Autoritær postkommunisme

Sovjetunionens sammenbrudd og de økonomiske reformene i Kina fra 1980-tallet og fremover ga håp om at kommunismens kjerneland etter hvert ville nærme seg den vestlige liberale, markedsøkonomiske modellen. Francis Fukuyama skrev i sin End of History and the Last Man i 1992 at det finnes et felles utviklingsmønster i alle samfunn i retning liberalt demokrati.

Resultatet har så langt blitt et gjennomkorrupt kleptokrati i Russland og, etter en noe mer åpen periode, en ny politisk innstramming i Kina, der Xi Jinping samler makt ingen leder har hatt siden Mao.

Gode oljeinntekter har likevel gitt økonomisk fremgang i Russland, riktignok med store svingninger. Kinas økonomi har vokst spektakulært og jevnt. Veksten er en del av forklaringen på at de postkommunistiske regimene står sterkt, men langt fra hele forklaringen.

Autoritære Russland

Sovjetunionen og Maos Kina var totalitære kommunistiske diktaturer, og begge manglet liberale, demokratiske tradisjoner. Den politiske diskusjonen foregikk innenfor de kommunistiske partiene, med lite rom for avvik. Dissens endte ofte med utrenskninger, etter hvert noe mindre blodige, men like fullt avskrekkende. Den siste store runden med blodige partioppgjør var Kulturrevolusjonen i Kina på slutten av 1960-tallet.

I Sovjetunionen ble en dissident-bevegelse tillatt å eksistere etter Stalins død, med svingende grad av undertrykking. Men pluralismen kom først med Gorbatsjovs glasnost fra 1985. Rommet for politisk debatt og protest er betydelig større nå. Regimet er autoritært, men ikke totalitært.

Journalister og regimekritikere myrdes, og det antas at regimet i mange tilfeller står bak. Drapet på den liberale tidligere visestatsministeren Boris Nemtsov i 2015 er det mest spektakulære, utført av den tsjetsjenske lederen Ramzan Kadyrovs menn, og muligens ment som en slags «vennetjeneste» for Putin.

Men i det store og hele benyttes mildere former for undertrykkelse. Det finnes fremdeles uavhengig presse, men arbeidsbetingelsene er blitt stadig vanskeligere og landet rangeres som nummer 149 av 180 på World Press Freedom Index (Kina er nummer 177).

Opposisjonsleder Aleksej Navalnyj nektes å stille til valg, og arresteres jevnlig for kortere perioder, men hans bevegelse er fremdeles i stand til å arrangere massedemonstrasjoner, slik de har gjort i flere store byer denne sommeren.

Kina i revers

I Kina er det verre stilt, men heller ikke her er begrepet totalitært helt dekkende – ennå. Xi Jinping er i ferd med å bygge opp en personkultus lignende Maos, og rensker ut alle tenkelige rivaler innen partiet under påskudd av kamp mot korrupsjon, som riktignok er reell – Xis egen søster og svoger er blitt styrtrike. Maos regime, som var økonomisk mislykket og humanitært en katastrofe – mannen var verdenshistoriens største massemorder, ga som lærdom at én mann aldri måtte få samle så mye makt. Regimet har siden vært preget av kollektivt lederskap. Xi Jinping har kommet langt i å avskaffe dette.

Kravene fra en liten gruppe liberale dissidenter om politiske reformer og demokrati blir slått hardt ned på, med fengsel og husarrest som resultat. Nobelprisvinner Liu Xiaobo er det fremste eksemplet på dette.

Les også:

Pluss

For en porsjon laks

Norge og Kina har «normalisert» forholdet. Det innebærer at Norge innrømmer feil og kryper litt for stormakten, mot å få eksportere litt fisk.

Det finnes også en ny-maoistisk opposisjon innenfor kommunistpartiet, som Xi også har under oppsikt og slår ned på dersom den truer med å bli for mektig. Denne gruppens fremste leder, Bo Xilai ble fjernet fra sine verv i forbindelse med opptakten til partikongressen i 2012, der Xi kom ut som den sterke mann.

