Østerrike: Landet som normaliserte de høyreekstreme og fikk mer radikalisme på kjøpet

Østerrike er et vanskelig land med en både storartet og skremmende fortid. Det flernasjonale dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn opplevde i sin relativt liberale epoke, i det halve århundret før 1914, en økonomisk og kulturell blomstringstid helt utenom det vanlige. Landet fungerte på en måte som i ettertid er blitt fremstilt som en forløper til dagens EU. 

De årlige nyttårskonsertene fra Wien minner oss om det mangfoldige, pulserende, nyskapende og sammenvevde kultur- og åndslivet som en gang gjorde Wien til verdens navle innen musikk, kunst og vitenskap. Etter oppløsingen og «reduksjonssjokket» etter første verdenskrig, ble den unge alperepublikkens skjebne neglisjert av vestmaktene, samtidig som internasjonal handel og samarbeid brøt sammen i kryssilden mellom nye totalitære ideologier med en aggressiv nasjonalistisk fellesnevner. 

Reduksjonssjokk, eksil og en konstituerende løgn

Et utall av kriser, ustabile regjeringer og en stadig skarpere politisk polarisering mellom bevæpnete(!) politiske partier forvandlet Wien til en kruttønne. I denne giftige atmosfæren fikk antisemittiske strømninger et stadig sterkere grep om politikk og samfunnsliv. De rundt 300.000 innbyggerne i Wien med jødisk bakgrunn, som hadde betydd så mye for byens tidligere storhetstid, gikk en ublid fremtid i møte, spesielt etter de borgerkrigslignende tilstandene i 1934 og den tiltagende økte oppslutningen om det nasjonalsosialistiske partiet etter Hitlers maktovertagelse i Tyskland. 

Økonomen Ludwig von Mises og rettsfilosofen Hans Kelsen var blant de mest årvåkne og fremsynte, som var heldige med raskt å finne en trygg havn i Vesten, først i Genève (1934) og deretter i New York (1940). Det drøyde litt lenger med filosofen Karl Popper. Blant etternølerne, som først kom seg ut av Østerrike ved Anschluss i 1938, finner vi mer berømte navn som forfatteren Stefan Zweig og psykoanalysens far, Sigmund Freud. Da Den røde armé entret Wien i 1945 ble det anslått at den jødiske befolkningen var redusert til et sted mellom 136 og 220 personer. Østerrike ble med dette landet som, ifølge en ofte sitert historiefortelling, stod ansvarlig for å ha drevet en sivilisasjon i eksil – Finis Vindobona.

Heller ikke nystarten etter 1945 var heldig. Gjennom et av historiens mest fatale sammentreff ble landet, presset frem av både indre forsoningskrefter og ytre krav om aldri å bli forent med Tyskland igjen, nykonstituert gjennom det såkalte Staatsvertrag i 1955. Denne statsakten konstituerte en direkte løgn, av opportune grunner: At Østerrike hadde vært et offer for den tyske nasjonalsosialismen. Sannheten er at den store majoriteten av østerrikerne tiljublet Hitlers inntogsmarsj i sitt fødeland i mars 1938.

Jörg Haider og FPÖs første storhetstid 

I det samme året, 1955, tok en gruppe tidligere østerrikske SS-offiserer motet til seg å etablere et politisk parti, FPÖ, som i første fase fremstod som et relativt moderat nasjonalliberalt parti. Det var dette partiet som østerrikske velgere, nå i september 2024, gjorde til landets største parti, med i overkant av 29 prosent av stemmene. 

Men dagens såkalte frihetsparti er alt annet enn et moderat parti. Etter Jörg Haiders interne kupp i 1986, i kjølvannet av en koalisjon mellom det lille FPÖ og det store sosialdemokratiske partiet SPÖ, oppnådde partiet ved valget i 1999 hele 27 prosent oppslutning på grunnlag av en hardtslående retorikk med sterk brodd mot alt som hadde å gjøre med EU, innvandring, eliten og etablissementet i Wien – Die da Oben. 

Jörg Haider vakte internasjonal oppsikt da han kalte gjenforeningen av Tyskland i 1990 for «den lille gjenforeningen». Underforstått: Den store ønskelige gjenforeningen ville inkludert Østerrike. Det virket nærmest som om den Pan-Germanske bevegelsen, en tydelig forløper til nasjonalsosialismen i Østerrike, på nytt var vekket til live.

