Hva nå, Tyskland?

Politisk stabilitet i Tyskland er avgjørende viktig for Europa. I 1945 ville man for all del unngå de fatale feilene i 1919. Det lot til å lykkes, og gjenforeningen i 1990 ble betraktet som den endelige bekreftelsen på Vestens overlegenhet. Nå ble hele Tyskland samlet i et velfungerende demokrati. Ennå er det grunnlag for å tenke at alt er vel i bunn og grunn, men en ubehagelig mistanke om ønsketenkning melder seg.

Det går et spøkelse gjennom Tyskland. Det heter DDR.

Et nytt parti, Bündnis Sahra Wagenknecht (BSW), stiftet i januar, har gjort det meget godt i valg i tre forbundsland. (Det er ikke enestående at et parti oppkalles etter en person. I Norge hadde vi noen år «Anders Langes parti») Wagenknecht var i mange år en ledende skikkelse i partiet Die Linke, som i utgangspunktet var en fortsettelse av SED, kommunistpartiet i DDR. Hun kommer altså fra ytre venstre. Hun brøt ut i synet på masseinnvandringen som Angela Merkel iverksatte i 2015. Fra Wagenknecht hører man et velkjent argument: Vi kan ikke være hele verdens sosialkontor. Utvilsomt har tilstrømmingen gjennom flere år vært en veldig belastning for kommunene. Det veier tyngre enn noen kulturpolitikk.

Partiet AfD ble stiftet i 2013 i motstand mot de finansielle redningspakkene for land i Sør-Europa. Stadig ser man euroen som skadelig for Tyskland, men i senere år har innvandring blitt en hovedsak også for AfD. Tradisjonelt blir sterk motstand mot innvandring sett som definitorisk for ytre høyre, men med BSW har tilnærmingen («hesteskoen») inntruffet nettopp i den saken. Begge partier gjorde det svært godt i høstens valg i tre forbundsland, alle i tidligere DDR:

Det er ikke bare innvandring de to partiene er enig om. Vel så viktig er Ukraina-krigen. Begge motsetter seg våpenleveranser, begge viser stor forståelse for russiske synspunkter: Utvidelsen av NATO østover var en trussel mot Russland, som forståelig nok må motsette seg at også Ukraina trekkes inn i den vestlige maktsfæren. Begge partier ser NATO som en organisasjon for å fremme USAs imperiale politikk.

Det skumleste ved de to partiet er en antiamerikanisme som ønsker å avslutte Tysklands atlantiske tilknytning. Sympatien med Russland er entydig i begge partier. Spøkelset DDR romsterer i de østlige delstatene, i de vestlige er det praktisk talt fraværende.

Det kan synes underlig. Burde ikke gamle DDR-borgere være særlig avvisende til tanken om en legitim russisk «interessesfære»? Titusener protesterte mot regimet høsten 1989, og tusener av DDR-borgere strømmet gjennom muren i november det året. Det er lett å glemme millionene som ikke protesterte. Livet var sikret i DDR. Den allmektige staten sørget for at borgerne ikke led nød. Men man visste at vesttyskernes levestandard var vesentlig høyere, noe som førte til stort flertall for rask gjenforening. Ønsket om mer velstand var avgjørende. I dag finnes en DDR-nostalgi.

Helmut Kohls regjering subsidierte det nedlagte DDR-området med enorme summer, men titusener av arbeidsplasser forsvant. Ungdommer dro vestover. Tap av trygghet har vært en skjellsettende opplevelse for gamle DDR-borgere, grunnlag for dagens DDR-nostalgi. Gjenforeningen fortoner seg for mange som en ydmykelse. Høstens valgresultater, særlig støtten til BSW, viser at det er realitet i nostalgi-spøkelset.

