Ubehaget i wokekulturen

Bård Larsen skriver i Minerva at vi må vokte oss for å dele ut merkelappen «woke» til et bredt spekter av folk og individer, mens han gladelig deler ut merkelappen «anti-woke». Eksempelvis trekkes Trumps MAGA-bevegelse frem, dens maniske «wokeofobi» og sprengkraften i endetidsnarrativ. I den tilhørende episoden av Minervapodden feies en rekke andre politiske bevegelser og individer som Viktor Orban under samme «anti-woke», ytre høyre og demokratifiendtlige teppe.

Hovedbudskapet slik tittelens av hans tilhørende essay i Civita oppsummerer, hevder «anti-woke» er et langt større problem enn «woke», og at vi derfor burde være «anti-anti-woke». Dette er vel og merke et godt og viktig poeng som Larsen skal ha honnør for å trekke frem. Det er som kjent få ting så vanskelig som å endre mening.

Jeg vil dog utfordre hans tanke om at wokeideologien kun er ufarlige endringer vi må lære oss å leve med i et pluralistisk demokratisk samfunn, men at den på andre måter enn ytre høyre også kan være skadelig.

Dersom man betrakter problemstillingen med en kjølig demokrats øyne, og ser hvilke ideologiske tilbøyeligheter med konkret kapasitet til å true våre sentrale institusjoner, er Larsens syn fullstendig treffende poeng. Det er ikke radikale collegestudenter med blått hår som stormer Kongressen, alle skjønner jo det.

Problemet er bare slik det alltid har vært; vår art er absolutt ikke rasjonelle demokrater. Snarere tvert om er vi emosjonelt og sosialpsykologisk praktisk talt identiske med andre primater. Det eneste som gjør at vi anmelder forbrytelser heller enn å hyle som maniske apekatter, er vår ekstremt velutviklede neocortex og impulskontroll. Men det betyr ikke at lysten mangler!

Som primater er vi ekstremt territorielle, xenofobiske, driftsstyret, irrasjonelle, klanbaserte og seksuelle vesener. Vi elsker å dele grupper inn i «oss» og «dem», der vi er de snille mens de andre er de slemme. Vi elsker sex, vold, sladder, forfengelighet, syndebukker og alle de andre infernalske gleder som ligger vårt hjerte nær.

Dette innrømmer vi som regel ikke for oss selv i våre siviliserte selvbilder og dydssignalisering. Men om vi ser på den grad vår historie og våre samfunn er fylt av vold, overgrep, rasisme, tortur og nedrighet så må det da rimeligvis være slik at noen liker det. Så primitive er vi at selv ikke den norske Operaen siste oppsetning av Askepott holdt seg for god for noen ytterst virile hoftebevegelser, og de gamle vestkantfolkene på forreste rad frydet seg. Slik de fleste andre også gjorde.

Således kan wokebevegelsen true våre samfunn på en langt mer subtil, men muligens desto farligere måte. Den kan med sin rasjonalisme og politiske korrekthet skape en kultur der store mengder folk må skamme seg over sine menneskelige tilbøyeligheter. Dette vil i psykoanalytisk terminologi tilsi systematisk fortrenging og sosial frykt, som kan generere intense intrapsykiske spenninger og sterke ønsker om opprør.

Get woke or get broke!

Fenomenet «woke» har sin opprinnelse i den mye omtalte amerikanske kulturkrigen, som siden har spredd seg til hele vesten. Ordet betyr direkte oversatt «våken» som henspiller på hvordan dens akolytter hevder å ha «våknet» fra kulturens falske bevissthet, og slik kan se verden for det den egentlig er.

Subtilt indikerer den at alle andre lever i en søvnig og drømmelignende tilstand, hvor de ikke er i stand til å se virkeligheten for det den er. Prosessen av oppvåkning forstås å være temmelig likt språket til en New Age-guru som ønsker økt «awareness», hvor en så kan få ideologisk klarsyn.

Når en så endelig har åpnet det tredje øyet og har konsumert tilstrekkelig mengder ideologisk propaganda, vil en være i stand til å se verden hinsides ideologi. En kan da se en rekke usynlige strukturer i både språk, institusjoner, andre mennesker og kulturelle tradisjoner, hvis eneste formål er undertrykkelse av kvinner, etniske minoriteter, seksuelle minoriteter og alle andre historisk marginaliserte grupper.

