Til liberal motoffensiv mot populismen

Bok

Reviving Classical Liberalism Against Populism

Nils Karlson

Palgrave Macmillan, 2024

Kan leses gratis her

Nils Karlson, grunnlegger og mangeårig leder av forskningsinstituttet Ratio i Stockholm, er ikke redd for å gå mot strømmen. I sin siste bok, Reviving Classical Liberalism Against Populism (2024), får denne uredde holdningen utløp i en kompakt analyse av den anti-liberale populismens vesen og elendighet, tilført en like kompakt skisse på en liberal motstrategi. 

Karlson har lenge har vært opptatt av vår tids populisme, som en fundamental trussel mot liberalismen og den vestlige liberale samfunnsorden. I arbeidet med sin siste bok har Karlson dratt nytte av et lengre opphold ved Stanford University, hvor også den kjente demokratiforskeren Larry Diamond har sitt akademiske tilholdssted.

Analyse av populismen

Den kompakte boken på 133 sider er inndelt i tre hoveddeler. I den første delen får leseren en analytisk innføring i populistenes fremste kjennetegn og strategier, samt i sammenhengene mellom populisme og autoritær transformasjon av politikk, samfunn og økonomi. Alle former for populisme får sin plass, uansett om de brøyter seg plass gjennom innfallsportene til høyre eller venstre. I denne delen av boken får også leseren en god oversikt over forskningen på feltet. Karlson lykkes her med å binde sammen innsikter fra blant annet Jan-Werner Müller om populismens natur og Larry Diamonds innsikter om den internasjonale «demokratiske resesjonen» siden 2006. 

Den mest originale delen av boken er utvilsomt den siste delen. Her formidler Karlson sin analytisk funderte skisse til en strategi for en liberal fornyelse og motoffensiv i møte med vår tids populisme. 

Liberalismens emosjonelle appell

Springbrettet for denne idéstrategiske delen av boken finner leseren i et kort kapittel, plassert mellom de to nevnte hoveddelene. I dette mellompartiet blir leseren kjent med forfatterens liberale referanseramme og tolkning av den (klassiske) liberalismens problemer, løfter og muligheter. Allerede her introduserer Karlson sitt hovedanliggende: Viktigheten av å tilføre det liberale argumentet en sterkere etisk og emosjonell ladning og appell, det Karlson forsøker å favne med begrepet «liberal spirit». Dette sitatet rommer essensen i det Karlson mener med «liberal spirit»: 

«The liberal spirit, however, is also intended to capture liberalism’s ability to offer emancipation, meaning and community, a sense of purpose, and belonging. In essence, the liberal spirit concerns human flourishing in a broad sense.»

Her er det lett å trekke linjene tilbake til et hovedtema hos klassisk liberale tenkere som John Stuart Mill og Wilhelm von Humboldt, hvilket også Karlson gjør eksplisitt for leseren. 

Liberal motoffensiv

Med styrking av den liberale ånd som ansats, deler Karlson inn sin strategi for en liberal motoffensiv i fire deler. For det første må populismens strategier og konsekvenser eksponeres. Det er viktig for å motvirke populismens forføreriske oss-mot-dem-logikk, samt for å dokumentere de beviselige negative konsekvensene av populistisk politikk i praksis.

De tre neste kapitlene handler om å gjøre liberalismen mer attraktiv, med sterk betoning av å tilføre en sterkere emosjonell appell – en sterkere og mer overbevisende «liberal spirit». Det er her Karlson mener mange liberale, spesielt økonomer, ofte har sviktet. 

Det første leddet i Karlsons liberale fornyelse kan sies å være en klassiker i seg selv. Det speiler en viktig liberal fornyelsestradisjon, som blant liberale selv ofte assosieres med et møte blant en gruppe liberale intellektuelle i Paris i 1938, det såkalte Lippmann-kollokviet. Det er som tatt direkte ut av hovedkonklusjonen fra dette møtet, når Karlson erkjenner følgende: «To fight back liberalism needs a reform program». Ikke ulikt det Walter Lippmann argumenterte for i boken The Good Society, legger også Karlson vekt på at et fremtidsrettet liberalt reformprogram må konsentrere seg om forbedringer av liberale institusjoner, med særlig vekt på å fremme like muligheter for alle, sosial mobilitet og vellykket integrasjon i et pluralistisk og mangfoldig samfunn.

