Støre må forklare Norge hva han mener om Ukraina-støtten

Tirsdag møtes regjeringen og partiene på Stortinget til samtaler om Ukraina-støtten.

En bakgrunn for møtet er at situasjonen ved frontlinjen er kritisk. I Washington er en ny administrasjon på vei inn, og Donald Trump har lovet å avslutte krigen raskt. Akkurat hva slags avslutning eller avtale han ser for seg at er mulig, er uklart. Men den skissen som er lekket til Wall Street Journal, er noe Putin neppe vil vurdere hvis han tror den militære støtten til Ukraina er på vei ned.

Samtidig har Venstre, MDG og Høyre foreslått at Norge skal gi vesentlig mer – for å bidra til å stoppe den russiske fremgangen. Høyre vil gi 45 milliarder kroner i 2025. Det er innenfor handlingsregelen, som ikke er utnyttet fullt ut. MDG har foreslått 80 milliarder kroner. Mest ambisiøse er Venstre, som har tatt til orde for at Norge gir 105 milliarder kroner og som mener Norge er i en posisjon til å gi så mye at det monner strategisk. Selv det kan faktisk dyttes innenfor handlingsregelen hvis det spres på i år og neste år – og det finnes det jo grunner til, for Ukraina trenger støtte før snarere enn senere.

Man kunne tro statsminister Jonas Gahr Støre ville støttet et slikt resonnement. Han har selv sagt at «Russlands krig mot Ukraina er vår tids største sikkerhetspolitiske utfordring». Den sentrale begrunnelsen for Støres hjertebarn Nansen-programmet er også at «Ukrainas forsvarskamp [er] sentral også for norske interesser og Norges sikkerhet» og at «uten den militære og økonomiske støtten fra andre land ville det ikke ha vært mulig for ukrainerne å stå imot det russiske angrepet».

Hjelper det noe å gi penger nå? Natos nye generalsekretær Mark Rutte mener det. Han sa senest forrige uke at det trengs «mer hjelp og mer penger» for at Ukraina skal klare seg. Penger kan kjøpe våpen på det internasjonale markedet, de kan gå inn i Ukrainas egen, betydelige forsvarsindustri, som er i stand til å tredoble produksjonen. Penger kan øke lønn og motivasjon hos soldater. Og europeiske penger kan overbevise Donald Trump om at Europa er villig til å ta en større del av den økonomiske byrden. I så fall kan Norge, med sin enorme oljeformue, utgjøre en forskjell.

Man kunne tro Støre ville støttet et slikt resonnement også. Han har skrevet en hel bok om at Norge må konsentrere sin utenrikspolitiske innsats der hvor vi kan utgjøre en forskjell. Det kan vi normalt ikke gjøre, fordi vi er for små. Krigen i Ukraina er en sjelden situasjon der man i hvert fall kunne tenke seg at det var tilfellet: Nato samlet har lovet bare 466 milliarder kroner til Ukraina neste år. Summene nevnt over er store nok til påvirke det strategiske bildet, og kan dessuten bidra til en positiv spiral.

Likevel drar Støre bena etter seg i denne saken. Opposisjonen har etterlyst mer penger lenge, men regjeringen leverte mindre i statsbudsjettet.

Men hvorfor vil Støre ikke gi mer penger? Det trenger Norge å få gode svar på. 

Uklare begrunnelser

Det har vi ikke fått så langt. Når man snakker med folk i Arbeiderpartiet sentralt, vil mange ikke engang erkjenne at de ikke vil gi mer. De forsøker å dytte skylden over på Senterpartiet, finansministeren og finansdepartementet. Vi skulle gjerne gitt mer, sier de – og for manges del er det utvilsomt sant – men Trygve Slagsvold Vedum sier nei. Men når man snakker med opposisjonspartiene som har vært i samtaler med regjeringen, peker de i stedet på statsministeren. De beskriver en arrogant og til tider brysk avvisning av sine spørsmål – som om alminnelige stortingspolitikere ikke bør blande seg inn i så store spørsmål som dette.

