenget er at velferdsstaten ikke har noen verdi dersom ikke enkeltmennesket også tar et personlig ansvar. Det å snakke det enkelte menneske opp er dessuten ikke det samme som å snakke fellesskapet ned. De er hverandres forutsetninger – ikke motsetninger. 

Istedenfor å få en fellesskapsminister bør vi derfor dyrket ansvaret vi har som medmennesker. Det vil kunne bety mer for langt flere.