Ytringsansvar er vanskelig

I Ytringsfrihetskommisjonens rapport blir ytringsansvar drøftet. Kommisjonen har rett i at begrepet blir brukt på ulike måter. De innbyr samtidig til en diskusjon om begrepet. I en fotnote på side 99 brukes et innlegg jeg skrev i Aftenposten, som et eksempel i debatten om ytringsansvar. I det opprinnelige innlegget kritiseres feilplassert ansvar og misforståtte tolkninger av hva toleranse betyr. Når noen blir så rasende at de tyr til vold, ødeleggelse eller trusler, som svar på ytringer, kan ikke de som opprinnelig bare ytret seg holdes ansvarlig. De som trykker karikaturer, er ikke intolerante. De mangler ikke ytringsansvar. Det er de som ikke tåler karikaturer eller annen kritikk og svarer med vold som er uansvarlige og intolerante.

Om noen sier min religion er noe tøv og at det jeg holder hellig er latterlig kan jeg ikke svare med vold. Selvfølgelig. Jeg må tåle. Man kan kanskje hevde at de som kritiserer eller karikerer er ufølsomme og slik sett ikke tar ytringsansvar, men i det jeg svarer med vold har vi en helt annen diskusjon.

Forskjellen på å oppfordre til vold, og å svare med vold kommer ikke nødvendigvis helt frem når kommisjonen skriver:

«Betyr ytringsansvar for eksempel at man har et medansvar for voldelige handlinger begått av en person som har blitt inspirert av noe man selv har ytret på en blogg eller lignende? Har man medansvar dersom man tegner en karikaturtegning som enkelte kan bli så provoserte av at de går til fysisk angrep på noe eller noen på grunn av den? Dette er ytterpunkter i tolkninger av ytringsansvarsbegrepet som har vært mye diskutert de siste årene.»

De to spørsmålene over representerer helt forskjellige tilnærminger til ytringsansvar – ikke to ytterpunkter i hver sin ende. Det første spørsmålet kan være relevant. Det andre bidrar snarere til forvirring enn oppklaring. Ytterpunktene i diskusjonen om ytringsansvar dreier seg om noe annet. Det ene ytterpunktet vil si at mild kritikk av f.eks. muslimer er uansvarlig fordi noen kan bli motivert til å ty til vold eller rasisme mot muslimer. Det andre ytterpunktet vil si at du kan snakke sterkt nedsettende og nærmest hatefullt om en gruppe uten at du skal stilles til ansvar for handlinger fra andre som eventuelt drar det lenger og tyr til vold mot gruppen. Vi som er liberale og forsvarer ytringsfrihet vil lene oss mot det siste ytterpunktet. Men ikke grenseløst. Rene oppfordringer til vold er ikke legitime ytringer. Kommisjonen er inne på det samme: «Det er forskjell på ord og handling. Samtidig er det åpenbart en sammenheng mellom ord og handling. Ord betyr noe. Ord kan forandre verden til det bedre, og ord kan skade gjennom å såre, nedverdige eller i ytterste konsekvens oppfordre til vold og overgrep.»

Men ideen om karikaturtegneres medansvar dreier seg ikke om ytterpunkter i synet på ytringsansvar. De som snakker om ytringsansvar i denne sammenhengen frykter ikke at Flemming Rose, Salman Rushdie eller andre motiverer høyreekstreme til å ty til vold mot muslimer. De frykter forståelig nok voldelige svar på legitime ytringer. Men istedenfor å innrømme frykten, og kreve stans av vold og en sterk liberal stat, benyttes upresise begreper om ytringsansvar. På sitt verste brunbeises harmløse ytringer og karikaturer. Alex Iversen skrev nylig svært godt om hvor galt det går når liberale og åpne samfunn roter seg vekk i slike feiltolkninger av ytringsansvar, ofte uttrykt som «ytringsfrihet, men…». Han kaller det utilgivelig naivt.

Iversen og andre som protesterer, forsvarer ytringsfrihet og en åpen ytringskultur – noe som er helt fundamentalt for det liberale demokratiet. De tar ytringsansvar ved å diskutere fremfor å slå.