Det har i perioder vært et større rom for å diskutere økonomisk politikk, og regimet har til og med sett dette som en kilde til nyttige innspill for sin politikk. Men dette rommet er også i ferd med å lukkes under Xis regime. Den liberale økonomen Mao Yushi etablerte for eksempel sin egen tankesmie, men høsten 2014 ble hans skrifter forbudt og i 2017 ble hans nettside stengt.

Under Deng Xiaoping ble økonomien kraftig liberalisert, en politikk som senere er videreført, selv om det er tegn til reformpause og til og med en reversering under Xi. Resultatene har vært spektakulære, med vekstrater på omkring 10 prosent årlig frem til ganske nylig, et dramatisk fall i fattigdommen, omfattende urbanisering og Kina er blitt et kraftsentrum i internasjonal økonomi. Deng ville gi folket økonomisk frihet og med det velstand, men han aktet ikke å gi dem politisk frihet.

Trusler mot regimet slås derfor hardt ned på, slik som på Tiananmen i 1989, der Deng ga ordren til massakren. Det samme gjelder trusler mot Kinas enhet. De sterkt undertrykkende metodene mot landets uigurer, med omskoleringsleire i et omfang vi ikke har sett siden kulturrevolusjonen, må ses i lys av dette. Overvåkningen er omfattende, og Kina er i ferd med å utvikle og implementere et Social Credit System som øker myndighetenes kontroll over innbyggernes liv og gis assosiasjoner til Orwells 1984 eller filmserien Black Mirror.

Opprøret i Hong Kong, med krav om ekte demokrati og, for noen av demonstrantenes del, uavhengighet, kombinerer en trussel mot Kommunistpartiets enevelde og mot Kinas enhet. Men Hong Kongs særegne historie og status gjør likevel at Beijing tillater langt mer der enn i fastlands-Kina. Hvor mye er fremdeles uklart når dette skrives.

Middelklasse gir demokrati?

En utbredt oppfatning i Vesten har vært at når et land blir rikere og utvikler en stor middelklasse, så vil kravet om demokrati og andre friheter forsterkes. Altså: Først dominerer behovet for å komme ut av fattigdommen, og autoritære regimer tolereres så lenge de leverer dette. Men når den materielle grunntryggheten er på plass, vil andre behov fremstå som viktigere.

I det store bildet ser dette ut til å holde stikk: Den økonomiske veksten har tatt seg opp i mange ikke-vestlige land, først i Asia men etter hvert også i Latin-Amerika og Afrika, og dette har gått sammen med en økning i andelen frie, demokratiske land, som Sør-Korea og Taiwan – eller halvfrie og halvdemokratiske. Riktignok er utviklingen stoppet opp, og litt reversert, de senere år.

Flere akademiske studier viser en sammenheng mellom fattigdomsreduksjon og fremvoksende middelklasse og utvikling i retning demokrati. En Verdensbank-studie fra 2012 (Loyaza m.fl.) la særlig vekt på middelklassens rolle. Et nyere arbeid av Frank-Borge Wietzke ble publisert i tidsskriftet Democratization i februar.

Men i Kina ser vi ingen slik tendens, når vi ser bort fra Hong Kong, med sin spesielle historie og som for øvrig har vært rikt i lang tid. Wen-Chin Wu og kolleger finner riktignok i sin gjennomgang av data fra Asian Barometer Survey i 2011 at middelklassen var mer positivt innstilt til liberalt demokrati og demokratisering enn de fattigere og overklassen, og at middelklassen derfor potensielt kan ønske demokratisering dersom det sittende regimet ikke fortsetter å levere økonomisk fremgang og sikrer eiendomsretten deres.

Putin har folkelig støtte

Hvor stor støtte har disse regimene? La oss starte med Russland, der vi har tre brukbare indikatorer: Valg, meningsmålinger og sosial uro.

Valgene er ikke frie, blant annet fordi mange kandidater nektes å stille, og fordi Putin-regimet dominerer mediene. Regelrett valgfusk forekommer også. I årets rapport fra Freedom House skårer Russland fem av førti mulige poeng innen politiske og sivile rettigheter. Men likevel vinner opposisjonen enkelte valg. I fjor vant de fire av 22 guvernørvalg. Navalnyj oppnådde over 27 prosent i borgermestervalget i Moskva i 2013, selv om valget var rigget mot ham og preget av valgfusk.