Motstand med store problemer

Er det noe det såkalte sentrum i tysk politikk lenge har vært enig om, så er det at AfD må motarbeides med alle lovlige midler. De gamle partiene forbeholder ordet «demokratisk» for seg selv, AfD er utvist fra det demokratiske selskapet. Hvordan kan et parti som søker makt ved å delta i frie valg, fordømmes som ikke-demokratisk? Det har sikkert å gjøre med erfaringen fra 1933. At Hitlers parti kom til makten på demokratisk vis, viser at legalitet ikke er en garanti for fremtiden. Men euro, innvandring og Ukraina-krig gjør at parallellen til Weimar svikter, dessuten er voldsnivået i den epoken ukjent i dag. Kanskje uvilje mot innvandrere kan knyttes til nazistisk rasetenkning?

Det er blitt et håpløst grep. Ta terroristen i Solingen. Hadde det lyktes å utvise ham til Bulgaria, kunne han ha tatt bussen tilbake til Tyskland og gått under jorden igjen. Det har vært praktisk talt umulig å utvise noen. I august klarte man å frakte 28 afghanere tilbake til Afghanistan, alle dømt for alvorlige forbrytelser. Det ble feiret som en stor suksess. Man trengte diplomatisk hjelp fra Qatar. Nå har Scholz-regjeringen suspendert Schengen og innført grensekontroll, til protester fra Polen og Østerrike. AfD-politikere kan hevde at man har adoptert deres innvandringspolitikk, men langt fra grundig nok. Rasismeanklager er slag i luften.

DDR-regimet kunne med rette vise til at kommunistene var de første som ble utsatt for nazistenes terror, allerede under Weimar. DDR-borgere ble oppdratt til å se seg selv som borgere av en anti-nazistisk stat. Regimet omtalte Berlinmuren som den antifascistiske «Schutzwall». Det nytter ikke å anklage en alminnelig DDR-borger for å sympatisere med nazisme. De som ble født i 1970 eller tidligere, en betydelig del av befolkningen, er også preget av regimets oppdragelse til anti-USA og anti-NATO. I det østlige Tyskland kan mange oppleve at gamle holdninger på ny er blitt gangbare, men de fordømmes i vest, akkurat som den gang DDR fantes. Også her klarer «de liberale eliter» å fornærme mange velgere.

Tysk nasjonalisme, en trist historie

I 2018 skrev jeg en artikkel om ekstremismen i sentrum av tysk politikk. En av datidens makthavere omdefinerte «hjemstedet» (Heimat) slik at fortiden ble skjøvet ut. Det er ekstremt, men den største ekstremismen var Merkels åpne grenser. Poenget er etter mitt syn enda mer relevant i dag. AfD blir fordømt for sin nasjonalisme, noe som ikke avskrekker så mange tyskere som man håper på. Tyskere har god grunn til å etterlyse et bedre selvbilde og et bedre image i andre land. Det overrasker ikke at ekstrem antinasjonalisme inspirerer ekstrem nasjonalisme.

Spør «mannen i gata» i Norge. Hva forbinder du med Kant, Goethe og Schiller? Antakelig har Beethoven bedre sjanser. Brecht, Thomas Mann, Günter Grass? Neppe. Hva er Bismarck mest kjent for? Har du hørt om Friedrich Ebert? Adenauer, Brandt, Kohl, Merkel? Sistnevnte er vel ennå i erindringen, på rask vei ut. Men: Har du hørt om Hitler? Da kan man være viss på at svaret er bekreftende. Selv ikke en fotballspiller er blitt like berømt som denne politiker fra Østerrike. En tysk turist bemerket at det hadde vært fint om vi kunne feire vårt land slik nordmenn feirer 17 mai. Umulig, det ville være høyreekstremt.

Enkelte AfD-politikere opponerer mot et vedvarende skyld-kompleks på måter som synes å bagatellisere nazismens uhyrligheter. En av dem hevdet for eksempel at ikke alle medlemmer av SS var dårlige mennesker. Det lyder ikke bra. Vel, i 2006 fortalte nobelprisvinneren Günter Grass (f. 1927) at han i noen måneder våren 1945 var aktiv i SS. Grass var i hele etterkrigstiden nådeløs i sin fordømmelse av taushet om nazi-tiden. I 1990 omtalte han gjenforeningen som et «Anschluss», noe den rent statsrettslig var, men ordet er preget av en annen hendelse. Det er et spørsmål hvordan Grass kunne forene den årelange tausheten med en så høymoralsk, refsende holdning til nasjonen. Men i likhet med andre tenåringer i Det tredje riket var unge Grass grundig indoktrinert, som dem Hitler klappet på kinnet noen dager før selvmordet. Dårlige mennesker?

