Vi kan ikke avfeie Trumps velgere

Den 14. oktober publiserte Eirik Løkke sin analyse av det amerikanske valget i Subjekt, der han reduserer valget til en kamp mellom demokratiforkjemperen Kamala Harris og den autoritære Donald Trump. Samtidig uttrykker han et savn etter det gamle republikanske partiet med figurer som Reagan, McCain og Liz Cheney – som la vekt på høflighet og en liberal handelspolitikk. Men denne forenklingen ignorerer at USA i dag er et helt annet land enn på 1980-tallet. Selv om Trump er en problematisk figur, er det naivt å tro at løsningen ligger i å gjenopplive en utdatert politikk fra den kalde krigen.

En utdødd politikk

Reaganismen ble formet av en tid hvor USA sto ovenfor en tydelig ytre fiende i Sovjetunionen. Den kommunistiske truslen fra øst skapte en samlet front blant konservative som tillot Reagans politikk å blomstre. Men med Sovjetunionens fall er denne dynamikken borte, og USA står nå overfor helt andre utfordringer. Økonomisk ulikhet, globalisering, og kulturelle omveltninger har skapt et nytt politisk landskap, og det er nettopp disse problemene som har gitt Trump en enorm innflytelse. Trump har, på godt og vondt, klart å fange opp en følelse av frustrasjon og usikkerhet hos mange velgere – noe Reaganismen ikke lenger kan håndtere.

Løkke beskriver støtten til Trump som en appell til «det verste hos velgerne», men dette overser et viktig poeng. Mange amerikanere ser på Trump som et motsvar på den etablerte politikken fra både høyre- og venstresiden som ignorerer de reelle problemene i dagens USA. Reagan-æraens økonomiske politikk med skattekutt for de rikeste og nedskjæringer i velferdsordninger bidro til en uthuling av den amerikanske middelklassen som fortsatt plager landet i dag. Dette har skapt en dyp mistillit blant store andeler av velgere som fortsatt føler seg ignorert i dag.

Demokratene lærte av Trump, det burde vi også

Argumentet om at Kamala er det eneste forsvarlige valget for demokratiet gir ikke mening når man ser hvor mye Demokratene har begynt å herme etter Trump i nyere tid. Løkke har rett når han sier at Demokratene beveger seg vekk fra «woke»-politikken, men å si at de nå gjenspeiler moderat politikk fra en edlere tid blir helt feil. Under landsmøtet som nominerte Kamala Harris som presidentkandidat var det flaggvifting, countrymusikk og cowboyhatter. På valgkampmøtene til Harris roper tilskuere «Lock him up!» Tim Walz gjør narr av politiske motstandere ved å stemple de som rare. Også Taylor Swift, popikonet med country-røtter i Tennessee, stiller seg bak Harris/Walz-kampanjen. Denne nye folkelige tilnærmingen har lagt mye av «woke»-heten bak seg for å treffe en bredere velgergruppe. 

Men endringen kom ikke av seg selv. Den var et resultat av at velgerne, via sin støtte til Trump, tydelig viste at de ønsket en politikk som fokuserer på økonomisk usikkerhet, arbeidsplasser, ytringsfrihet og grensekontroll. Å feie dette signalet under teppet som noe usakelig blir derfor bare en gjentagelse av den samme feilen som amerikanske politikere har gjort i nærmere 10 år. Demokratene har funnet en måte å justere kursen på, og begynt å snakke ut om reelle bekymringer med en folkelig appell som tidligere ble sett ned på av det politiske establissementet. 

Representasjon styrker demokratiet

I stedet for å demonisere halvparten av alle amerikanske velgere for deres støtte til Trump, burde diskusjonen heller dreie seg om hvorfor han har klart å bygge en sterk bevegelse i utgangspunktet. Å avfeie bekymringene til disse velgerne som udemokratiske eller ekstreme vil bare bidra til mer polarisering. Politikken må tilpasses den virkeligheten som møter amerikanerne i dag, og Trump har synliggjort problemer som tidligere ble ignorert. Han er ikke en trussel som erstatter Reaganismen med fascisme – han er et symptom på at den tidens politikk ikke lenger fungerer. For å styrke demokratiet må politikere og samfunnsdebattanter være villige til å lytte til de velgerne som føler seg oversett. Hvis Trump er en varsellampe, må løsningen være en demokratisk tilpasning som anerkjenner velgernes reelle bekymringer i stedet for å klamre seg til politikk fra 40 år siden.