Det er likevel få Russland-eksperter som tror at noen hadde slått Putin og hans sidekick Medvedev i presidentvalgene i dette årtusenet selv om valgene hadde vært rettferdige. Hvordan det hadde gått dersom hele det liberale demokratiet hadde vært på plass, med politisk frihet og ytringsfrihet på vestlig nivå, forblir et hypotetisk spørsmål.

Troen på at Putin uansett ville vunnet er ikke minst basert på meningsmålinger, der Levada-senteret anses som mest troverdig. La oss se litt nærmere på disse, og hvordan de henger sammen med økonomiske svingninger og endringer i politikken.

Det gylne 00-tallet

Putin-regimets resultater må ses i lys av den kaotiske perioden på 1990-tallet, da BNP falt betydelig. Det hjalp ikke at prisen på landets viktigste eksportvare, olje, falt kraftig fra 1996 til starten av 1999. Tomme butikkhyller ble fylt opp av varer, men mange hadde ikke råd til å kjøpe dem. Store deler av det sovjetiske produksjonsapparatet, som produserte varer av dårlig kvalitet, ble slått ut. Mye av de øvrige, primært ressursbaserte industrier, ble kjøpt til bunnpris av en gruppe forretningsmenn og tidligere partifunksjonærer med gode forbindelser – oligarkene. Levealderen falt betydelig, særlig for menn. Kriminaliteten økte kraftig tidlig på 1990-tallet.

I ettertid har Putin-regimet utnyttet dette for alt det er verdt, gjerne fremstilt tiåret som enda verre enn det var, og knyttet den liberale opposisjonen til Jeltsin-perioden.

I en artikkel i finansavisen Vedomosti i august går Sergej Gurijev, som er sjef for Den Europeiske Utviklingsbanken (EBRD) gjennom de ulike fasene i Putins økonomiske politikk, etter at han kom til makten for tyve år siden. Den første fasen, til 2003 besto av liberale reformer, mens den neste, til finanskrisen i 2008 bar preg av en sterkere statlig dominans av økonomien på eiersiden.

BNP vokste med i gjennomsnitt syv prosent årlig i den første perioden, og fortsatte med god fart også i den andre, noe Gurijev hovedsakelig tilskriver reformene i den første. Til sammen ble BNP per innbygger doblet mellom 1999 og 2008, et resultat uten sidestykke i russisk historie, bortsett fra Lenins liberaliseringer (NEP) straks etter borgerkrigens slutt.

Økte oljepriser sto ifølge ulike beregninger han viser til for mellom en tredel og halvparten av denne veksten. Mye ledig produksjonskapasitet og ledig arbeidskraft etter Sovjetunionens sammenbrudd og de kaotiske årene etterpå forklarer mye av resten. Oljeprisøkningen styrket samtidig rubelen, slik at BNP regnet i amerikanske dollar ble mer enn åtte-doblet på disse ti årene.

Ti års stagnasjon

Men med finanskrisen falt oljeprisene igjen, og den ledige kapasiteten var omtrent borte. Nye reformer måtte til for å opprettholde god vekst, men de kom aldri. Veksten i perioden 2010 til 2019 har i gjennomsnitt vært mindre enn 2 prosent per år. Regnet i dollar har ikke BNP økt siden 2008. Det betyr også at Russlands tyngde i verdensøkonomien er svekket.

Den jevne russer fikk del i den første oppgangen. Mellom 2004 og 2010 økte gjennomsnittlig inflasjonsjustert disponibel inntekt med omkring 60 prosent, ifølge statistikk gjengitt av den finske nasjonalbanken. Men senere har en stagnerende økonomi, sammen med skatteøkninger og pensjonsinnstramninger, siden Putin-regimet er veldig opptatt av balanse i budsjettene, ført til utflating og nedgang. Toppen ble nådd i 2013-14, hjulpet av bedre oljepriser, men så falt disponibel inntekt med 13 prosent fra 2014 til slutten av fjoråret, og er nå igjen under nivået fra 2010. Inntektene fortsetter å falle i år.