Den genierklærte Jörg Haider hadde lært at veien til storhet for FPÖ gikk via radikalisering, dyrking av politikk som et uforsonlig spill mellom venn og fiende (nazijuristen Carl Schmitts politikkforståelse), glødende taler i utallige landlige ølstuer med rosende omtale «die alten Kameraten» og deres heltemodige innsats for fedrelandet, samt godord om Hitlers sysselsettingspolitikk sammenlignet med den ført av landets daværende regjering, tilført høy partyfaktor for å tiltrekke ungdommen til partiet. 

Haider var en pioner i kunsten å modernisere og normalisere den aggressive polariserende politikkstilen fra de nasjonalkonservative og nasjonalsosialistiske bevegelsene i mellomkrigstiden. Mot den store syndebukken, den korrupte eliten i Wien og dens systempartier og elitemedier, utpekte Haider FPÖ som den eneste sanne representanten for det ekte folket. Det var ingen tvil om hvem som var folkefiende og hvem som var folkevenn i Haiders verden. 

Inn i varmen og opp på gamle høyder

I 2000 ble FPÖ bragt inn i varmen av det kristensosiale, konservative folkepartiet ÖVP, som juniorpartner i en regjeringskoalisjon som varte til 2007. Kompromittert og ansvarliggjort i koalisjonen, hvor partileder Jörg Haider ble holdt utenfor, dalte velgeroppslutningen om FPÖ jevnt og trutt, samtidig som Jörg Haider kunne sole seg, som ministerpresident i delstaten Kärnten, i glansen av sitt regionale partis 42,5 prosent av stemmene (2004). Haider ville bryte ut av den «parasittiske» koalisjonen med ÖVP. Da det ikke lyktes å få med seg sitt eget parti på et brudd, startet Haider et nytt indirekte kuppforsøk, denne gangen ved å danne sitt eget parti BZÖ – Forbundet for Østerrikes fremtid. 

Etter Haiders plutselige død i 2008, etter en tragisk trafikkulykke i alkoholpåvirket tilstand, samt mange års ørkenvandring i opposisjon, fikk FPÖ en ny opptur i kjølvannet av den store flyktningkrisen 2015-2016. ÖVPs nye «vidunderbarn», den unge partilederen Sebastian Kurz, talte Angela Merkel midt imot og gjorde seg til talsmann for en langt strengere flyktningpolitikk, på en måte som indirekte styrket legitimiteten til FPÖ, under ledelse av Heinz-Christian Strache. 

Strache videreførte Haiders populistiske politikkforståelse og er kjent for å ha drevet valgkamp under slagord som disse (min oversettelse til norsk):

• Wien skal ikke bli et nytt Istanbul

• Vi tror på ungdommen. SPÖ tror på innvandring

• Arbeid, ikke innvandring

Ved valget i 2017 tangerte FPÖ nesten brakresultatet fra 1999 og endte på 26 prosent. Nye ÖVP, med vidunderbarnet Sebastian Kurz i spissen gjorde også sitt beste valg på lenge og oppnådde 31,5 prosent oppslutning. Etter valget i 2017 ble FPÖ på nytt invitert inn i varmen, som koalisjonspartner til det konservative ÖVP, med Kurz som statsminister. Et nytt eksperiment var i gang som skulle ende opp med en serie skandaler, som i sum er illustrerende for det faktum at Vladimir Putin har uttrykt at han anser Østerrike som sitt favorittland i Europa.

Putins yndlingsland

Kombinasjonen av tre institusjonelle betingelser har vært med på å gjøre Østerrike ekstra attraktivt for Putins Russland. Østerrike er medlem av EU, ikke medlem av NATO, og er det eneste landet i Vest-Europa som ikke har en offentlighetslov. Det siste innebærer at pressen og offentligheten ikke får åpent innsyn i politiske prosesser og dokumenter. Dette skaper særdeles gunstige betingelser for korrupsjon, samtidig som det krever usedvanlig mye avansert gravearbeid fra pressen for å avdekke korrupsjon. Et illustrerende eksempel er den politiske skandalen som utspilte seg i de to årene koalisjonen varte, 2017-2019, og som først ble avdekket tidligere i år, som et biprodukt av avsløringene rundt finansskandalen knyttet til fintech-selskapet Wirecard i Tyskland. Et selskap med nære forbindelser med Putins maktsentrum. 

Skandalen handlet kort fortalt om hvordan den østerrikske etterretningstjenesten, underlagt innenriksdepartementet under daværende ledelse av Herbert Kinckl fra FPÖ (partiets nåværende leder), langt på vei ble kapret av det russiske etterretningsvesenet. På denne måten fikk Russland tilgang til verdifull sensitiv informasjon om alt fra regimekritiske eksilrussere til politiske personer og prosesser i Østerrike, herunder innhold knyttet til landets relasjoner til EU. Skandalen er grundig dokumentert av Politico. 