Armert med denne erkjennelsen og en opphøyet følelse av selvrettferdighet, kan en så fra sin høye hest tre frem for å redde verden. Dette gjøres gjennom redigering av historien, kultur, akseptable ord og uttrykk, omfordeling av midler, sensur, svertekampanjer, propaganda og systematisk politisk indoktrinering.

I wokeideologiens kjerne ligger en tanke om å se virkeligheten for det den er, mens motstanderne hevdes å lide av falsk bevissthet og at de står i veien for et rettferdig samfunn. Med det kan en rasjonalisere at motstanderne rent faktisk støtter kvinneundertrykkelse, rasisme og homofobi, av liten annen grunn enn at de er uenige. Dermed defineres de uenige som onde fiender av rettferdighet.

Innenfor denne definisjonen av motstanderne som onde finnes ingen kompromisser, ingen empati og ingen forståelse for at tradisjoner eksisterer av en grunn. Følgelig brukes manipulative taktikker som utfrysning, emosjonell utpressing, påføring av skyld og skam og regelrette personangrep, for å avskrekke enhver kritikk.

På grunn av dette oppstår en kulturell situasjon der individer kan få store fordeler ved å tilslutte seg bevegelsens retorikk, med kun ytterst få kostnader. Dermed kan politikere som vil ha stemmer, influensere som vil ha klikk eller enhver annen som vil flagge med hvor snille de er, vinne billig anerkjennelse med sin moralske hovering.

Kritikk mot bevegelsen derimot får en ekstremt høy prislapp, mens fordelene er marginale eller ikke eksisterende. Eksempelvis kan folk miste jobben, tape anelse, bli hengt ut offentlig, stemplet som ond, juridisk forfulgt i enkelte land, miste fremtidige jobbmuligheter og bli sosialt utfryst.

Psykisk vold

Disse strategiene kan relativt til de voldelig og antidemokratiske truslene Larsen henviser til, virke marginale. Heri har han selvsagt rett i at det ikke er wokefundamentalister som oppretter terrorceller, militsgrupper, stormer kongressen eller undergraver tillit til sentrale demokratiske institusjoner. En kan derfor lett som ukyndig innenfor psykologiens verden tenke at fysiske voldstrusler er en helt annen kategori, enn de barneskoleteknikker som venstresiden opererer med.

Apehjernen vår er derimot langt dårligere til å erkjenne disse forskjeller. Gjennom vår arts historie har vi som flokkdyr vært ekstremt sårbare for sosial utfrysning. Vår overlevelse har faktisk vært iboende forbundet med å ikke bli utfryst fra flokken. Så potent har denne faren vært at vi nå i vår psykologi bærer resultatet. Det er derfor slik at den mest vanlige fobiske angstdiagnosen er sosial angst!

Årsaken til dette er at i en evolusjonær kontekst så har det å bli utfryst fra gruppen vært identisk med å dø. Om vi selv nå i vår moderne verden blir eller risikerer å bli sosialt utfryst, så tenker apehjernen vår «herregud nå dør jeg». Eller om noen tilsvarende truer med å sverte oss til det punkt at vi blir fryst ut, så tenker apehjernen «han prøver å drepe meg!»

Det å være redd for å holde presentasjoner, møter med fremmede, oppmerksomhet og karakterdrap er således en av våre sterkeste instinkter og kan også være dødelig. Som sosialt utfryste vil vår kropp og psyke forvitre, motivasjonen forlater oss, organismen forsøker å spare energi, vi fylles av selvbebreidelse, angst, skam, håpløshet eller endog suicidalitet.

Følgelig vil en kultur som truer vår sosiale tilhørighet, vår posisjon og anseelse, psykologisk fremstå som dødsfarer og inspirere intens psykisk smerte. Tilsvarende vil angrep på objekter eller grupper vi identifiserer oss med, slik som vår nasjon, tro, kjønn og etnisitet på samme måte være psykisk vold.

Denne volden er imidlertid av en slik karakter at den ikke kan anmeldes og det finnes få muligheter til selvforsvar. Den spres over internett, gjennom nyheter, rykter og sosiale nettverk, som kan gi en reell følelse av maktesløshet og smerte.

Nevrosens fødsel

Som følge av denne strategien, og misforholdet mellom kostnad og nytte av kritikk, føyer majoriteten seg stille inn i wokeideologiens rekker selv når de er uenige. Dette når sin høyeste absurditet i det dens formaninger krever at folk skal akseptere ideologiske påstander som rent faktisk ikke stemmer med virkeligheten. Eksempelvis vet vi nå alle at kvinner ikke har peniser og menn ikke kan bli gravide, men det stopper ikke massene fra å hylle kongens nye klær.