Putin faller med økonomien

Meningsmålingsinstituttet FOM så et merkbart fall i oppslutningen om Putin, i form av andel som ville stemme på ham, da økonomien begynte å stagnere. Fra omkring 60 prosent i 2008-10, falt den til 45-48 prosent i 2011-13. Men den nasjonalistiske stemningen som Krim-okkupasjonen ga, hevet Putin til en topp på 74 prosent i 2015, og frem til våren 2018 lå han omkring 65 prosent.

Polina Belokova advarer hos War on the Rocks mot å trekke for sterke konklusjoner av dette – at Putin bare kan søke en militær konfrontasjon for å samle folket rundt seg. For det første var hans popularitet allerede på vei opp da Krim-konflikten ble utløst. Krigen mot Georgia falt sammen med et klart fall i popularitet. Den falt også etter intervensjonen i Syria, men her er tallene litt vanskeligere å tolke, siden dette i hvert fall delvis kunne være et resultat av at begeistringen rundt Krim var i ferd med å stilne.

En plausibel forklaring er at Krim var et særtilfelle, med sterk støtte for russisk «gjenerobring». Området ble tross alt overlatt til Ukraina så sent som i 1954, har solid flertall av etnisk russere, og har historisk vært en brikke som er flyttet mange ganger i internasjonalt maktspill.

En Levada-måling i mai i år viser for øvrig stor støtte til å gi etniske russerne i Øst-Ukraina russisk pass, men fallende vilje til å bære økonomiske kostnader forbundet med annekteringen av Krim. Vestlige sanksjoner etter Krim-annekteringen reduserte ifølge IMF russisk BNP på kort sikt med omkring 1,5 prosent. I tillegg trenger Krim betydelig økonomiske overføringer.

Columbia-professor Timothy Frye brukte to nasjonale Levada-målinger i 2016 og 2017 for å vurdere effekten av de vestlige sanksjonene på Putin-regimets popularitet. Han fant at sanksjonene ikke hadde en positiv effekt ved å samle folket mot en ytre fiende. Å minne respondenten på at økonomien var i nedgang reduserte oppslutningen, men denne reduksjonen ble mindre når den ble koblet til sanksjonene, altså at regimet ble unnskyldt for nedgangen dersom den ble assosiert med utenlandske makters tiltak.

Pensjonsreform svir

I løpet av to måneder våren 2018, preget av uro rundt forlenget pensjonsalder, der planene ble sluppet samme dag som VM i fotball startet, var Putin tilbake rundt 45 prosent oppslutning igjen. Krim-effekten var borte. En Levada-måling viste at hele 90 prosent sa seg uenige i reformen. I november 2017 svarte 59 prosent at de stolte på Putin i Levada-undersøkelsene, men dette falt til 39 prosent etter pensjonsreformen.

Putins plan var gradvis å heve pensjonsalderen for kvinner fra 55 til 63 år, men etter protestene ble dette redusert til 60 år. Han holdt imidlertid fast på å heve menns pensjonsalder fra 60 til 65 år. Dette høres kanskje ikke avskrekkende ut, men vi må huske at levealderen i Russland er langt lavere enn i Vesten – for menn omkring 68 år. Likevel er det demografiske presset fra en stadig voksende andel eldre stort, og en reform nødvendig for å redde statsfinansene.

Putin forblir populær

Levada har siden 1999 spurt om Putin gjør en god jobb. Her ser vi den samme nedgangen i 2011-13 og oppgangen etter Krim-okkupasjonen, etterfulgt av nedgang rundt pensjonsreformen. Men svingningene er mindre enn i FOM-målingene og nivået er høyere når det spørres på denne måten. Andelen positive falt fra over 80 til under 70 prosent etter pensjonsreformen, og der har den blitt, med 68 prosent på målingen i juli i år.

Det er verdt å merke seg at andelen som synes at statsminister Medvedev eller regjeringen gjør en god jobb er langt lavere, og nå er et klart flertall misfornøyd. Oppslutningen om Putins parti er også mye lavere.