De siste ukene har dessuten kilder i Senterpartiet antydet at partiet er villige til å øke støtten. Samtidig har Støre mottatt kritikk internt i partiet for ikke å føre an i dette spørsmålet. Støre selv har derimot avvist et forslag fra AUF om en støtte på samme nivå som Venstre har tatt til orde for, og har fremholdt at regjeringens eget forslag om 15 milliarder er et godt utgangspunkt. 

Det neste som er pussig med Støres kommunikasjon, er at man får inntrykk av at han mener vi gir det som trengs. I spørretimen i Stortinget 6. november sa han for eksempel: «Vi ligger ikke dårlig an her. Vi gir det ukrainerne ber om. Vi gir dem det de trenger.» Det står i ganske grell kontrast til både realitetene på slagmarken, og det ukrainerne faktisk sier. Til opposisjonen har Støre også sagt at Ukrainas behov ikke først og fremst handler om penger. Det er selvsagt rett at Ukraina har andre behov også, knyttet til våpen og personell, men penger er nå engang det Norge har å bidra med. Og de ville bidra.

Til sist har Støre aktivt forsøkt å underminere argumentet om at Norge har særlige vilkår for å bidra på grunn av den enorme ekstra fortjenesten høye gasspriser har gitt den norske staten. Han har rett nok sagt seg enig i at Norges rikdom gjør at vi bør bidra særskilt. Men i realiteten ligger Norge langt bak våre nordiske naboer i militær støtte. Regjeringen liker i stedet å smykke seg med at Norge alltid havner høyt på listen over vedtatt støtte. Men det skyldes at Norge vedtar flerårige forpliktelser. Andre land har årlige budsjetter, og tar oss igjen senere. Det er ofte forståelig at politikere vil sminke grisen, men hva det skal tjene til her, er uklart. Det løser jo ikke noe problem for Ukraina at regjeringen viser til misvisende lister.

Samtidig kom Støre med et kraftig utfall mot Guri Melby, da hun påpekte at Norge har hatt enorme ekstrainntekter som en direkte følge av at krigen har gitt vesentlig høyere gasspriser. «Priser går opp og ned», sa Støre, det er riktig nok, men i dette tilfellet gikk de opp, og Norge tjente nesten 1300 milliarder kroner ekstra.

Dermed blir jeg sittende igjen uten å forstå hva som egentlig er statsministerens begrunnelse for ikke å gjøre mer. Er det at vi gir nok? At vi allerede gir nesten like mye som andre land? At penger ikke betyr noe for krigsinnsatsen? At det er galt at vi har tjent mange penger som følge av energikrigen? Det gir ingen mening. Jonas Gahr Støre mener temmelig sikkert ingen av disse tingene.

Dermed må motstanden forklares på annet vis. Og det finnes selvsagt reelle argumenter mot øke støtten. Når regjeringen i liten grad har fremmet dem, kan det skyldes at de er politisk mer krevende å diskutere. Jeg ser særlig fire grunner som dukker opp i sikkerhetspolitiske kretser, og som kunne tenkes å være de mer egentlige grunnene. Men disse må i så fall løftes frem og diskuteres åpent. Hvis man ikke kan stå for disse grunnene offentlig, er de trolig heller ikke gode nok.

Er krigen tapt?

Det første argumentet går som følger: «Krigen er allerede tapt. Det kommer til å ende med ukrainsk kapitulasjon. Som om ikke situasjonene ved fronten var ille nok, kommer den amerikanske støtten til å kuttes dramatisk når Donald Trump overtar. Ja, han har sagt han vil ha en avtale, men for Trump er ukrainsk kapitulasjon en avtale så god som noen. Enda flere norske oljekroner er ikke bare ut av vinduet, det er et bidrag til å forlenge blodbadet som uunngåelig vil ende med et ukrainsk nederlag. Der Krieg ist verloren.»

