Derfor publiserer Minerva påstandene om ukultur i Unge Høyre

Minerva publiserer i dag en sak om påstander om en ukultur knyttet til alkohol, sex og klikkdannelser i Unge Høyre. Sentralt i saken står nyvalgt leder og nestleder i ungdomspartiet.

Dette er ikke en ny sak av den typen som førte til Kristian Tonning Riises avgang som Unge Høyre-leder i januar 2018. Den saken var karakterisert av et høyt antall varsler om seksuelle overtramp. Men i kjølvannet av Tonning Riise-saken erkjente Unge Høyre at en partikultur preget av alkohol, sex, manglende rolleforståelse og nære bånd i ledelsen hadde vært med på å muliggjøre overtrampene.

Partiet skulle kvitte seg med denne ukulturen. Dette er saken om at det ikke har lykkes, spesielt i Akershus Unge Høyre. Flere partimedlemmer skal ha sluttet som følge av dårlig partikultur. Bekymringene har vært tatt opp internt: Saken er basert på et varsel som ble sendt til Unge Høyre og Høyre i fjor, og på samtaler våre journalister har hatt, med en rekke personer som har eller har hatt verv i partiet.

Anonyme kilder

Kildene snakker med Minerva under forutsetning om anonymitet.

Å publisere en sak om ukultur i et parti basert på anonyme kilder og varsler er ikke den enkleste avgjørelsen man tar som redaktør. Vi har sett i de mange sakene knyttet til Trond Giske og Trøndelag Arbeiderparti at den enes varsel er den andres drittpakke som del av et politisk spill.

Det kan være krevende for mediene å ettergå informasjonen kilder og varslere kommer med, sette enkeltbrikker sammen til et helhetlig bilde, og det er vanskelig å utelukke at bevisste eller ubevisste politiske motiver hos varslere. Det gjelder også i denne saken, hvor ukulturen kildene forteller om, er mindre håndgripelig og ikke lett fanges gjennom enkelthendelser som kan bekreftes eller avkreftes.

I en ideell verden ville mye av informasjonen varslere og anonyme kilder kommer med, snarere blitt fremsatt offentlig under fullt navn, enten fra partiets talerstoler eller i medienes spalter. Arbeidet med saken har imidlertid tydeliggjort for Minerva hvor krevende det er for partimedlemmer å løfte slike saker, både internt og offentlig:

Internt har det vært vanskelig fordi personene det varsles mot, utgjør et ledersjikt i partiet med tette vennskapsbånd seg i mellom. Hvem skal man da si fra til uten frykt for konsekvenser? Å gå ut offentlig er krevende fordi mange av kildene har investert mye i partiet, og store deler av deres sosiale verden er knyttet til partiet. Derfor har Minerva akseptert anonyme kilder i denne saken. Vi har lagt vekt på å validere både helhetsinntrykket og enkeltopplysninger med flest mulig separate kilder. Og vi har gitt alle involverte personer i Unge Høyre god tid til å opplyse saken. Dessverre har denne muligheten i liten grad blitt benyttet.

I motsetning til sakene i Trøndelag Arbeiderparti i august i år kommer denne saken ikke i forkant av et ledervalg – men i etterkant. Det har ikke bare gjort det lettere for Minerva å bruke mer tid på å validere opplysningene; det gjør det også lettere for Unge Høyre å bruke tid på å følge opp saken internt på ryddig vis, uten å måtte forholde seg til kunstige tidsfrister.

Er det viktig?

Opplysningen som fremkommer i Minervas sak, handler om fyll, deling av nakenbilder, grov og seksualisert sjargong, dårlig rolleforståelse og ekskluderende klikkdannelser. Er det alvorlig? Er det viktig?

Det kommer an på øyet som ser. Hvis man spør voksne politikere fra ulike partier i dag om hvordan det var i ungdomspartiene i deres tid, vil mange si at det var verre før. Ungdom er ungdom, vil andre si.

Det er nok mye sant i at situasjonen var verre før. Men «før» – det var altså den gangen alle kapitlene i Trond Giske-sagaen utspilte seg i Arbeiderpartiet og AUF, og «før» var den gangen Tonning Riise-saken fikk pågå i Unge Høyre i flere år. Partiene har selv erkjent at ting må bli bedre.