Wokeideologien vil slik gjennom sine angrep på nasjonale symboler, historiske figurer, trossamfunn, språk, sannhet, moral, tradisjonell lojalitet og fellesskap, skape en kultur som i økende grad fordømmer normalpsykologiske menneskelige fenomener.

For slik jeg nevnte tidligere; vi er en tribalistisk og primitiv art. For hundre og femti år siden var praktisk talt alle mennesker rasister som tenkte sitt folk var best. Selv ikoniske fredsfigurer som Mahatma Gandhi var etter moderne standarder en erkerasist! Vi har alle seksuelle drifter som ikke alltid tåler dagens lys, voldsimpulser vi biter i oss, misunnelse, sjalusi, bitterhet, fremmedfrykt, selvrettferdige løgner og kontroversielle meninger. En kan nesten gå så langt til å si at vi fra evolusjonens side er en iboende rasistisk art.

Dette er vel og merke på ingen måte et forsvar for disse impulsene i vårt vesen. Snarere tvert om er det en oppfordring til at vi må erkjenne disse sider og romme deres spenninger i kulturen, så den psykiske skammen ikke alene skal bæres av individet. Dersom vi feiler i å lage et kulturelt rom hinsides fordømmelse, vil vi miste enhver evne til å forholde oss til disse mørke sider og slik også enhver evne til å kontrollere dem.

Denne problematikken ble beskrevet av psykoanalysens far Sigmund Freud i hans bok Ubehaget i kulturen. I denne foreslo han at det eksisterer en iboende konflikt mellom individets begjær og samfunnets, hvorpå fortrengning må finne sted om sivilisasjon skal være mulig. På grunn av dette tenkte han at enhver økning i sivilisasjon, kommer med en proporsjonal økning i kollektiv psykologisk skyld. Denne skylden tenkte han kom til uttrykk gjennom splittelsen mellom ens begjær og sosial frykt, med det resultat at nevroser som angst og depresjon ville oppstå.

På grunn av dette tenkte Freud fullstendig lykke og gratifikasjon var uforenelig med sivilisasjon, og at vår eneste utvei var sublimering av våre drifter gjennom substitutter og kultur. Dette forestilte han seg som prosesser og virksomheter hvorved individer fikk muligheten til å uttrykke sine forbudte begjær i sosialt aksepterte former, for å slik bøte på ens kroniske psykologiske spenning.

Projeksjon og demonisering

Dersom vi aksepterer Freuds grunnleggende premiss, vil det være av den høyeste betydning å sikre visse arenaer for sublimering og fantasi. Det vil derfor være av den høyeste interesse for sivilisasjon, og med den rettferdighet og de andre goder vi får fra den, å holde visse kulturelle sfærer for sublimering som hinsides vårt sosiale spill.

Wokeideologiens kultur derimot er en som fordrer absolutt renhet, og som vesensmessig ikke har rom for tilgivelse. Individer som trår utenfor dens forordnede rammer, eller som erkjenner begjær og impulser i seg selv som strider med dens rettferdighetsbegrep, møtes kun med en gjennomgripende og ofte dehumaniserende fordømmelse.

Med det vil den generere intens sosial frykt for sosial fordømmelse og utfrysning, som over tid vil ideologisere kulturen til det punkt at vi alle fortrenger våre menneskelige demoner. Vi vil da, slik psykoanalysen lenge har visst, være sårbare for å overføre våre egne negative sider på de utenfor vår gruppe, i det som kalles projeksjon.

Klare eksempler på dette er nazistenes demonisering av jødene, der disse ble fremstilt som noen ondsinnede, korrumperende undermennesker, som måtte utryddes om det tyske folk skulle leve. En mekanisme som er identisk med wokeistenes kulturkrig, anti-wokeistenes antidemokratiske retorikk, fiendskap mellom supportere av forskjellige fotballag, trosretninger og enkle mellommenneskelige konflikter.

Dermed kan wokeideologiens krav til absolutt renhet, kulturell sensur, fortrengning og anvendelse av psykisk vold, rent faktisk innskrenke kulturens evne til å romme våre psykologiske konflikter. Følgelig kan der heller ikke eksistere noen demokratisk dialog som fordomsfritt forhandler om våre begjær, og den eneste veien å redusere den psykologiske spenningen for flere vil slik være gjennom anti-demokratisk politikk. Dersom folk verken får gratifisert eller sublimert sine begjær, og de gis kroniske følelser av skyld og psykisk spenning for å ha dem, så er ødeleggelse av systemet den eneste løsningen. 