Jeg mener denne tankegangen er feilslått. Utfallet av denne krigen er ikke gitt. Russerne lider store tap, og sliter også med å skaffe flere soldater. At Ukraina skal gjenerobre store landområder synes ikke realistisk i dag, men med tilstrekkelig støtte, er det en realistisk ambisjon å hindre at Russland vinner frem militært. Donald Trump ønsker å avslutte krigen, men det er langt fra klart at det betyr at han vil akseptere en full russisk seier. Skissen som er kjent så langt, synes designet for å kunne presse russerne til forhandlinger, ikke for å kapitulere. Norske penger kan bidra til å til et slikt spor. Det handler om det samme som Jens Stoltenbergs stabssjef i Nato, Stian Jenssen, luftet allerede i fjor sommer: en eller annen variant av robuste sikkerhetsgarantier og vestlig integrasjon for Ukraina, mot å avstå territorium.

Den russiske invasjonen av Ukraina har bare i begrenset grad handlet om territorium: Et sentralt mål har vært å endre hele den europeiske sikkerhetsarkitekturen og å gjeninnføre en mer formell russisk interessesfære i Øst-Europa. Ukraina og Nato kan fortsatt hindre at Russland når det målet.

Krigen er ikke tapt. Så langt har det vært regjeringens offisielle syn at den ikke er tapt. Vestlige bidrag avgjør hvorvidt den tapes. Med mindre regjeringen har ombestemt seg her – og da må vi få vite det – bør det også ha betydning for norsk støtte.

Er vi redde for Russland?

Et annet argument handler om frykten for russisk hevn. Det går omtrent slik: «Norge har alltid hatt som mål å ligge ‘midt i feltet’ i Nato. Hvis vi stikker oss ut, kan vi vekke Russlands vrede. Det er farlig, spesielt hvis Russland i alle fall er i ferd med å vinne krigen, og USA er på vei ut av Europa.»

Jeg synes heller ikke dette argumentet er overbevisende. Norge er, sammen med våre Nato-allierte, allerede tungt involvert i denne konflikten, og vi har for lengst vekket Russlands vrede. Da er det desto viktigere å hindre at Russland vinner frem. Et norsk initiativ må dessuten selvsagt avstemmes med våre allierte, og aller helst utløse nye forpliktelser også der – og det bør sikte mot en fredsavtale. Da vil frykten for russisk hevn også kunne avta. 

Samtidig er det uklokt å overdrive frykten for amerikansk uttrekning fra Europa. Nato-medlemskap står fortsatt som en garanti for Norge. Riktig forvaltet vil økte norske bidrag til Ukraina, i koordinasjon med Washington, bare kunne styrke båndene til vår viktigste allierte.

Det er ikke irrasjonelt å frykte Russland, selvsagt. Men hvis det skal tjene som argument for ikke å støtte Ukraina, må argumentet opp i offentlig debatt, hvor det kan imøtegås.

Vil norske penger fortrenge andre penger?

En tredje bekymring handler om at friske norske milliarder vil bidra til at andre allierte trekker seg tilbake. Et slik argument har lite for seg: Det avhenger selvsagt av hvordan dette forvaltes. Det er uansett nødvendig å koordinere norske bidrag av strategisk størrelse med andre viktige allierte.

En variant av dette argumentet er at det skapes en forventning om at Norge alltid tar regningen. Men også dette styrer regjeringen i stor grad selv: Tvert i mot bør det være slik at om vi betaler ekstra mye denne gangen, får noen andre gjøre det ved neste korsvei.

Er oljefondet hellig?

Det siste argumentet – som er det som kanskje høres oftest – er at vi ikke må bryte handlingsregelen i dette spørsmålet. Det går slik: «Ukraina er et godt formål, det. Men hvis vi tar penger fra fondet til dette, vil regelen aldri komme tilbake på plass, og da vil alle pengene renne ut til ineffektive globale klimatiltak, eller virkningsløse bistandsprosjekter. Hvem skal stoppe dem om lokket først er skrudd av krukken?»

Men heller ikke dette argumentet er egentlig veldig godt, selv om det utvilsomt finnes folk i MDG og SV som vil drikke oljefond til frokost, middag og kvelds til den type formål. Det er nemlig store forskjeller mellom Ukraina og de fleste andre formål av denne typen.

