Jeg velger meg de norske stortingspolitikerne!

I dag er de invitert til Kongen. På middag. De fortjener det. Jeg vet de er hardt-arbeidende. Arbeidsmiljøloven gjelder ikke for dem. En del velgere tror arbeidet deres kun foregår ved oppmøte til debatt i Stortingssalen. Mer feil kan man ikke ta. Å sitte på sin plass i Stortingssalen tar vel mindre enn 1 prosent av stortingsrepresentantenes totale arbeidstid.

Tenk litt på dette: Du arbeider helhjertet og samvittighetsfullt som valgt til landets lovgivende forsamling. Du sitter i langdryge komitemøter og skriver merknader og kompromisser eller holder fast. Du er på veibefaring i valgkretsen. Du blir oppringt av journalister klokken ett om natten. Du sliter med en kronikk du skal levere regionavisen din. Du tar imot en skoleklasse til omvisning i Stortinget. Og mens du gjør alt dette registrerer du at VG eller Dagbladet har telt hvor mange minutter du har sittet på stolen din i stortingssalen, kalt dette for din "arbeidstid" og latt ulike lokale "kjendiser" fra ditt hjemfylke bli sitert på hvor sjokkert de er over hvor lite alvorlig du tar ditt arbeid….

En ting er myten om hvor lite en stortingsrepresentant «arbeider». En annen myte er enda verre:

Det er en omseggripende forestilling om at det norske Stortinget kun består av unge og noen middels-unge, grå og kjedelige broilere uten praktisk erfaring fra det virkelige liv, og uten vilje til selvstendige meninger, gjennomført kjedelige. 

Jeg ser med forskrekkelse og forbannelse at denne fullstendig feilaktige eventyr-fortellingen næres til vekst gjennom sure oppstøt i sosiale medier så vel som i de såkalte MSM. Man mener seg vite at man i andre land har langt mer spennende og morsomme og gøyale og selvstendige politikere. Mulig så. Men i valget mellom en morsom – men fullstendig løgnaktig Boris Johnsen – og en gjennomsnitts norsk parlamentariker, så tåler jeg litt kjedelighet, jeg. 

Og i valget mellom en veldig spennende spinnvill konspirasjonsdyrkende kongress-representant Marjorie Taylor Greene, og en norsk og dorsk en, så tåler jeg virkelig særdeles mye kjedelighet. Og når det vises til store gøyale finske gaver til den parlamentariske globale union, eksemplifisert til en finsk ski-hopp-trener eller en finsk catwalk-modell, gleder jeg for min del meg fremdeles over at vi har så fornuftige fotball-trenere som Nils Arne Eggen, som forsto at han måtte redde Jagland fra Jaglands ide om at fotball-trener-erfaring er godt fundament for en statsråd-karriere….

Men viktigst; Hvor finner man denne gråheten på Tinget. Broilerne. De grå og glætte. Parti-kaniner. Hvor er de. Hvem er de?

La oss se bakover først:

For ikke kan det ha vært SVs Hanna Kvanmo! («Dra præstehanda di tell dæ!») Ei heller Venstres Lars Sponheim («Hver mann sin høne!»), helt sikkert ikke Høyres Jan P. Syse. («De har stjålet våre klær mens vi bader, men de skal sannelig få merke: vår garderobe er stor!»). Like lite sannsynlig er det at det er Arbeiderpartiets Sigbjørn (alltid-et-dikt-og-en-hatt) Johnsen. Og mye kan sies om KrF's fru Bollestad, men ikke «grå og kjedelig»! 

Vi får ta det litt mer systematisk og fokusere på det sittende Stortinget:

Miljø-fyrtårnet og dommedagsvarslende Lan Marie kan det ikke være som er grå og kjedelig. Sp's selv-uhøytidelige «jeg-tar-med-meg-en taburett-jeg»-Sandra Borch passer det heller ikke på. SVs Kaski er langtfra grå. Og at det ikke er snakk om selverklærte light-alkoholiker Mimir, skjønner vi alle. 

