KOMMENTAR
Foto:Pixabay
Utenforskap og sykelønn – tanker fra covid-generasjonen
I mars 2020 ble Norge og resten av verden brått endret. Fra en dag til en annen opphørte hverdagen, slik vi inntil da hadde kjent den, på grunn av en usynlig kriger: Covid-19. Selv var jeg 17 år og gikk første året på videregående. Med ett var det som om selve dagen mistet retning, mening og mål. Da skolen åpnet igjen, etter tre måneder hjemme, forventet jeg å kjenne pur glede. Men i stedet kjente jeg på en inntil da ukjent uro. Dette hadde nok delvis sammenheng med alt det ekstraordinære som fortsatt var rundt Covid-19: smittevern, avstandsregler, bruk av munnbind, redsel for å smitte dem i risikogrupper; men også med en bekymring for hvordan skolehverdagen ville fungere i praksis. Det kjentes med ett for tidlig å vende tilbake til hverdagen, til tross for en veldig lengsel etter sosialt fellesskap og faglig påfyll.
Jeg pirket borti noe som tydeliggjorde, for meg, mekanismer knyttet til utenforskap og hva som kan bygge seg opp av uro og bekymring i det dagene blir monotone og flate. Jeg vet at jeg ikke var alene om denne følelsen. Mange unge hadde det på samme måte og det ble i etterkant av Covid-19 rapportert om rekordhøye henvisninger til barne- og ungdomspsykiatrien. For noen ble perioden med utenforskap permanent. Det viser seg at sykefraværet grunnet psykisk uhelse har gått opp med 44 prosent siden 2020. Økningen er størst blant oss unge.
Covid-19 var kanskje en ekstrem situasjon. Men erfaringene vi skoleelever fikk den gang, kan ha aktualitet i dagens debatt om sykelønn og potensielle utenforskapsfeller.
Minervas digitale årsabonnement til kr 999,-
Bestill her
Minervas digitale månedsabonnement til kr 119,- pr mnd,
første to uker kr 1,-
Bestill her
Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-
Bestill her
