Vi trenger en plan B

«Vi er nødt til å ha USA med på laget, også i framtida, om vi skal hindre at Putin vinner». Utenriksminister Espen Barth Eide var klar overfor TV 2 på torsdag. Han snakket om økonomisk og militær støtte til Ukraina, men dette handler om Europas fremtid mer generelt. Han fortsatte med at Ukrainas forsvarskampen også er vår kamp. «Den er viktig for hele den europeiske og vestlige sikkerhetsarkitekturen, og vi i Europa gjør mye, og bør gjøre mye. Men det er ikke mulig uten USA.»

Jeg har nylig utgitt en bok om hvor viktig det transatlantiske forsvarssamarbeidet er, og er selvsagt helt enig med Barth Eide i at vi må gjøre alt vi kan for å bevare dette. At Europa tar en større del av byrden ved å forsvare Ukraina er viktig både i seg selv, og fordi det gjør det lettere å overtale amerikanerne til å fremdeles bidra til vår sikkerhet. De har med rette klaget over at europeerne altfor lenge og i altfor stor grad «tok ferie fra strategi», for å bruke Robert Kagans ord, og delvis ble en gratispassasjer på USAs styrke. Denne amerikanske kritikken startet ikke med Trump, men med Obamas forsvarsminister Robert Gates.

Problemet med utenriksministerens utsagn er at vi ikke lenger kan ta alliansen for gitt. Støtten fra USA til Ukraina har tørket inn, og får allerede følger ved fronten, der ukrainerne mangler våpen. Det er uvisst om og når det kommer mer støtte fra USA. Dersom Trump skulle bli president igjen neste år, er det ikke bare støtten til Ukraina som er i fare, men også USAs sikkerhetsgarantier overfor sine NATO-partnere.

NATO kan bli et tomt skall

Trump truet allerede i 2018 med å trekke USA ut av NATO. Han ble den gang stoppet av sine utenriks- og sikkerhetspolitiske rådgivere, som stort sett var moderate folk som trodde på den liberale verdensorden, folk som James Mattis, John Kelly, H. R. McMaster og John Bolton. Alle disse har kritisert ham i ettertid. Blir han valgt igjen, er det lite trolig at han vil ha annet enn hyperlojale rådgivere, ja-menn, rundt seg.

Republikanere i Senatet vil riktignok yte motstand, og det er lite trolig at Trump formelt sett kan trekke USA ut. Men han kan gjøre NATO til et tomt skall. I januar ble det kjent at han i 2020 skal ha truet EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen med at «du må forstå at dersom Europa er under angrep, kommer vi aldri til å hjelpe dere». Så la han for sikkerhets skyld til at «NATO er dødt, og vi kommer til å forlate NATO». Uten garantien i NATO-traktatens paragraf 5 om å komme allierte til unnsetning, er NATO lite verdt.

Europa må forsvare seg selv

Skal vi ta utenriksministeren bokstavelig, sier han at uten USA må vi bare innse at Putin vinner. Det er uakseptabelt. Fortsatt samarbeid med USA er selvsagt plan A. Men trusselen fra Trump betyr at vi må ha en Plan B: Dersom USA trekker seg tilbake over havet, må Europa være i stand til å forsvare både Ukraina og seg selv på egen hånd.

Vi har åpenbart de økonomiske ressursene til dette. Samlet setter de europeiske NATO-landene den russiske økonomien i skyggen, og befolkningen er mer enn tre ganger så stor. Men vi har ikke tilstrekkelig militær kapasitet, og en underutviklet våpenindustri. Det hjelper heller ikke at våpensystemene er fragmenterte og konkurrerende.

Det er også et spørsmål om vi har den viljen som trengs. Det gjelder for det første viljen til å prioritere forsvaret når de fleste europeiske land sliter med langt større økonomiske problemer enn Norge. Nasjonalkonservative partier er i fremgang og foretrekker en avtale med Russland, ikke minst for å kunne gjenoppta gassimporten og få ned energiprisene.

Et mer grunnleggende problem er at forsvarsviljen, altså andelen av befolkningen som sier at de er villige til å forsvare sitt land, er unikt lav i de store vesteuropeiske landene. Mindre enn en av tre i de største landene – Frankrike, Italia, Spania, Tyskland og Storbritannia svarte bekreftende på dette i en meningsmåling tatt opp etter Russlands angrep på Ukraina i 2022. Forsvarsviljen er riktignok større i Norden, særlig i Finland, men vi kan vanskelig klare dette alene.

Reell fare på mellomlang sikt

Den siste uken har både Venstres og Frps partiledere advart mot krig, og trusselen fra Russland, og krevd mer penger til forsvaret. Statsminister Jonas Gahr Støre mener snakket om krig er uansvarlig, og at det ikke foreligger noen akutt trussel mot Norge. Det har han nok rett i. Men den behøver ikke være langt unna. Den svenske forsvarssjefen var ute med en klar advarsel for en måned siden, og anbefalte sine landsmenn å forberede seg på krig. Den tyske forsvarsministeren advarte litt senere om at Putin kan angripe NATO-land om fem til åtte år. Fredag advarte den danske forsvarsministeren i Jyllandsposten om at et russisk angrep kan komme innen tre til fem år.

Russland har for tiden nok med krigen i Ukraina, men om få år kan krigsmaskinen, selv så haltende som den er, være klar til nye oppdrag. Det kommer stadig trusler fra Putins omland og i russiske medier. Putin selv erklærte riktignok i «intervjuet» med Tucker Carlson natt til fredag at han ikke har noen planer om å angripe Polen eller Baltikum, men han sa det samme helt opp til angrepet på Ukraina.

Jeg la merke til at han snakket om å svare på et eventuelt polsk angrep på Russland. De som kjenner sin historie, vet at Hitler påsto at det var akkurat det som skjedde 1. september 1939: Han ble angrepet av Polen og måtte forsvare seg. Nå sier Putin at polakkene «tvang» Hitler til å angripe.

To prosent er for lite

Europa, og Norge, må derfor bruke de nærmeste årene til en kraftig opprustning, og den må på sikt være stor nok til at vi skal kunne stå imot russisk aggresjon også uten USA. NATOs toprosentmål ble ikke tatt på alvor etter Russlands krig mot Georgia i 2008 eller Ukraina i 2014, men etter 2022 har det begynt å skje noe i mange land.

Alle de nordiske landene reduserte sine forsvarsutgifter som andel av BNP det første tiåret i dette årtusenet, noe som reflekterer trusselbildet på den tiden. Finland og særlig Sverige kom ned på lavere nivåer enn Norge frem til 2021, men de har begge akselerert kraftigere. Finland ser ut til å nå 2,3 prosent i år, og Sverige omkring 2 prosent. Norge planlegger å komme dit ganske snart, og regjeringen fikk nylig på plass en ekstrapakke til norsk våpenindustri, først og fremst Nammo, på to milliarder kroner.

Men dette er ikke nok. Toprosentmålet er tilpasset trusselbildet fra 2006, da det først ble nedfelt. Blir Trump valgt i november, må opprustningen akselerere. Vi må følge polakkene, som ifølge NATOs tall nådde 3,9 prosent i fjor og har budsjettert med 4,2 prosent i år. Skulle vi unngå Trump denne gangen, har vi litt bedre tid, men på lenger sikt trenger vi uansett å gjøre oss mindre avhengig av USA, som i økende grad ser mot Asia. Et Europa som tar mer ansvar for eget forsvar gir også et mer bærekraftig transatlantisk samarbeid.