Aisha er hvor hun bør være

Redaksjonen presiserer 17. januar 2020: Siden det er har vært en del misforståelser omkring dette - Aisha Shezadi er IKKE den kvinnen som nå hentes hjem sammen med sine barn.

Denne uken kunne vi lese en kronikk fra Aisha Shezadi i Aftenposten. Shezadi er en tilhenger av radikal Islam. Hun sluttet seg til Den islamske stat (IS), og sitter for tiden i fangeleiren Al-Roj i Syria sammen med sine to barn, som hun nekter å la sendes til Norge for helsens skyld.

Shezadi fremstår i overkant offensiv og kravstor for en person som har sluttet seg til en terrororganisasjon. Mange, de fleste, av IS-kvinnene hadde andre kvinner som slaver, de var det entusiastiske publikum for hodeavkappingene og de forsvarte og rekrutterte på Internett.

Tilgivelse uten anger?

Aisha tilstår ikke noe som helst. Hun krever.

Jeg synes det er underlig at folk i det hele tatt vurderer å ta slike folk tilbake uten en komplett tilståelse og tydelig anger, sammen med en utvist vilje til å godtgjøre sine ofre. Hva slags signal ville det være at terroristene løftes til et liv i trygdet velstand mens deres ofre etterlates i skam og armod?

Kan vi tilgi noen som ikke beklager hva de har gjort? Jeg mener nei. Jeg innrømmer her at jeg er langt fra biskopene og tett på Luther. Jeg har ikke abdisert, jeg kjenner igjen ondskap når jeg ser det. Den klynkende kombinasjonen av generell medlidenhet og moralsk relativisme er ren gift.

Aisha Shezadi setter dette på spissen. For hun anser seg selv som det sanne offeret. Hennes medfølelse er mest med seg selv: «Jeg forsto aldri hvorfor det å miste sin frihet var så grusomt før jeg selv ble låst inne», skriver en kvinne som trolig låste sine slaver inne.

Barna er returbilletten

Hun driver emosjonell utpressing ved å nekte å gi fra seg sitt syke avkom, fordi hun anser barna som hennes returbillett til Norge. «Konstant å leve i frykt for å bli separert fra sine barn, er et høyt nivå av ondskap.» Dette er den eneste gang Aisha nevner ondskap.

Min kollega Ned Lebow kjenner ikke sine foreldre. Hans mor, en fransk jøde, presset barnet sitt i armene på en fransk politimann da de ble ført ut av Hippodromen i 1942. Jeg nevner dette fordi de aller fleste ville gjøre hva som helst for å redde våre barn. De aller fleste av oss, men ikke alle.

Et land uten konsekvenser

Å hente Shezadi til Norge vil sende signal om at vi er en frihavn for terrorister. La oss være ærlige, sjansen for å unnslippe straffeforfølgelse er overhengende og norsk fengsel er uansett mer komfortabelt enn livet som er blitt hennes ofre til del.

Det vil også være et signal om at Norge er et land uten konsekvenser. Du kan gå i fremmed makts tjeneste, ønske nordmenn i graven, spytte på vår kultur og du kan slutte deg til en terrororganisasjon – og allikevel kreve at vi setter himmel og jord i bevegelse, når du vil hentes.

Venstre og Abid Raja er for raske til å løpe Donald Trumps ærend. Raja har funnet sitt kall i arbeidet for å hente restene av IS til Europa, fra sin nye post som leder av et slags terrorutvalg i regi av OSSEs parlamentarikerforsamling.

Hvis leseren tillater meg en digresjon, kan jeg ikke fatte og begripe hvorfor NRK fremstiller det å lede et utvalg i OSSEs Parlamentarikerforsamling som prestisjefylt. Vervet er i realiteten like prestisjefylt som klamydia. Det er underlig at NRKs utenrikspolitiske journalister ikke vet såpass.

La oss et øyeblikk glemme at disse har lav tilhørighet til Europa, noe de frimodig påpekte da IS var på fremmarsj. La oss også glemme de ofrene, og deres rett til å se rettferdighet. Hva vi ikke kan glemme, er at vi ved å ta kvinnene også snart vil ha de mannlige terroristene i Norge. Det vil trolig Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg se til.

Den amerikanske presidentens krav om at IS-terroristene skal sendes til Europa, synes motivert like mye av et ønske om å 'gni Europeernes neser' i vår egen unnfallenhet, som noen bekymring over IS-entusiastenes ve og vel. Raja synes å glemme at dette er ekstremt farlige mennesker.

Les også innlegget fra Øyvind Strømmen om hva som bør gjøres med de norske syriafarerne:

Pluss

Eit norsk ansvar

Noreg bør ta ansvar for å stilla norske syriafararar til rette. Og også bidra til ein internasjonal domstol for å stilla IS-medlemmer til rette for både folkemord mot jesidiane og andre brotsverk.

IS-kvinnene er overgripere

Jeg fikk i fjor muligheten til å snakke en stund med Nadja Murat. Jeg er partisk, for denne samtalen var uforglemmelig. Nadja fortalte om IS-kvinnene som behandlet slavene som husdyr, slo dem, lot dem spise søppel, lot deres menn voldta dem… For så å selge de utpinte restene videre for noen hundrelapper.

Hva sier du til det, Aisha? Seriøst. Hva sier du til dette, Aisha? Man kan saktens undre seg om hvorfor norske medier og liberale politikere kjører kampanje på vegne av disse menneskene. Det krever sterk mage å skritte over offeret for å omfavne overgriperen.

Tenk på hvor mye du vil måtte hate fri vilje for å komme frem til et politisk prosjekt hvor målet er å fly ut terroristene, men ikke deres ofre. En god sosialist ville kanskje importere begge grupper, en god konservativ ingen av dem. Men det krever mye terapi å komme fram til det liberale synet.

Jeg ville foretrukket alternativ som kombinerte humanitet og rettferdighet. Men dersom de to eneste alternativene er at arrestanten løslates og voktes av sine ofre i Irak, mener jeg at Aisha er akkurat der hun trenger å være.