Vilje til det onde

Etter å ha lest om falske minner, dramatiserende personlighetsforstyrrelse (Elin Ørjaseter i Morgenbladet 18.08) og flertallige intervjuer med en selvtilfreds Helga Hjorth, er det fristende å forsøke seg på et tankeeksperiment: Hva om Vigdis Hjorths Bergljot hevdet å ha blitt misbrukt av en katolsk prest? Hvordan hadde vi som samfunn reagert om det var representanter fra den katolske kirke som i møte med overgrepsanklager beskyttet seg bak ord om falske minner og kvinners behov for drama og oppmerksomhet? Mer enn noe annet bidrar Helga Hjorth – og den offentlige samtalen som hun har startet – til å legge stein til byrden for alle dem som har blitt utsatt for overgrep, og til å heve terskelen for å stå fram med erfaringer av incest.

To søstre

Fra sykesenga har jeg de siste ukene fulgt debatten rundt Helga Hjorths roman, Fri vilje. Debatten skremmer meg. De perspektivene som vitner om omtanke for overgrepsofre generelt, er sørgelig fraværende. I stedet står Helga Hjorth frem uten ett nyanserende ord som kan bidra til å unngå at veien til sannhet og frihet gjøres tyngre for de som er rammet av overgrep. De setningene som vitner om at man generelt tar overgrepsproblematikk på alvor, glimrer med sitt fravær.