Putin selv er altså den klart mest populære i sitt regime. Selv når andelen som sier de vil stemme på ham som president faller under halvparten, må vi huske at mange ikke oppgir noen preferanse og han er milevidt foran mulige rivaler.

Det kan bety at regimet er avhengig av hans person. Putin kan ifølge loven ikke gjenvelges i 2024, men loven kan endres, eller omgås, slik som da han i 2008 byttet plass med statsminister Medvedev. I 2024 er Putin tross alt bare 72 år, ingen avskrekkende alder sammenlignet med Trump og flere ledende demokratiske presidentkandidater i USA.

Periodevis massedemonstrasjoner

Den forrige bølgen med massedemonstrasjoner, særlig i de store byene, startet i 2011 som en protest mot ufrie valg, Putin-regimets korrupsjon og Putins beslutning om å stille til presidentvalget igjen, etter at Medvedev hadde holdt stolen varm for ham i fire år. I 2015 protesterte lastebilsjåfører mot høyere bilavgifter, en protest som varte inn i 2017.

En ny runde kom våren 2018, etter Putins pensjonsreform, og disse var organisert av en variert gruppe kritikere, både liberale grupper og kommunistpartiet, og oppsto mer spontant mange steder. Som vi har sett, hadde disse protestene en viss effekt, ved at Putin endret pensjonsalderen for kvinner.

Denne sommeren har demonstrasjonene igjen vært store, preget av krav om demokrati og politisk frihet, og organisert av grupper knyttet til Navalnyj.

Kommunistpartiet leverer vekst og stabilitet

Når vi ser på den andre post-kommunistiske giganten, der regimet på tross av store ideologiske avvik i den økonomiske politikken fremdeles kaller seg kommunistisk, mener Kina-eksperter at regimet har støtte fra et klart flertall i befolkningen. Det skyldes delvis at ønsket om å holde landet samlet og stabilt har folkelig forankring, etter den svært kaotiske perioden mellom Keiserrikets fall og Kommunistpartiets maktovertakelse.

Riktignok brakte Mao-perioden sine egne voldsomme omveltninger, med Det Store Spranget og Kulturrevolusjonen, men siden tidlig på 1980-tallet har landet vært svært stabilt.

Men i stor grad skyldes støtten at regimet fra og med Deng Xioaping har levert økonomisk fremgang som har kommet de aller fleste til gode, og et velstandsnivå man bare kunne drømme om så sent som for to generasjoner siden.

Les også:

Pluss

Maos revolusjon manglet folkets støtte

Mao hadde en svært grunn forståelse av sitt eget land. Men han var en mester i å lese mennesker og manipulere dem, mener Kina-forskeren Frank Dikötter.

Lokaldemokratiets vekst og fall

Mens Russland har halv- og kvartfrie valg, mangler disse i Kina. Det har riktignok siden slutten av 1980-tallet vært eksperimentert med valg der flere kandidater får stille på lokalnivå, selv om konkurrerende partier ikke er tillatt. Dette skulle blant annet bidra til å fjerne inkompetente administratorer og gi en politikk mer i samsvar med lokale behov.

En studie fra Martinez-Bravo m.fl. viste at lokaldemokratiet ganske riktig ga andre prioriteringer, ved at det ble investert mer i lokale offentlige goder, men samtidig ble sentralt vedtatt politikk som ettbarns-politikken i mindre grad fulgt opp. Økonomisk vekst ga muligheten for å bygge opp et bedre sentralt byråkrati, og sentralmyndighetene har tatt tilbake mesteparten av makten i dette årtusenet. Lokale valg har nå enda mindre betydning.

Xi Jinping har sentralisert beslutningsprosessene, slik at det spillerommet lokale myndigheter har for å eksperimentere og fungere som laboratorier for ny politikk er langt mindre. Ifølge Sebastian Heilmann ved universitetet i Trier ble antallet pilotprosjekter på provinsnivå redusert fra 500 i 2010 til 70 i 2016.

Lokale protester tolereres

Det tas opp meningsmålinger i Kina om mange spørsmål, og noen er nevnt i denne artikkelen. Men ingen slike spør om kommunistpartiets eller ledernes popularitet.