Menneskelig blomstring 

Men et liberalt reformprogram trenger, ifølge Karlson, å bli ledsaget av en sterkere liberal ånd, med et tydelig siktemål: human flourishing – menneskelig blomstring i videste forstand. Før vi får utdypet hva dette kan bety rydder Karlson, klokelig nok, bort en ofte gjentatt myte om liberalismen fra liberalismens motstandere: Påstanden om at liberalismen bygger på et avstumpet atomistisk menneskesyn, hvor mennesket tilsynelatende ikke forstås som et sosialt vesen, integrert og omgitt av små og store menneskelige fellesskap. Tvert imot, hevder Karlson, med robust ryggdekning i en lang tradisjon fra Mill og Humboldt til Wilhelm Röpke m.fl.:

«Classical liberals have no problems with accepting that individuals are socially embedded or that they form identities based on meaning, community and virtue. In fact, it is the institutional structure of liberal society that makes such identities possible.»

Her er Karlson i sitt ess. Naturligvis kan og vil ikke liberalismen tilby en sterkt emosjonelt ladet kollektiv identitetsfølelse, knyttet til klasse, etniske fellesskap eller nasjon. Som Karlson antyder, og muligens kunne uttalt enda tydeligere, har liberalismen noe langt mer verdifullt å tilby, attpåtil med større emosjonell appell, enn en politisk bestemt kollektiv identitetsfølelse. Liberalismen kan tilby selve fundamentet for alt vi forstår med menneskelige mål, utvikling, blomstring, dyder og moralsk dømmekraft, uten å skape kunstige motsetninger mellom menneskets individuelle og sosiale karakter. Med Karlsons ord:

«Without individual liberty, it is hard to see how individuals could develop their character and virtues. Without learning from voluntary practical actions and reflection about one’s experiences, and the pluralistic experiences of others, human flourishing is simply not possible, just as many liberal thinkers have argued.»

Ikke akkurat «blodfattig»

For den som forstår og verdsetter den dype menneskelige realiteten i dette argumentet blir det liberale argumentet alt annet enn «blodfattig», slik enkelte konservative har for vane å antyde. Slik blir det heller ikke lett å avfeie liberalismen som «kulturfattig». Karlson forsøker å allmenngjøre liberalismens emosjonelle appell i noe som kan ligne på et inkluderende kollektivt identitetsbegrep:

«What liberals can offer is a sense of belonging to an open, prosperous, and pluralistic society, a culture where people tolerate, respect, enjoy and recognize the different values, lifestyles, and conceptions of the good of others and themselves.»

På dette grunnlaget er det ingen svakhet at boken avrundes med en åpen vifte av kommunikative muligheter, hvor Karlson både etterlyser og oppfordrer til å utvikle flere og bedre fortellinger om hvordan liberalismen og de liberale institusjonene bidrar til å skape et godt samfunn. Fortellinger som kombinerer ethos, pathos og logos. 

Som en tilleggsbonus er boken gratis tilgjengelig i digital form.

Hvis jeg skulle ønske meg noe mer av en slik bok, måtte det være en sterkere vektlegging og forklaring av de negative sosiale og økonomiske utviklingstrekkene som har gitt populismen næringsrik grobunn i flere land. Og, som et speilbilde av en slik problembeskrivelse, en drøfting av hvilke politiske løsninger, med et liberalt kjennetegn, som må til for å motvirke denne kilden til populisme. Men dette er noe som mange andre har tatt tak i, som for eksempel Martin Wolf.

Liberalismen lever

Nils Karlson har alt i alt skrevet en lesverdig bok som både reflekterer viktige dimensjoner i den pågående samtalen om liberalismens fornyelse, samt liberalismens største styrke: Liberalismens evne til å fornye og gjenskape seg selv i møte med en verden i forandring. Det kan til og med tenkes at liberalismen er fullt ut i stand til å slå tilbake populismens dobbeltangrep, fra både høyre og venstre. Det har skjedd før og det kan skje igjen.

Liberalismen, spesielt i dens idépolitiske versjon, lever videre i beste velgående. Nils Karlsons bok er et kjærkomment bevis på det.