Björn Höcke, leder av AfD i Thüringen, blir gjerne fremhevet som partiets mest ekstreme stemme. Det er en sleip fyr. Hans uttalelser kan appellere til nynazister ved én tolkning, til anstendige folk ved en annen. For eksempel: «Vi trenger en 180 graders dreining i den tyske erindringspolitikken.» Vil det si at vi nå skal slutte å fordømme nazi-regimet, i stedet beundre det? Eller er tanken at vi må arbeide for at Hitler ikke lenger skygger for andre i landets historie? Dette er antakelig en bevisst tvetydighet. Han har også uttalt «Alles für Deutschland», og er blitt straffedømt for en så aggressiv nasjonalisme. Domstolen har neppe tatt i betraktning valgspråket til norske konger etter 1905.

Det hender at folk fra AfD slipper til i talkshow. Programlederen kjenner seg ofte forpliktet til å advare tilhørere – man har å gjøre med en «høyreekstrem». Antakelig virker slik paternalisme mot sin hensikt, i likhet med kravet om å forby partiet eller nekte det «en plattform» i offentligheten. Ikke alle selverklærte demokrater har innsett det.

Es ist die Wirtschaft, Dummkopf

Dagens forbundsregjering, en koalisjon ledet av Olaf Scholz fra SPD, er unikt upopulær. Hovedårsak er en stagnerende økonomi, med skadelidende husholdninger. Også på dette området finnes ekstremisme i det regjerende sentrum. I 2011, etter ulykken i Fukushima, bestemte Angela Merkel at Tyskland skulle avvikle kjernekraften – den mest potente av alle miljøvennlige energikilder. De tyske anleggene er ikke spesielt utsatt for jordskjelv og tsunami, men stenges skulle de. I april 2023, et drøyt år etter at landet erklærte at all gassimport fra Russland skulle opphøre, ble de siste kjernekraftanlegg stengt. Norge er nå hovedleverandør av gass, men russisk LNG importeres stadig via Belgia og Nederland. Det er ikke nok. Tyskland er i dag EUs største produsent av brunkull, det mest forurensende av alle fossile kilder. Andre, svært kostbare grønne alternativer blir lansert, til store protester (stikkord: Heizungsgesetz, Wärmepumpe). De grønnes gjennomslag har knust det næringsvennlige FDP (rundt 1% i alle tre valg) og gjort Scholz-koalisjonen umulig. Nå må politikk i Berlin nok en gang praktiseres som det umuliges kunst. Men det minner ikke om situasjonen i Weimar.

Herr Anti-Merkel

Sverigedemokraterna var lenge avskydd i svensk politikk, anklaget for nazipregede synspunkter. Anklagen førte ikke til mindre oppslutning om partiet, som nå er en støttespiller for regjeringen. Det virker i dag utenkelig at AfD kan tas inn i varmen på lignende vis. Muligheten avvises også av CDU-sjef Friedrich Merz, som ligger an til å bli forbundskansler neste år, om ikke før. Merz har erklært at en regjering ledet av ham vil halvere oppslutningen om AfD. Hvordan vil han klare det uten å virke sympatisk for partiets velgere? Merz er Herr Anti-Merkel i Merkels parti. Kanskje har helomvendingen kommet for fort. Han avviser nærhet til Viktor Orbán og viser i stedet til Danmark og Sverige som forbilder i innvandringspolitikken. SPD gjør sitt beste for å skape tvil om det rette sinnelag hos Herr Anti-Merkel.

Forhåpentligvis vil AfD og BSW gjøre det mye svakere i neste års valg til Forbundsdagen. Men siden de etablerte partiene har stått for ekstremistiske ideer og vedtak som ennå plager befolkningen, vil de to protestpartiene ha gode muligheter. Det beste utfallet, som vi på sikt kan håpe på, er et ekstremismefritt sentrum i tysk politikk.

Her er en engelskspråklig orientering fra Deutsche Welle.