De “neo-neokonservative” mener Bush & co var naive da de trodde de kunne gjøre arabiske land til demokratier. Ifølge Lee Smiths nye bok The Strong Horse er politisk vold normen for arabere, og de kan ikke forventes å kunne innordne seg demokratiske spilleregler.
The Strong Horse: Power, Politics and the Clash of Arab Civilizations Lee Smith Doubleday 2010
Riktignok kjente jeg til Lee Smith som en neokonservativ journalist, som ofte siteres av mer eller mindre unyanserte Israelvenner. Men da jeg først begynte på Lee Smiths bok, The Strong Horse: Power, Politics and the Clash of Arab Civilizations, tenkte jeg at det ikke kunne være så ille: Han hadde jo tross alt bodd og reist mange år i Midtøsten, og sitter ikke bare og lirer av seg sludder i Washington som så mange andre. Han har i tillegg prøvd å lære seg arabisk, og til og med snakket med en del arabere. Dessuten skulle dette være en bok om årsaken til Midtøstens mange problemer, en blanding av reisememoarer, intervjuer og politisk analyse. På coveret uttaler en annen forfatter at boken representerer et radikalt paradigmeskifte når det gjelder amerikansk Midtøsten-politikk. Så hvor ille kunne det bli?
Nokså ille viser det seg.
Bokens utgangspunkt er 9/11 og de påfølgende forklaringene på årsaken til at 19 arabere valgte å sprenge seg selv og tusenvis av amerikanere i luften. Radikal islamisme har tidligere vært forsøkt forklart gjennom faktorer som fattigdom, frustrasjon over korrupte og undertrykkende regimer, og radikalisering som følge av for eksempel tortur og harde fengselsopphold. Flere har også pekt på en følelse av kulturell fremmedgjøring, hvor andre eller tredjegenerasjons innvandrere i Vesten reagerer med religiøs ekstremisme på det de oppfatter som umoral og kulturell kolonisering av deres opprinnelsesland. Israels okkupasjon av Palestina, samt krigene i Irak og Afghanistan, er selvsagt også en viktig del av islamistisk ideologi. Denne ideologien fremstiller disse krigene som en fortsettelse av tidligere tiders korstog, og dermed som en del av Vestens angrep på islam.
Politisk vold er normen Men ingen av de ovenfornevnte faktorene spiller egentlig noen rolle, ifølge Lee Smith. Dette fordi politisk vold er normen heller enn avviket for arabere. Det trengs ingen teori for å forklare den.
Som bevis for påstanden ramser forfatteren opp islamistiske tenkere som Sayyed Qutb og Ibn Tamiya, islamske tenkere som begge oppfordret til vold mot ikke-troende. Videre beskriver han de cirka 1500 årene med muslimsk herredømme i Midtøsten som en uavbrutt rekke med tyrannisk undertrykkelse og voldelige maktovertakelser (i motsetning til Vestens historie, som jo alle vet er helt fri for den slags). Og hvorfor er USA så hatet i Midtøsten? Her latterliggjøres oppfatningene om at USAs støtte til Israel, for ikke å snakke om landets støtte til Midtøstens autoritære regimer, har noen sammenheng med anti-amerikanisme. Anti-amerikansime er tvert imot en Arab constant som eksisterer fullstendig uavhengig av USAs gjøren og laden. Den har sitt utspring i arabernes stammementalitet: ”Stammen” (araberne) må alliere seg og rette sine krigerske energier mot en ytre fiende, en annen stamme (USA).
Kompliserte sammenhenger Så hva fører til at folk velger å sprenge seg selv og andre i lufta? Et element er selvsagt politisk fundamentalisme i sin verste form. Men å håne forklaringer som angir sosio-økonomiske faktorer som fattigdom, undertrykkelse, ydmykelse og fremmedgjøring, er rett og slett å avvise forståelsen av mennesket som et responsivt vesen som reagerer på sine omgivelser. Mennesket eksisterer ikke i et vaakum slik Smith synes å mene, heller ikke medlemmer av al Qaeda eller Taliban.
En kjent oppfatning når det gjelder radikal islamisme, er at den ble ”født” i egyptiske fengsler. Kjente skikkelser som Sayyed Qutb, Ayman al Zawahiri og Abu Ayyub al Masri har gått inn i egyptisk fengsel og kommet ut på den andre siden som betraktelig mer menneskevonde.
