– Skjerp deg, sier du til henne. Ikke mer selvmedlidenhet. Hun kan ikke tilbringe resten av sitt liv i mørket fordi faren hennes er en fjompenisse.  

Hei Sanna!

Da jeg leste ditt råd og risikoen for brudd ved å flytte sammen med særkullsbarn, var det gjenkjennbart. 

Jeg og eks ble skilt da vår datter var 10 år. Etter knappe to år møtte han drømmedama, som etter omtrent et kvarter flyttet inn med sine to barn. Min datter opplevde at far endret seg, og hun fikk ikke lenger alenetid med ham. Hun ble sittende på rommet sitt hjemme hos ham, mens han brukte tid og oppmerksomhet på sin nye familie. Det kom ofte forespørsler til meg om samvær kunne forskyves eller flyttes, for han trengte å bruke tid med de andre barna. 

Det påfølgende bruddet skjedde altså mellom far og datter. Min datter opplevde å miste sin far. Til å begynne med investerte hun mye i å være snill, føyelig, positiv, fleksibel og slik hun trodde han ville at hun skulle være. Hun prøvde å bli sett og forsto ikke hva som skjedde og hvorfor. Så gikk hun ned i mørket. Fra å være ei blid, sprudlende jente ble hun stadig mer tilbaketrukket, stille, usosial og nærmest apatisk. Hun er i dag 18 år. Hun har fortsatt kontakt med far, men kun fordi hun stikker innom av og til. Hun fikk en vinflaske til 150 kroner i 18-årsgave. 17-årsgaven uteble.Både eks og hans fru ses som oppegående samfunnsmennesker. De jobber med folk, har ansvar og tjener godt. Men de oppleves også litt merkelig mekaniske av folk flest. Som forklaring på hvorfor hans datter er lite på besøk har de fortalt en historie om at hun er så opptatt med alt mulig annet. De som står nærmest har sett at “Fru” kontrollerer hvem han skal omgås, og at han aldri får være alene med sin datter. "Fru" er også den som ryddet ut rommet til min datter slik at hun for en tid tilbake ikke lenger har eget rom der. Etter at det ble klart for meg hvordan min datter har hatt og har det, har jeg kommunisert til far at hans datter savner ham. At hun trenger å ha litt tid med ham, om ikke annet en kjøretur eller ut og spise en gang i blant, bare de to. Det blir avfeid. Han fremstår helt uten empati og følelser for sin datter. Familievernkontor er forsøkt uten å nå frem. Å kutte kontakten er per i dag ikke aktuelt for min datter. Men hun blir fortsatt skuffet, gang på gang. Hvordan ville du håndtert dette, Sanna?

Anne

**** 

Kjære Anne,

For et sårt og vondt spørsmål å lese! Jeg føler virkelig med deg og din datter.

I boken min Skilsmissebarna har jeg skrevet en del om fedre (ja, de er alltid fedre) som abdiserer. De går all in i den nye familien sin og glemmer at de faktisk har en familie fra før. Og det er ikke alltid at de glemmer det heller, det er bare at de har så mye med alle de nye familiemedlemmene. Fra mitt arbeid med boken husker jeg spesielt en gutt på 18 som hadde «mistet» faren sin til to nye halvsøsken hvorav ett hadde spesielle behov. Faren hans hadde ikke lenger tid til jakt- og fisketurer med den eldste sønnen sin. Jeg var så utrolig lei meg på hans vegne – jeg så i øynene til denne unge mannen hvor mye han savnet faren sin, slik som han var før de to små tette lillebrødre kom inn i bildet. Han savnet alenetid med pappa og hadde gitt opp å bo hos ham ettersom han opplevde at far ikke hadde tid til å være med ham.

Du skriver hvordan din datter aldri får være alene med sin far fordi Fru alltid er med. Du er inne på et annet pussig fenomen som jeg bemerket meg i forbindelse med intervjuene til boken om skilsmissebarn – nemlig, stemødrene som er overalt. Jeg husker en som ikke lot mannen sin øvelseskjøre alene med datteren sin. Hun satt i baksetet! Er ikke det helt sykt? Men det er selvsagt ikke damas feil at hun er dum og kontrollerende, det er mannens. Hva slags kremgjøk tillater noe sånt?

Samlivsterapeut og relasjonspedagog Bjørk Matheasdatter skriver i en av de fine bøkene sine at hovedregelen i en bonusfamilie er at man aldri skal trekke kjæresten bort fra barna sine. Det vil bare gjøre ham ulykkelig. Jeg er riktignok usikker på om det vil stemme i dette tilfellet. Kanskje din eks virkelig er en dott uten egen vilje? Kanskje han faktisk synes det er greit at Fru bestemmer? Det finnes slike suseladder.

Ditt tilfelle er litt atypisk. Disse fedrene som forlot barna sine, enten fysisk eller mentalt (ofte på begge måter), var et utbredt fenomen i all hovedsak for noen tiår siden, før «samværsrevolusjonen» begynte og fedrene begynte å ta mer ansvar for barna sine etter en skilsmisse. Nå hører din eksmann faktisk til sjeldenhetene.

Du spør meg hvordan du skal håndtere denne situasjonen. Du har allerede gjort det mest åpenbare: Snakket med ham og fått familievernkontoret til å snakke med ham. Det har ikke hjulpet. Da gjelder det å snakke med datteren din. Du må si det som det er: Livet er urettferdig og livet er noe dritt, men livet er også noe vakkert og noe man skal nyte og ha glede av. Hun var uheldig som fikk denne tusseladden som far ved fødselen, men det må for all del ikke definere resten av hennes liv. Det gjelder å bryte ut av apatien og mørket. Hun kan ikke tilbringe resten av sitt liv i mørket bare fordi faren hennes er en fjompenisse. Her gjelder det å forholde seg til virkeligheten, slik som det er. Faren og hustruen hans er ikke mennesker hun skal la definere hvordan hun til enhver tid har det. Hun må innse at hun ikke får gjort noe med faren sin. Det hun får gjort noe med er sin egen holdning. Skal den gjøkete faren eller fruen hans bestemme hvordan hun til enhver tid har det? Ikke snakk om! Skjerp deg, sier du til datteren din. Ikke tillat mer selvmedlidenhet fra den kanten. Det bringer ikke hennes liv eller menneskeheten videre.

Dette er garantert et svar du ikke ønsket eller forventet, men du må forsøke å ansvarliggjøre din datter. Hverken du, hun eller jeg får gjort noe med faren eller fruen hans. La dem seile sin egen sjø! 

Og så kan man jo ønske at alt dette gjør henne ikke bare sterkere, men også mer empatisk og erfaren på sikt. Hun kan aktivt ta avstand fra faren sin og bestemme seg for å bli et bedre menneske selv. Bare ikke la henne fråtse i selvmedlidenhet. Det finnes mange drittsekker der ute – det gjelder å ta dem for det de er. Det er selvsagt ekstra ille når det er snakk om ens egen far, men dess viktigere å bryte ut av det og si at hans dårlige oppførsel ikke skal definere hennes nåværende og fremtidige liv og lykke.

Vi er mange som på en eller annen måte har måttet ta avstand fra våre foreldres feil og mangler. Din datter må innse at det kunne vært verre, at hun faktisk er heldig fordi hun har en mor som bryr seg og er i vater. 

Og du må gjerne la datteren din lese dette svaret. 

Sanna