Vi bør derfor trekke visdom fra Sun Tzus tidløse erkjennelser, om at man aldri må omringe en fiende fullstendig, ettersom de da uten avvik vil kjempe til døden.

Sympati for djevelen

På grunn av disse mekanismer er det farlig å undervurdere hvilke destruktive effekter wokeideologien realistisk kan ha. Den vil slik Larsen beskriver ikke voldelig innta stortinget, men den kan gjennom subtile mekanismer av psykisk vold destruere det felles kulturelle rom hvori vi kan integrere våre menneskelige demoner.

Dette problemet kommer ned til følgende. Uansett hvor velmenende, snill og rettferdig wokeideologien hevder å være, så er den blottet for sympati for djevelen. Men i motsetning til de reelle mytologiske demoner, så behøver også ny-nazister, ytre høyere og alt imellom, forståelse.

Denne kjensgjerning er ubehagelig ettersom den innebærer en aksept også for mørket i en selv. Dette formulerte Aleksandr Solzjenitsyn beundringsverdig i Gulag-arkipelet som; «The line separating good and evil passes not through states, nor between classes, nor between political parties either – but right through every human heart – and through all human hearts. This line shifts. Inside us, it oscillates with the years. And even within hearts overwhelmed by evil, one small bridgehead of good is retained.»

Innsikten er enkel, og enhver kan umiddelbart tilslutte seg dens sannhet. Imidlertid er integrasjonen av den, og forståelsen av dens videste implikasjoner, langt mer utfordrende. Den betyr forståelse av at også nazistene under andre verdenskrig hadde en mor, en søster og en far, en barndom, ungdomsflørter, tabber, idealer, ydmykelser og at de var mennesker akkurat som oss.

Slik som det finnes både «slemme» og «snille» jøder, kapitaleiere, muslimer, kvinner, arbeidere, homofile, menn, kristne, sosialister og nyliberalister, som alle også rommet fnugg av både ondskap og godhet. Ja, den sanne sympatien for djevelen ligger i erkjennelsen av at djevelen bor i oss selv, og at det ikke finnes noen skiller mellom gode og onde mennesker.

Der er kun mennesker primitive og feilbarlige som vi er, som alle forsøker å lage et godt liv for oss selv, og å være rettferdige tross alt.

Den konservative posisjonen

Når vi så spør oss selv hva som skal være den konservative posisjonen ovenfor både ytre høyre og wokeideologien, er mitt forslag følgende. Slik de Abrahamiske religioner forordner, må den konservative posisjonen være som en streng, klok, erfaren og dannet far, som disiplinerer og rådgir sine barn han elsker.

Vi må derfor ta utgangspunkt i å bevare våre institusjoner, våre fellesskap, sannhet, moral og våre fredsskapende tradisjoner, for å slik oppdra en god familie hvis medlemmer kan leve gode liv. Følgelig bør vi tolke både ytre høyre og wokeideologien som uttrykk for barns frustrasjon i møte med virkelighetens begrensninger. Dette er det Freud kalte illusjon, og bygger på en fantasi om at det er mulig å komplett gratifisere begjær uten å måtte forholde seg til virkelighetsprinsippet.

Men virkeligheten endrer seg ikke uansett hvor mye en måtte ønske det, og uansett hvor mye infantilt raseri man blåser ut mot verden. For ytre høyre kan deres romantiserte syn på fortiden aldri innfris, og har i grunnen aldri fantes. På samme måte som venstresiden og wokeistene aldri kan opprette sin utopiske sosialisme der alt er rettferdig, alle får nok og ingen krenkelse forekommer. Slike fantasier om paradis kan aldri realiseres blant feilbarlige skapninger som oss.

Dermed er det opp til de konservative å reflektere over sine egne svakheter, hvilket umenneskelig arbeid det krevdes for å bygge våre sivilisasjoner, og virkelighetsorientere og forsvare rettferdighet mot alle dens fiender.

Dette innebærer å slå ned på de antidemokratiske og dehumaniserende ytringer som kommer ut av ytre høyre, mens vi også utviser forståelse og humanisering. Samtidig må vi også, slik Larsen foreslår, møte wokeideologi med forståelse. Men vi må også slå ned på dens destruktive sider og forsøk på å benekte virkeligheten. Dette betyr kompromisser fra alle, og det er det sivilisasjon i grunnen er.