Dette avviser Smith som sludder. I en artikkel for The Tablet gjør han narr av oppfatningen om at palestinere blir ydmyket og radikalisert i israelske kontrollposter. Men enhver som har tilbrakt kun et par timer i en israelsk checkpoint kan forestille seg at dette kan gjøre selv den frommeste til en rasende okse. Det er ikke det at hendelsene i kontrollpostene til enhver tid er så hårreisende at en vanlig mann vendes fra å være regnskapsfører til selvmordsbomber på én dag. Det er den stadige og konsekvente hakkingen på palestinernes selvbilde og den milde, men konstante ydmykelsen som gjør jobben.
(Forestill deg å stå timesvis i kø hver eneste dag for å reise fra hjem til jobb, tyggegummityggende tenåringssoldater som foraktfullt inspiserer de slitte ID-dokumentene dine, toppet med den svært reelle muligheten av å oppleve at en nittenåring sier ” nei, du får ikke komme gjennom, dessverre. Vennligst reis tilbake dit du kom fra”. Har du kanskje selv kjent litt på mordlysten når toget ditt er forsinket for hundrede gang? Forestill deg den følelsen ganger hundre. Og hvordan er det mulig å hevde at den ekstreme isolasjonen og fattigdommen innbyggerne i Gaza har vært utsatt for i en årrekke, ikke har mye av skylden for økt radikalisering?)
Moderate islamister finnes ikke For Smith og andre hauker i det ”neo-neokonservative” miljøet var Hamas sin valgseier i 2006 et bevis på at demokrati i Midtøsten kun vil styrke dem som ikke burde styrkes. Fordi, som han skriver, demokrati kan ikke bare gis bort som en gavepakke. Det må kjempes frem av menn og kvinner som hevder de underliggende verdiene som demokratiet er tuftet på, som menneskeverd og retten til frihet.
Dette har muligens Smith rett i. Men det at arabere velger å stemme på partier som Hamas i Palestina og det Muslimske Brorskap i Egypt er ikke et bevis på at dette er et frihetshatende, stammefokusert og antidemokratisk folkeferd. Det er rett og slett ikke sant når Smith hevder at det ikke finnes moderate islamister. En slik påstand overser den utviklingen grupper som disse har gjennomgått de senere år. Det Muslimske Brorskap har gjennom internett ligget i strid med al Qaeda om hvorvidt man burde delta i demokratiske valg. Brorskapet har konkludert med at demokrati er den foreløbig beste styringsformen.
La gå at forståelsen av liberale rettigheter kanskje ikke alltid er perfekt Den demokratiske islamismen blant de regimekritiske delene av det iranske presteskapet er også verdt å merke seg. (Iran inngår for øvrig i Smiths argumentasjon, på tross av at persere vel ikke på noen måte kan sies å være arabere.) Tyrkias AKP blir riktignok nå beskrevet som ilske radikalere av Smith og andre etter den israelske boardingen av nødhjelpssendinger til Gaza. Men få andre vil vel beskrive statsminister Reccep Tayyep Erdogan som noe annet enn mer eller mindre moderat? Uansett er det åpenbart at moderat, demokratisk islamisme finnes, og at den er å foretrekke fremfor den salafistiske varianten.
Kulturell terrorisme Full av anekdotisk bevis og overfladiske referanser til arabisk historie er Smiths argumenter så simplistiske at det er vanskelig å ta dem seriøst. Men noe av Smiths kritikk er ikke helt på viddene. For la oss være ærlige: Arabere (og persere) er ville etter konspirasjonsteorier. Vesten/USA/Israel har gjennom finurlige mekanismer og snedige omveier klart å holde islam og Midt-Østen nede. Det meste disse aktørene finner på, er et ledd i kampen for å undertrykke islam og muslimer, og å forhindre de arabiske landene fra å innta den verdensposisjonen de ellers ville hatt. Oppsummert er holdningen at ethvert nasjonalt problem skyldes: 1) tidligere europeiske kolonimakter og arven etter dem, 2) USA/Israel og 3) korrupte regimer som er holdt i live av USA/Israel.
I sum: det meste er noen andres feil.
Etter mitt syn er alle disse faktorene en del av det totale bildet. Men en annen del av problemet er også befolkningens manglende evne til å innse sin egen rolle i, og ikke minst ta ansvar for, egen fremtid. Smith har rett når han peker på de harde kårene for intellektuell innovasjon i Midtøsten. Mest sentralt her er kanskje tabuene rundt religionskritikk eller forsøk på reform. Da Koranen betraktes som å stamme direkte fra Gud, er det ikke mye som skal til før selv den mildeste kritikk blir oppfattet som et angrep på islam i seg selv. En rekke intellektuelle og reformister som har forsøkt å analysere Koranen og profeten Muhammads liv ut fra den historiske og politiske konteksten de eksisterte i, har av aktører som det egyptiske Muslimske Brorskap blitt erklært som frafalne eller kjettere. I mange land lever journalister, forfattere og intellektuelle i et klima så preget av selvsensur, frykt og anklager om kjetteri at det best kan beskrives som en type intellektuell terrorisme.
