Stemningsrapport fra Donald Trumps Amerika

Her i Oklahoma, hvor jeg bor, er det almen enighet om at første sesong med Trump har vært dramatisk, men at presidenten har klart seg bra. Han har utnevnt en, snart to, konservative høyesterettsdommere som med sunt kosthold og mosjon vil sitte i flere tiår. Vårt bysbarn Scott Pruitt rakk å vingeklippe miljømyndighetene før hans sigarføring ble for høy, til og med for Trump (dråpen kan ha vært innkjøp av en personlig telefonkiosk eller bruk av tjenestebil med sjåfør for å lete etter hudkrem). Obligatorisk helseforsikring, som min reumatiske sekstiårige vaskehjelp er lidenskapelig mot, blir det ikke noe av. Innvandringen går ned, økonomien opp, og endelig tør noen stoppe Kina.

“He’s our boy” sier gutta på helsestudioet, men med litt lavere stemmer når det er afroamerikanere til stede. Ut av respekt, for få vet bedre enn folket her i indianerstaten hvordan strukturell rasisme kjennes ut.

“He sure gets ’em riled up, up there” sier Randy, som har solgt byens beste burgere i femti år og derfor ikke ser poenget med verken maling eller menyendring, når han snakker om Trumps effekt på Washington. På coastal— språket de snakker der ute på østkysten — kalles det Trump Derangement Syndrome, tendensen til at liberalere mister kontakt med både virkelighet og anstendighet når temaet er Trump. Det er fullt forståelig, for Trump ser ut til å vinne frem uansett hvor mange normer han bryter.