Krim + samfunnskritikk = sant

Krim fra virkeligheten – eller såkalt true crime – går som hakka møkk. Bare denne høsten har vi kunnet dykke ned i det uoppklarte trippeldrapet på Orderud gård på NRK, både som tv-serie og podcast. TV2 har ikke vært noe dårligere, og har vist dokumentaren Hvem drepte Birgitte om Birgitte Tengs-saken.

Samtidig har strømmetjenesten Netflix kommet med en oppfølger til Making a Murderer. Flere produksjoner er på trappene, og publikum syntes å være umettelig. Alle som har slukt Hercule Poirot-bøker på påskehytta vet hvordan vi elsker en god krimgåte, attpåtil når den er fra virkeligheten.

Kikkermentalitet

Men er det egentlig uproblematisk at vi fråtser i krimgåter fra virkeligheten? Eller appellerer de til en form for kikkermentalitet som vi burde motstå?

For en tid tilbake var jeg på jakt etter en ny og spennende podcast å fylle tida med, og kom over Thinking Sideways, en podcast som tar for seg uoppklarte drap og andre mystiske og uforklarlige hendelser. Jeg ble ganske sjokkert over at programlederne i podden satt og gapskrattet og slo vitser på bekostning av de avdøde, siktede og pårørende i ganske bestialske drapssaker.

Hadde jeg sjøl vært pårørende til en av de savnede eller drepte, hadde jeg neppe vært veldig begeistret over å få saken brettet ut på en så løssluppen måte.

Ada Sofie Austegard, generalsekretær for Stine Sofie-stiftelsen og mor til Stine Sofie som ble drept i Kristiansand i 1992, har skrevet om denne problemstillinga i Journalisten. Hun reagerte på at «True crime om Baneheia» hadde blitt lagt inn som pauseunderholdning mellom velkomstdrinkene og festmiddagen på Agder Journalistlags sensommerkonferanse.

Et grusomt og brutalt drap på ei åtte år gammel jente passer dårlig med talkshow-aktig setting og lenestoler på scenen mens deltakerne nipper til drinkene sine.

Det er grunn til å frykte at en del true crime-serier blir massefabrikkert for å oppnå kommersielle kassasuksesser, ettersom strømmegiganter som Netflix vet at de selger.

Man risikerer at pårørende – både til de dømte og de drepte – får sine sår revet opp igjen, uten at seriene nødvendigvis holder høy kvalitet eller god journalistisk standard.