Vi har alt å tape på en fremtid uten økonomisk vekst

Vi lever i en tid hvor viktige liberale politiske og økonomiske institusjoner, nasjonalt som internasjonalt, står under økende press. De befinner seg i en kryssild av kriser, autoritær geopolitikk og radikal politisk polarisering. I denne situasjonen serverer populister enkle svar på kompliserte utfordringer, uten selv å ha seriøse og troverdige løsninger på problemene.

En årsak til at populister i mange land har hatt vind i seilene i senere tid kan tilskrives det faktum at økonomisk stagnasjon har nøret opp under frykten for egen økonomiske og sosiale posisjon og fremtid. Over tid skaper det en giftig grobunn for økt misnøye med tingenes tilstand og hatefull utpeking av syndebukker.

Fravær av økonomisk vekst vil ytterligere svekke grunnlaget for positive fremtidsutsikter og stimulere til mer radikal politisk polarisering og handlingslammelse. Ikke akkurat en god oppskrift på en lysere fremtid. 

For tilhengere av nedvekst (degrowth) ser det annerledes ut. For dem er svaret på fremtidens utfordringer like enkelt og opplagt som det er absolutt: For å løse klima- og naturkrisen trengs en styrt krymping av økonomien. De ønsker med andre ord en politisk styrt nedgang i samlet produksjon og forbruk.

Systemskifte eller klimaendring?

Når vi kommer til spørsmålet om hvordan den styrte nedveksten skal skje, under hvilke politiske forutsetninger og rammer, blir svarene langt mer uklare og svevende. Det er det også gode grunner til. Likevel krever nedvekst-bevegelsen et økonomisk og politisk systemskifte «for å frigjøre oss fra kapitalismen og den rådende vekstideologien», som det heter i formålet til Vekstfri Norge. Det samme hevder ledende nedveksttenkere som Robert Costanza, Ulrike Herrmann, Kohei Saito, Jason Hickel m.fl.

Påstanden om at nedvekst er den eneste realistiske løsningen på utfordringene vi står overfor hviler imidlertid på et svært tynt grunnlag. Problemene starter allerede i den ideologiserte beskrivelsen av økonomisk vekst som fenomen, tilkoblet et altoppslukende og unyansert kapitalismebegrep. Siden «kapitalismen forutsetter vekst», hevdes det at vi står overfor valget mellom «systemskifte eller klimaendring».

Tilhengerne av nedvekst ser ut til å være blinde for det faktum at markedsøkonomien kontinuerlig søker å skape mer ut av mindre. Dette gjelder også forbruk av knappe naturressurser og utslipp av CO₂ i atmosfæren, slik blant andre Andrew McAfee har dokumentert i boken More from Less (2019). 

Ser vi på utviklingen i bruttonasjonalprodukt per innbygger opp mot utviklingen i CO2-utslipp per innbygger i tidsrommet 1990-2022, går det tydelig frem av tabellen under at den økonomiske veksten allerede er i ferd med å bli frakoblet klimagassutslippene i mange land. Dette til tross for at vi ennå ikke har på plass en tilstrekkelig effektiv beskatning av utslipp. 

Nedvekstens selvmotsigelser

Et hovedproblem med nedveksttanken, omsatt i mindre arbeidsinnsats, mindre investeringer og mindre innovasjon, er at det kun blir mulig å krympe utslippene i takt med nedvekstens hastighet, på basis av eksisterende teknologi. En forsmak på hvor smertefullt og kostbart det vil bli å forsøke å bekjempe klimaendringer gjennom nedvekst fikk flere land føle under koronakrisen – et hint om at nedvekst er uforenlig med å oppnå netto nullutslipp i verden fra rundt 2050. 

Til det trengs en omfattende grønn omstilling av energisystemer, infrastruktur, forbruk, produksjon, transport og boliger, som krever store investeringer og en stor strøm av innovasjoner på tvers av økonomien og samfunnet. Det store investeringsløftet vi her står overfor kan umulig finansieres og gjennomføres uten økonomisk vekst. 