Uten meningsfulle valg og relevante meningsmålinger står vi igjen med lokale protester for å vurdere hvor sterkt regimet står. Frem til 2006 katalogiserte faktisk myndighetene slike selv, og de viste en økende tendens, til hele 87.000 i 2006, med stort og smått. Senere har vi bare mer avgrensede tall, og aktivister som samler slik informasjon risikerer fengselsstraff. Kina-observatører mener at protestaktiviteten kan ha økt ytterligere siden den gang, men anslagene er svært usikre.

Economist skrev 4. oktober i fjor om fenomenet, som sjelden eller aldri utfordrer kommunistpartiet og dets politikk, men handler om mer avgrensede spørsmål, typisk strid om bruk av areal, miljø og lønns- og arbeidsforhold. Småskala protester og klagebrev anses ikke som noen trussel mot regimet, og kan fungere som en slags ventil, der befolkningen får luftet sine frustrasjoner. Noen ganger, særlig på miljøområdet, har også protester ført til endringer i politikken.

Også i arbeidslivet er protester og aksjoner utbredt. Vanligvis handler det om lønn som ikke blir utbetalt eller fabrikker som blir stengt. Organisasjonen China Labour Bulletin i Hong Kong kartlegger utviklingen. Basert på disse tallene fant Tyler Headley ved New York University en sammenheng mellom nedgang i den økonomiske veksten de senere år og mer uro i arbeidslivet.

Kinesiske BNP-tall er manipulerte, og de offisielle viser mindre svingninger enn det andre data, for eksempel for industriproduksjon og elektrisitetsforbruk skulle tilsi. Men også de offisielle tallene viser en nedgang i vekstraten de senere år. Den pågående handelskrigen med USA hjelper ikke.

Penger er ikke alt

Lykkeforskningen er langt fra en eksakt vitenskap, men generelt er det en sammenheng mellom økonomisk velstandsnivå og uttrykt subjektiv tilfredshet, selv om den ekstra lykken en ekstra krone gir oss er avtagende med velstandsnivå. Tilfredshet bør i sin tur ha betydning for hvordan befolkningen ser sine myndigheter, og være en indikator for viljen til å endre regime.

Den spektakulære økonomiske veksten i Kina, selv om den har vært ulikt fordelt, skulle normalt slå ut i bedre subjektiv velvære. Men slik er det ikke. I et eget kapittel i FNs World Happiness Report 2017 tar Richard Easterlin og kolleger for seg utviklingen fra 1990 til 2015. Fire ulike målinger viser fall i subjektiv lykke fra 1990-tallet til 2000-2005. Etter det har det gått bedre, men i den lengste tidsserien, i World Values Survey, var nivået i 2015 fremdeles lavere enn i 1990, på tross av en femdobling i BNP per innbygger.

Blant forklaringene kan være den enorme omstillingen og urbaniseringen som førte både til bekymringer omkring jobbsikkerhet og arbeidsledighet, blant annet gjennom en restrukturering av statseide selskaper, og til at mange mistet lokale velferdsordninger de var vant til. Betaling for helsestellet kom i mange år på begge sider av årtusenskiftet hovedsakelig fra pasientenes egen lommer, som på toppunktet sto for omkring 60 prosent av alle helseutgifter, før det offentlige har kommet sterkere inn det siste tiåret.

I dag rangeres Kina som nummer 93 i verden i lykke (2016-18) etter å ha falt 14 plasser de to siste årene, og landet rangeres relativt lavt sammenlignet med andre land på samme økonomiske utviklingsnivå.

Make Russia Great Again

Russerne kan vise til betydelig fremgang i subjektiv lykke fra 2005-08 til 2016-18, der landet er på 44. plass i positiv utvikling. Dette altså selv om den økonomiske fremgangen var stor i den første tidsperiode, mens økonomien har stagnert i den andre.