For det første er Ukraina et avgrenset formål. Krigen varer lengre enn vi ønsker – men den vil ta slutt. Klimainvesteringer er et prosjekt for det neste halve århundret, minst. Bistandsprosjekter vil trenge penger enda lenger.

For det andre kan Norge utgjøre en meningsfull forskjell. Beløpet Venstre foreslår – som er et godt stykke under Norges økonomiske tåleevne – er nær en fjerdedel av det et samlet Nato har foreslått for 2025. Til sammenligning trengs klimainvesteringer for 40 000 milliarder kroner årlig. Oljefondet ville vært tømt i løpet av et halvt år uten å ha påvirket kampen mot klimaendringene noe særlig.

Det finnes også et annet svar til alle dem som er redd for slippery slope: For det første: Dersom det på et eller annet tidspunkt skulle være slik at Norge faktisk kunne enda lidelse og nød eller avverge alle klimaendringer gjennom en tilsvarende bevilgning – ja, da må vi jo nesten diskutere det. Det vil vi måtte gjøre uavhengig av hva vi gjør med Ukraina nå. Men jeg tviler altså sterkt på det. De største globale utfordringene er utenfor hva Norge kan løse gjennom bevilgninger. Men dermed, og for det andre, vil jo de som er for Ukraina, men mot andre bruksområder for oljefondet, bare kunne si nei neste gang. Og de vil ha flertall. De som uansett vil si ja, vil jo ønske å si ja selv om vi sier nei nå. Det er ikke slik at en beslutning om at Ukraina kan være et slik formål, endrer folks holdning til alle andre formål. 

Oljefondet må ikke brukes lettsindig. Men det må kunne brukes – alt annet er absurd. I møte med våre største strategiske utfordringer kan vi ikke late som vår største strategiske ressurs ikke finnes. Men om regjeringen mener det er dette hensynet som stopper økte norske bidrag, må også det frem i lyset.

Støre må forklare Norge hva han mener om Ukraina-støtten

Uansett er det ikke slik i dag: Det er rom for å bruke mye, mye mer penger uten å bryte handlingsregelen.

Det kan finnes andre, mer prosaiske grunner også. Kanskje er regjeringen redde for at for store bevilgninger rokker ved den folkelige oppslutningen? Det synes som det er et stort flertall for stor støtte, men det endrer seg trolig med omstendighetene. I så fall er deler av oppgaven av pedagogisk art: For eksempel er det slik at en bevilgning på 105 milliarder kroner fra oljefondet betyr en forskjell i årlige norske budsjetter på bare 3 milliarder kroner. Og når vi ikke har råd til dette eller hint i norsk økonomi for tiden, handler det om hvor stramt budsjettet skal være. Derfor bruker vi altså uansett mindre penger enn handlingsregelen tillater. Penger brukt i Ukraina påvirker ikke dette.

Venstres, MDGs og Høyres forslag tar i grove trekk utgangspunkt i at pengene finnes – både innenfor og utenfor handlingsregelen, som under alle omstendigheter kan overleve; at de kan brukes med militær effekt; at vi ikke har latt oss skremme av Russland til ikke å gi; at vi tror USA både under nåværende og kommende administrasjon setter pris på europeiske bidrag; at vi ikke tror at krigen er tapt. Det er rimelige forutsetninger. Det er forståelig hva de vil og hva de vil oppnå.

Det er langt mer uklart hva regjeringen mener med sitt forslag om 15 milliarder. Er det penger til en allerede tapt krig? Spiller penger ingen rolle? Hvorfor sier ukrainerne at de trenger mer, mens Norge sier at vi gir det de trenger? Hva er begrunnelsen for ikke bare ikke å gjøre unntak fra handlingsregelene, men for ikke engang å utnytte handlingsrommet den gir?

Krigen i Ukraina er Norges mest alvorlige sikkerhetspolitiske utfordring på mange tiår. Da må Støre fortelle åpent hva som er norsk politikk og hvorfor.