Koalisjonsregjeringens brå slutt i 2019 skyldtes imidlertid en annen skandale, nærmere bestemt en skjult-kamera-operasjon med FPÖ-leder Strache i hovedrollen, fra en scene som utspilte seg på Ibiza i 2017. Her gikk Strache i en felle i en samtale med en angivelig niese til en russisk oligark, hvor han som minister lovet sin samtalepartner lukrative kontrakter med den østerrikske regjering i bytte mot at oligarken kjøper seg opp til majoritetseier av Østerrikes største tabloidavis, Kronen Zeitung, i den hensikt å støtte opp under FPÖs politikk. 

Det korrupte «vidunderbarnet»

Da ble det nok for statsminister Kurz, som umiddelbart vendte seg mot De grønne, som ÖVP har regjert sammen med til dags dato. I 2021 var det også slutt for Kurz som regjeringssjef, og borte var alt pratet om en politisk Wunderkind. Det viste seg at Kurz og ÖVP selv hadde bedrevet utstrakt korrupsjon gjennom bestikkelser av flere avismedier for å kjøpe seg positiv omtale i forbindelse med valg. Med norske øyne er det nesten uvirkelig at betalingene ble foretatt gjennom direkteoverføring fra Finansdepartementets konto til de aktuelle avisenes bankkontoer. 

Det hører med til historien at Kurz måtte søke avskjed som regjeringssjef i unåde. Langt viktigere for fremtiden er det at Østerrike, takket være bred enighet blant de fornuftige demokratiske kreftene i landet, endelig lyktes i å vedta en offentlighetslov tidligere i år, som vil tre i kraft 1. september 2025. Hendelsen beskrives som en revolusjon i østerriksk rettshistorie og statsforvaltning. Nå blir det slutt på det problematiske prinsippet om offisielt hemmelighold (Amtsgeheimnis). Med det har Østerrike tatt et viktig skritt mot å bli et mer normalt liberalt demokrati, samtidig som landet er blitt litt mindre attraktivt som base for Putins europeiske undergravingsaktiviteter. 

Herbert Kickl: Fra taleskriver til Volkskanzler-kandidat

I 2021 fikk også FPÖ ny partileder, Herbert Kickl. Han ble lenge sett på som en superlojal, kjedelig og funksjonæraktig person, selv i egne rekker. Men bak fasaden finner vi personen som var Jörg Haiders taleskriver, med et spesielt talent for å benytte hardtslående fiendtlig retorikk overfor motstandere og motsvarende varme og ufarlige omskrivinger av nasjonalsosialismens giftige retorikk fra 1930- og 40-tallet, i beskrivelsen av sitt eget partis politikk.

Godt hjulpet av en periode i opposisjon til en koalisjonsregjering mellom ÖVP og De grønne og kynisk utnyttelse av koronakrisen, Russlands angrepskrig mot Ukraina, energikrise og inflasjon, nye bølger av flyktninger fra Ukraina, samt dyrkelse av et bredt spekter av kulturkrigerske tema, har det lyktes Kickl å bringe FPÖ opp på nye høyder, tett oppunder 30 prosent velgeroppslutning. EU-motstand, antiglobalisme og pleie av nære relasjoner til autoritære ledere som Viktor Orban og Vladimir Putin hører også med i Kickls standardrepertoar. 

Ifølge Kickl er FPÖ det eneste partiet som setter «Østerrike først» og som representerer det sanne østerrikske folket og som verner om den østerrikske nøytraliteten: «Festung Østerreich», som det het i valgmanifestet. Vi er folkets venner. De andre har skylden for alt som belaster og motarbeider folket. Uansett om de andre beskrives som systempartier, maktkartellet, eliten i Wien eller globalister, er essensen at de ikke styrer i folkets interesse, men kun pleier sine egne egoistiske interesser, samt fremmede, utenlandske interesser – de er folkeforrædere.

Radikalt ordpirateri som metode

Før valget kalte ikke FPÖ Herbert Kickl for kanzlerkandidat, men som kandidat til å bli Volkskanzler. Dette begrepet ble også benyttet av nasjonalsosialistene om Hitler. FPÖ kaller seg selvsagt ikke et nasjonalsosialistisk parti, men det gjennomgående slagordet i valgbrosjyrer og annet materiell har i mange år hatt denne ordlyden: «Die Soziale Heimatspartei» - det sosiale hjemstedspartiet. Og i FPÖ er det ingen tvil om at det felles hjemstedet for det etno-kulturelle folkefellesskapet er nasjonen.