Når nedvekst-tilhengere blir konfrontert med den iboende målkonflikten mellom nedvekst og null utslipp viser enkelte til en lettvint løsning på det nevnte finansieringsproblemet: Det er bare for stater (med egen valuta) å trykke mer penger, i tråd med såkalt Modern Monetary Theory. Problemet er bare at kombinasjonen av økende pengemengde og krympende produksjon er oppskriften på hyperinflasjon og påfølgende økonomisk kollaps, med store sosiale problemer på kjøpet. Det er det siste man trenger i et grønt skifte som er avhengig av bred oppslutning i befolkningen. 

Velferd og sosiale spenninger

Med en aldrende befolkning vil pensjonsutbetalingene og utbetalingene til helse- og omsorgstjenester vokse betydelig i årene fremover. Samtidig vil forsørgerbyrden til den yrkesaktive delen av befolkningen øke. Hvis norsk økonomi skal krympes radikalt, slik nedvekst-forkjemperne går inn for, i et forsøk på å redde klimaet, blir spørsmålet hvor pengene til å finansiere de økte utgiftene skal komme fra. 

Sviktende evne til å innfri fremtidige forventninger til helse- og velferdstjenester er bare ett av mange eksempler på de sosioøkonomiske problemene nedvekst vil bringe med seg. Risikoen for å fyre ytterligere opp under polarisering og sosiale spenninger, samt et faretruende økt konfliktnivå i samfunnet, blir under radikal nedvekst overhengende høy. Dermed kan det fort bli tilnærmet umulig å skape bred oppslutning om klimapolitikk, innenfor det liberale demokratiets rammer. 

En økopuritansk planøkonomi?

I tillegg er det nærmest gitt at styrt nedvekst kun kan realiseres gjennom sentralistiske, planøkonomiske virkemidler, innenfor en autoritær politisk orden. Fra nedvekstforkjempere som ønsker å beholde demokratiet nevnes gjerne rasjoneringssystemet i Norge under og rett etter krigen som en mulighet. Journalisten Ulrike Herrmann har for sin del pekt på den britiske krigsøkonomien under andre verdenskrig som et forbilde, og ser for seg en statlig masterplan for nedvekst med halvering av arbeidsuken og en radikal omdisponering av all arbeidskraft gjennom et sentralt administrert «manpower budget», samt rasjonering av forbruksvarer. Dermed vil også yrkes- og næringsfriheten bli effektivt avskaffet. 

Her blir falske fraser om «å skape en økonomi som prioriterer livskvalitet for alle, og som tilrettelegger for gode liv med enkle midler», som det heter på websiden til Vekstfri/Degrowth.no, en fattig trøst.

Troen på at vi kan krympe økonomien gjennom et grønt skifte, gjennom en kollektiv masterplan for nedvekst, inviterer til dystre fremtidsperspektiver og mer ufrihet. Nye generasjoner vil fort oppleve å bli satt i en tvangssituasjon, med fare for, i ytterligere grad, å miste troen på å få det bedre enn sine foreldre. En fremtidsangst som lett kan lede til klimapolitisk handlingslammelse.

Nedvekst vs. grønn vekst

Men vi har et valg. I stedet for utopisk nedvekst med dystre sosiale konsekvenser, kan vi gå i en retning som byr på langt lysere fremtidsutsikter. Til og med i en retning som evner å forene frihet og demokrati med et bærekraftig klima: Grønn vekst. Det betyr å satse på mer fornybar energi, vitenskapelige og teknologiske fremskritt, innovasjon og konkurranse om de beste klimaløsningene – alt innenfor rammene av et liberalt demokrati og en velfungerende markedsøkonomi, utstyrt med de rette rammebetingelsene og incentivene.

Valget mellom nedvekst og grønn vekst er et valg mellom, på den ene side, en kontraproduktiv og utopisk klimapolitikk som splitter og polariserer, og, på den annen side, en effektiv klimapolitikk med realistiske muligheter til å oppnå bred oppslutning i befolkningen. 

Men uten økonomisk vekst nytter det ikke.