Det er mye sant også i at ungdom er ungdom – og der ungdom er, der følger alkohol og sex etter. Utfordringen for ungdomspartiene er at de faktisk også er politiske partier. Og lederskikkelser i ungdomspartiene er personer med makt, ikke bare i partiet, men i norsk politikk. De kan være aktuelle som politiske rådgivere i stortingsgruppe og i regjering, eller til og med som statssekretærer. Også statssekretærer skal få lov både til å drikke seg fulle og til å ha sin egen sjargong privat. Men maktubalansen mellom en lederfigur i et ungdomsparti og medlemmer i midten av tenårene som kanskje nylig har engasjert seg i en politisk sak eller ideologi, er så stor at det ikke er sikkert den tåler ekstrabelastningen ved fyll og en seksualisert sjargong.

Lederne i ungdomspartiene er selv ungdom. Vi må forvente at de trår feil i blant. Men medlemmene er enda yngre. Da kreves en særskilt årvåkenhet for partikulturen. Selv om denne saken ikke inneholder like alvorlige anklager som disse tidligere sakene, forteller Minervas kilder at det har skapt en ubehagelig partikultur i Akershus Unge Høyre, med flere ubehagelige episoder. De forteller at de som ikke er med på denne omgangsformen, raskt faller utenfor. Og kulturen kildene forteller om, har klare fellestrekk med den kulturen Unge Høyre selv erkjente at bidro til å muliggjøre overtramp.

Det illustrerer et viktig spørsmål i diskusjonen om ungdomspartienes partikultur: Hvem er man redd for å miste? Her finnes parallell til situasjonen i Trøndelag Arbeiderparti, der det også har vært flere lovende ungdomspolitikere som har sluttet i politikken på grunn av ukultur. Og hvem og hvilke egenskaper belønnes?

Å lede en partiorganisasjon innebærer at man både er politiker og leder. Politikeren må ha gode politiske instinkter, ideologisk ballast og strategisk forståelse. Hen må forstå velgerne, de politiske motstanderne og mediene. Hen må være god i debatter og god til å overtale. Man kan ikke klandre landsmøtedelegater for å vektlegge den politiske retningen og evnen til å kommunisere budskapet aller høyest når de velger partileder.

Men å være partileder er også å være leder. Og lederen trenger et annet sett med egenskaper, som er i stand til å dyrke frem talenter, og å sørge for at folk med ulik erfaringsbakgrunn kan blomstre i partiet. Lykkes partiene ikke med det, vil det også prege hvilke velgere de egentlig klarer å lytte til.

Rett til å vite?

Det er opp til Unge Høyre å bedømme om forholdene som fremkommer i denne saken, er alvorlige, og hvordan de eventuelt skal håndteres. Hvem ungdomspartiet skal ha i ledelsen, er opp til landsmøtet.

Men for å kunne bedømme forholdene, må man vite om dem.

Landsmøtedelegater fra andre fylker enn Akershus har hatt begrenset innsikt i forholdene Mineva avdekker. De har åpenbart ingen rett til å vite om alle varsler – det kan være snakk om fortrolige opplysninger, eller det kan være opplysninger som er gale eller som ikke kan ettergås. Nettopp derfor er landsmøtet avhengige av at organisasjonen håndterer varsler for dem på en god måte.

Minerva erfarer imidlertid at flere i valgkomiteen ikke skal ha kjent til varslene, og at dette heller ikke var et tema i valgkomiteens arbeid. Kanskje har de som har kjent til varselet, ment at det ikke var viktig nok eller relevant nok. I så fall har de frarøvet valgkomiteen muligheten til å gjøre seg opp en egen mening om det spørsmålet.

Minerva har spurt Høyre og Unge Høyre om hvordan varselet og andre påstander om ukultur er fulgt opp. Svarene vi har fått, har vært generiske, og det er umulig for oss å bedømme om sakene er sjekket ut, om det er tatt på alvor, eller om det er iverksatt tiltak for å endre partikulturen.

I en slik situasjon mener vi det er riktig å belyse påstandene og varselet om Unge Høyre.

Du leser saken her:

Varsler om alvorlig ukultur i ledelsen i Unge Høyre

Andreas E. Masvie