Det såkalte frihetspartiet, Freiheitliche Partei Österreichs, har naturligvis ingen ting med et liberalt frihetsbegrep å gjøre, men det paradoksale partinavnet er et tidlig eksempel på en kynisk og systematisk form for ordpirateri – som politisk metode. De senere års sterke utbredelse av denne taktiske formen for kapring av positivt ladete ord og omskriving av ordenes meningsinnhold i egen retning, er sterkt inspirert av den kommunistiske filosofen Antonio Gramscis tanker om fredelig revolusjon gjennom å ta makt over språket og kulturen, som en nødvendig forberedelse til en vellykket «marsj gjennom institusjonene». I dag kan det se ut som om de høyreradikale partiene er mer blitt mer tro mot Gramscis revolusjonstaktikk enn de venstreradikale partiene.

I dag fremstår partiet FPÖ som et av Europas mest vellykkede høyreekstreme nasjonalpopulistiske partier, på bakgrunn av flere radikaliseringsbølger. Partiet er om mulig mer radikalt enn på Haiders tid, men fremfor alt er det blitt langt mer normalisert i samfunnet. FPÖ er et parti som har lært at radikalisering kan lønne seg, målt i politisk oppslutning. For Østerrikes vedkommende er det også nærliggende å forstå sammenhengene mellom partiets vekst og en farlig politisk radikaliseringsdynamikk, hvor radikalisering i tidligere faser legger grunnlaget for senere radikaliseringsfremstøt. 

Radikaliseringens indre og ytre dynamikk

For å forstå denne radikaliseringsdynamikken kan det være nyttig å huske på at ingen høyreekstreme partier i Vesten har kommet til makten, helt på egen hånd. Det gjaldt også i tilfellene Mussolini og Hitler. NSDAP fikk aldri mer enn 37 prosent av stemmene. I begge tilfeller ble de høyreekstreme kreftene hjulpet til makten av konservative partier som hadde utviklet seg i en mer nasjonalistisk og autoritær retning.

Utviklingen i Østerrike i vår tid har flere fellestrekk med et mønster vi kjenner igjen fra flere europeiske land i mellomkrigstiden. Knapt noen enkeltfaktor har bidratt så sterkt til å legitimere og normalisere FPÖ, som at partiet ble invitert inn i regjering. Etter 1999 har dette skjedd flere ganger i Østerrike, med ÖVP i førersetet.. Legitimeringen har dessuten blitt forsterket av at ÖVP til tider har tatt over mye av FPÖs retorikk og politikk, særlig på det innvandringspolitiske feltet. Denne drivkraften ble særlig tydelig under Sebastian Kurzs «anti-Merkel» asyl- og innvandringspolitikk. 

Når ÖVP adopterte tidligere FPÖ-politikk på innvandringsfeltet, responderte FPÖ med både å feire et velkommen etter og samtidig ta ytterligere noen skritt i radikaliserende retning, både retorisk og innholdsmessig. Nå snakker FPÖ høyt om det de kaller remigrasjon, et Gramsci-inspirert nyord for å utvise eller deportere innvandrere fra landet, ikke bare asylsøkere uten gyldig oppholdstillatelse, men til og med statsborgere som defineres (av hvem?) som volksfremde og ikke-integrerbare. 

Vil Østerrike snu i tide?

Når man har nådd dette nivået i radikalisering blir det heller ikke overraskende at FPÖ gikk til valg på å innføre svartelisting av lærere som anses å være «politisk forutinntatte og partiske», samt innføre en angivertelefon, hvor elever og foreldre kan ringe inn og melde fra om lærere de mener er forutinntatte og partiske. Her ser vi allerede synlige tegn på en autoritær «marsj gjennom institusjonene».

Sporene fra de høyreekstremes skrittvise fremrykninger i Østerrike kan tjene som et skrekkens eksempel på hva som kan gå galt i mange land hvis de demokratiske partiene ikke lykkes med å skape grunnlaget for en bedre fremtid for landets innbyggere, og samtidig unnlater å ta et effektivt oppgjør med de nye høyreekstreme bevegelsene og deres apologeter. 

Er det noe tilfellet Østerrike viser, så er det at likegyldighetens, unnfallenhetens og ettergivenhetens pris kan vise seg å bli svært høy. Det er å håpe at Østerrike evner å snu i tide. Det er i hvert fall ingen skam å snu seg i en mer liberal retning.