Resultatet er at grupper som blir undertrykket av staten, selv forfølger og undertrykker andre grupper i samfunnet — noe som selvsagt er lite gunstig for demokratisk utvikling. Smith har fått med seg eksistensen av dette problemet, men velger å se det som manifestasjonen av en eldgammel arabisk voldskultur som eksisterer uforstyrret av historiens gang. En slik forklaring overser de komplekse årsakssammenhengene som eksisterer i ethvert samfunn. I Midtøsten er særlig de ulike regimenes kontrollmekanismer ovenfor egen befolkning av avgjørende viktighet, med sin ambivalente blanding av populisme og undertrykkelse.
Smith er uansett årsak overbevist om at al Qaedas ideologi ikke egentlig er særlig radikal for majoriteten av Midtøstens befolkning, men tvert om en utbredt verdensoppfatning. Han unnlater da å nevne den økende avsmaken arabere har for al Qaeda og andres voldsbruk og rigide praktisering av islam. I Irak førte denne avsmaken til at amerikanerne kunne kooptere tidligere opprørere inn i det som er kjent som Sahwa (oppvåknings) bevegelsen i kjente motstandsområder. Den relativt forbedrete sikkerhetssituasjonen i Irak skyldes i stor grad denne bevegelsens innsats. Attentater i Jordan, Egypt og andre land ført til store demonstrasjoner hvor folk har markert sin avsky for al Qaeda. Å være takfiri (en som anklager en annen for kjetteri) er et skjellsord for vanlige folk, blant annet i Irak.
"Arabere forstår bare militærmakt" Siden al Qaeda egentlig representerer de fleste arabere, mener Smith at USA med rette kunne angrepet de fleste araberstater etter 9/11. Men han føler seg likevel tvunget til å heve pekefingeren mot Bush og hans neocon-kumpaner: de er hakket for naive. De er så naive at de tror arabere virkelig ønsker seg demokrati og menneskerettigheter. For, som Smith skriver, problemet med arabisk demokrati er ikke mangel på tilbud, men mangel på etterspørsel. Det arabiske folkeferd er rett og slett ikke så lystne på demokrati som Bush og de andre trodde.
Kanskje det, men hvorfor? Årsaken ligger i Smiths hovedpremiss: araberne har opp gjennom historien alltid latt seg lede av den sterkeste, den som er villig til å utøve vold for å oppnå makt, og den som har størst mulig voldskapasitet. Helt til denne mister evnen til å forsvare seg, og blir styrtet av en sterkere hersker. Kort sagt velger araberne alltid den sterkeste hesten — derav tittelen på boken. Dette kaller Smith for ”bin-Ladenism”.
U underliggende det hele er at araberne egentlig har de regimene de selv ønsker. Joda, regimene er riktignok korrupte, undertrykkende, voldelige og upopulære, men, og her bruker Smith et sitat fra Platons Republikken, ”staten blir som folket er”.
Mer eller mindre eksplisitt fremmer Smith nødvendigheten av at USA og Israel opptrer som den sterkeste hesten. Han mener at demokratiske aktører i Midtøsten kun kan lykkes dersom Vesten støtter dem med såkalte strong horse politics, med andre ord militærmakt. Militærmakt er også det eneste som vil stoppe Iran fra å utvikle atomvåpen. For, og her siterer jeg direkte, ”han som straffer fiender og belønner venner, han som forbyr ondskap og fremmer det gode, han alene har retten til å herske” (i Midtøsten). Denne nærmest bibelske avslutningen faller nok i smak blant visse krigstørste born again Christians i Washington.
For oss andre er utsagnet litt latterlig men mest skremmende.
Celine Schiøtt (f. 1980) har mastergrad i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo. Hun er forfatter av boken The Muslim Brotherhood and the Freedom of Religion or Belief, og blogger på http://exileonarabstreet.wordpress.com/
Minervas digitale årsabonnement til kr 999,-
Bestill her
Minervas digitale månedsabonnement til kr 119,- pr mnd,
første to uker kr 1,-
Bestill her
Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-
Bestill her