Det er også interessant at Russland steg betydelig i rangeringen i 2014-16, sammenlignet med 2010-12, noe som faller sammen med økt oppslutning om Putin etter Krim-annekteringen og et vellykket vinter-OL. I likhet med kineserne er russerne blitt mindre fornøyd de siste to årene, og falt fra 49. til 68. plass i rangeringen i World Happiness Report. Alle disse svingningene går i motsatt retning av økonomien: I år med bedre vekst blir russerne mindre fornøyde, mens de er mest fornøyde i de årene som har dårligst vekst, nemlig 2014-16.

Det kan altså se ut som om endringene i russernes lykke de senere år henger bedre sammen med en oppfatning av at landet har fremstått som «great again» geopolitisk enn av økonomisk fremgang.

Selv om de gode økonomiske resultatene utvilsomt er med på å styrke det kinesiske regimet, er altså kineserne likevel ganske misfornøyde. Hvordan ville det sett ut med lavere vekst, og dersom veksten faller til «vestlig» nivå i årene fremover? Det gjør regimet sårbart, og er med på å forklare hvorfor Xi føler behov for å stramme inn og øke overvåkningen.

I Russland ser oppslutningen om Putin-regimet til å være mer frakoblet den økonomiske veksten, men sensitiv for sosiale forhold og styrket av drømmen om å gjenskape en supermakt. Det er også mer avhengig av tilliten til en enkeltperson.

Nasjonalisme som trussel

Stalins Sovjetunionen var en flernasjonal stat og kommunismen en internasjonalistisk ideologi. Stalin slo hardt ned på nasjonale bevegelser i de øvrige sovjetrepublikker, men det ble i hvert fall av disse bevegelsene oppfattet mer som russisk nasjonalisme og overherredømme enn motivert av motstand mot nasjonalismen i seg selv.

Da det var nødvendig etter Hitlers angrep, trakk Stalin også på russisk nasjonalisme – forsvar av Moder Russland. Til og med den ortodokse kirken ble rekruttert som en del av forsvaret av nasjonen. En viktig grunn til at Stalin fremdeles er urovekkende populær i Russland er hans rolle som leder i Den Store Fedrelandskrigen, som 2. verdenskrig betegnes der. En annen er at han ses som en motpol til den omfattende korrupsjonen i dagens Russland. I en måling fra Levada-senteret i mars i år svarte rekordartede 70 prosent at Stalin har spilt en positiv rolle i Russlands historie. Samtidig var det riktignok 45 prosent som sa at hans forbrytelser ikke kan forsvares.

Putins revansjisme

Robert Kagan skriver i boken The Jungle Grows Back at dagens verdensorden gir Russland muligheten til å være sikrere enn noen gang i historien, men at i denne verdensordenen kan ikke landet være en supermakt.

Putin ser Sovjetunionens sammenbrudd som «den største geopolitiske katastrofe i det forrige århundre», slik han uttrykte det i en tale i 2005. I presidentvalgkampen i fjor sa han at han ville reversere dette dersom han kunne. Dragningen mot å gjenopprette Russlands tapte posisjon og ære, en farlig revansjisme som nå utspiller seg i Ukraina, er også en trussel mot Baltikum og andre land. Denne higen etter å gjenvinne gammel storhet deles av mange russere.

Men det er uklart hvor mye den jevne russer er villige til å ofre for å nå dette målet. Putins annektering av Krim var som nevnt en tid populær i folket, men lavintensitetskrigen i Øst-Ukraina har falt i popularitet. Den koster noe i liv, men den koster mer i form av vestlige sanksjoner som går ut over russisk økonomi. Stormaktseventyr i Georgia og Syria er, som vi har sett, ikke særlig populære.

Opposisjonens nasjonalisme

Nasjonalisme er imidlertid også en del av opposisjonens meny. Den ultranasjonalistiske klovnen Vladimir Zjirinovskij, som tolereres av Kreml, skårer regelmessig fem til ti prosent oppslutning i presidentvalg.

Navalnyj markerte seg i starten som russisk nasjonalist, eller jobbet i hvert fall aktivt for å alliere seg med dem. I de senere år er dette kommet i bakgrunnen, men spørsmålet er om han primært er en opportunist som spiller på de strenger som til enhver tid lyder best for å oppnå mer oppslutning.