Grå og kjedelig passer heller ikke på naturvernets fargerike eminense, Ola Elvestuen fra Venstre. Nikolai Astrup er kanskje litt broiler, men han skinner jo altfor sterkt til å benevnes grå? FrPs Carl Ivar Hagen er jo blitt litt mer grå med årene, men han hadde mye å gå på, så neimen om vi tør omtale ham som grå og kjedelig. Det kaller på smilet å antyde at det er Venstres bok-skrivende turbo Abid Raja som gestalter gråheten på Tinget. Du holder frem Ap's Trine Lise Sundnes? Vel, da har du aldri sett henne kommunisere – rett fra levra – med fagbevegelse så vel som finans-fiff.

Skulle noen i desperasjon etter å finne den sterke norske gråhet trekke opp navnet til Heidi (Vampus) Nordby Lunde, så skjønner du at desperasjonen har gått over i demens. Nordbye Lunde er vaksinert mot gråhet, enten hun svinger seg rundt en strippestang, heller nedpå fargerike paraplydrinker eller opptrer i Politisk kvarter. 

Hva med Ola Borten Moe? Han er jo en middelaldrende hvit mann… Høh! Grå og kjedelig og partikanin? Han? Alltid klar med et spark på skinnleggen til egen partiledelse, og alltid en festlig ikke-grå kompis på tur i skog og mark, telt eller hytte. Hadia Tajik er jo for flink til at noen vil stemple henne grå. Men for sikkerhets skyld utgir hun jevnlig også dansevideoer, vrikkende gjennom Stortingets korridorer, alt annet enn grå…

I avdelingen for hvite, middelaldrende menn kunne noen kanskje tenke på Bård Hogsrud som grå, men neppe lenge: FrP-glad-gutten Hoksrud får selv SV-damene til å hylskratte og alle regnbuens farver sitter i latteren. Sjefen i sur-sint, gammel, hvit mann-fraksjonen er jo Per Olaf Lundteigen. Men han er jo så langt unna kjedelig og grå som man kan bli. Og partikaniner spiser han til frokost, etter å ha stått opp i otta og pissa rundt hjørnet på våningshuset,. Før han går inn og ringer vaktsjefen i Krinken og forklarer at han er villig til – enda en gang – å si at Senterpartiet nå må bryte regjeringssamarbeidet.

Glem de gamle, da. Men det er vel noen grå og unge broilere med liten livs- og arbeidserfaring på Tinget, ikke sant?

Tja? Sånne som Høyres Peter Christian Frølich, som leder kontrollkomiteen i Stortinget med stø hånd, innimeellom at han lager folkeaksjon for Ukraina, drar selv ned – mange ganger – og har mottatt to helte-utmerkelser av den ukrainske stat. Mnei; grå, kjedelig ung-broiler, vil liksom ikke sitte på ham heller.

Men unge Sveinung Rotevatn, da? Han fra Venstre. Øh? Rotevatn? Mannen som kommer fortere på i Dagsnytt Atten enn Lucky Luke trekker revolveren! Mannen hvis tale nesten utelukkende består av klartenkte spiss-formuleringer og alltid, alltid kunnskapsbasert og etterrettelig. Nei, grått kleber seg ikke til ham heller.

Jeg er i ferd med å gi opp. Den er nok der et sted. Den norske parlamentariske gråheten, middelmådigheten og usynligheten… Men vanskelig å finne er den. Enten fordi den er så grå at man ikke legger merke til det store antall grå-rammede politikere – eller fordi bestanden av grå-angrepne norske stortingsrepresentanter er forsvinnende liten. Jeg tror helst det siste. 

Og i middag i kveld håper jeg de alle slår seg løs og tillater seg å skinne litt ekstra uten redsel for å bli rammet av norsk smålighet og misunnelse. Takk for vervet dere har tatt på dere. Takk for innsatsen for land og folk.

(Og vær snill å stemme for 300 milliarder fra oljefondet direkte til Ukraina. Nå!)