En ting som taler imot dette, er at Navalnyjs dreining vekk fra nasjonalismen ble tydelig nettopp under Krim-okkupasjonen, som var relativt populær i folket, og særlig i den nasjonalistiske opposisjonen. Navalnyj inntok en mellomposisjon, der han var imot annektering, men også imot å levere Krim tilbake til Ukraina dersom han fikk makt.

Kritikken mot Putins korrupte stat, som har vært det fremste målet for Navalnyjs aktivitet, kan med letthet gis en nasjonalistisk vinkling. For oligarkene som tjener seg rike på sine politiske forbindelser er jo kosmopolitter, Davos Men, med en utsvevende vestlig livsstil og store boliger og formuer i utlandet.

Noen av dem er i tillegg jøder. Det gjelder for eksempel brødrene Arkadij og Boris Rotenberg, som eier selskapene som bygget den nye broen til Krim, og innkrever avgifter fra de protesterende lastebilsjåførene, mot en andel av inntektene.

Kontrollert kinesisk nasjonalisme

Kina har historiske fiender, som man lett kan piske opp stemningen mot. Det gjelder særlig Japan, med sin blodige okkupasjon og fremferd i deler av Kina på 1930-tallet og frem til slutten av andre verdenskrig.

Ydmykelsen under vestlige makter ligger lenger tilbake i tid, men er også en knapp som regimet kan trykke på om nødvendig, for eksempel dersom handelskrigen med USA skulle medføre alvorlig skade for kinesisk økonomi og dermed behov for oppofrelser.

I septemberutgaven av Foreign Affairs skriver Yale-historikeren Odd Arne Westad at kommunistpartiet fremstiller seg som de eneste som kan hindre ny utnyttelse fra fremmede makter, i vår tid særlig USA.

Under Deng var regimet opptatt av ikke å fremstå som en trussel mot sine naboland – det var snakk om Kinas «peaceful rise», fredelige fremgang. Men ettersom Kinas økonomi er blitt styrket, har investeringene i forsvaret, ikke minst sjøforsvaret, gått i været og Kina inntatt en langt mer aktiv rolle. Særlig gjelder dette i Sør-Kina-havet, der Kinas ekspansjon med god grunn oppfattes som truende av nabostatene. I motsetning til Sovjetunionen, som hadde et ideologisk mål om å utbre kommunismen over hele verden, er Kinas mål nasjonalt – å fremme kinesiske interesser.

Men regimet frykter også en ukontrollert kinesisk nasjonalisme, slik vi har sett visse tendenser til. I 2005 var det betydelige anti-japanske demonstrasjoner. Xi-regimet vil bruke nasjonalismen når de trenger den, men de vil ikke miste kontrollen slik at det kan gå ut over landets rolle i verdenshandelen eller på annet vis.

Westad skriver at den uvanlig lange perioden med fred og fremgang som Kina har opplevd de siste tiårene slår begge veier. På den ene siden er folk redde for å risikere alt de har oppnådd gjennom fredelig sameksistens og handel. På den annen side er det mye løst snakk om krig og konfrontasjon med USA blant unge som ikke har opplevd hva krig betyr.

En gjennomgang av ulike opinionsundersøkelser gjort av Chengyuan Ji og Junyan Jiang, publisert i mai, tyder på at medlemmene av kommunistpartiet er mer verdiliberale, åpne for politisk pluralisme og internasjonal utveksling enn befolkningen for øvrig.

En annen gjennomgang av fem undersøkelser, gjort av Cornell-professor Jessica Chen Weiss og publisert i Journal of Contemporary China i mars, viser at det kinesiske folket er temmelig «haukete» i utenrikspolitikken. De unge mer enn de eldre, og elitene mer enn gjennomsnittsbefolkningen.

Resultatene spriker altså, der elitene fremstår mer liberale i den første sammenstillingen, men motsatt i den andre. Det gjør det vanskelig å fastslå om et alternativt regime til dagens kommunistparti ville være mer liberalt og mindre nasjonalistisk. Det ser ut som en hypotetisk problemstilling. Dagens autoritære regime vil ikke forsvinne med det første.