Er Høyre et interesseparti?

Har du noen gang vært i en situasjon stilt overfor en som sier «der traff jeg visst et ømt punkt, ja». Det er i personlige relasjoner en ganske ufyselig ting å si. I politikken derimot, bør vi holde fast på at vi kan utfordre hverandres ømme punkter, og det er interessant hvis reaksjonen på en politisk analyse er sinne, pathos og personangrep. Her kan vi se til Richard Sennets epokegjørende analyse i The Fall of Public Man, hvor han viser hvordan intimitetstyranni og manglende evne til å skille mellom ens offentlige rolle og det private har mange negative konsekvenser, og i siste instans fører til mindre politisk deltagelse.

I politikken er det vår oppgave å treffe ømme punkt. Det vil si, undersøke, stille spørsmål og kritisere, på en saklig, men gjerne skarp måte. Det å få frem motsetninger mellom politiske partier, også i lille, fredelige Norge, er viktigere enn noen gang – kan man argumentere for. Alternativet er politisk apati.

Til påske skrev jeg en kronikk i Aftenposten med tittel «Skal Høyre være mest for rikfolk eller et folkeparti? Det blir Asheims påskenøtt.» Det var flere hensikter med dette. Jeg ville få frem noen poeng om Høyre som ofte forsvinner i dekningen av partiet, nemlig hvilke interesser partiet representerer og forholdet mellom hvordan partiet kommuniserer og hvilken politikk de fører. Jeg syntes også det var interessant at da den mektige stillingen som partiets nestleder var i spill, så var de eneste realistiske alternativene Henrik Asheim og Nikolai Astrup, som stilte opp i en slags hyggelig passiar hvor det ikke ble stilt et eneste spørsmål om forskjeller i politisk grunnsyn. Som om de skulle lede en idéklubb, og ikke et redskap for å forme Norge.

Så – generelt er det et problem at vårt største høyreparti er underanalysert. Da Frp for ikke så lenge siden var størst i landet, ble det skrevet lange bøker om Frp-koden og man hadde livlige debatter om hvorvidt det var et høyrepopulistisk, liberalistisk eller folkelig parti. Man snakket om «fremskrittsbevegelsen». Nå er dette historie, slik er moderne politikk. En stund fulgte vi KrF minutt for minutt. Nå er de kanskje ute av soga som riksdekkende parti etter retningsvalget i 2018, som sørget for at Erna Solberg ble sittende to og et halvt år ekstra som statsminister.

Det indre liv og de indre konfliktlinjer i landets største parti, Arbeiderpartiet, har blitt dekket og diskutert tett siden Gerhardsen og Lie. Lysår av spaltemeter er skrevet om alt fra Gro Harlem Brundtland vs. Reiulf Steen, Jagland vs. Stoltenberg, Giske vs. Tajik, samt om EU-kampene i partiet, olje vs. klima, arbeidsplasser vs. naturhensyn, ja, listen er lang. Det er også ikke uvanlig at dette tette samarbeidet mellom LO og Arbeiderpartiet analyseres.

Den store forskjellen mellom Arbeiderpartiet og Høyre er at i Arbeiderpartiet legges det stort sett vekt på å fremheve denne tilknytningen. Etter den fatale erfaringen med Stoltenberg I-regjeringen har Arbeiderpartiet stort sett snakket opp og frem betydningen av det faglig-politiske samarbeidet. Det er en grunn til at Martin Kolberg kunne si «fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen» mens det er lenge siden vi har hørt noen fra Høyres ledelse si «privat næringsliv, privat næringsliv, privat næringsliv» eller for den saks skyld: «skattekutt, skattekutt, skattekutt».

Siden kronikken har skapt en smule debatt, med tilsvar både her i Minerva, i Aftenposten og i Dagens Perspektiv, samt noen interessante reaksjoner på sosiale medier, tenkte jeg det kunne være nyttig å gå gjennom de sentrale punktene jeg har prøvd å få frem.

Hypotesen er i all beskjedenhet at påstanden min er rett. Høyre må balansere mellom å være et interesseparti for de kapitalsterke og et bredere folkeparti, og mellom å representere partiets kjerneområder på Vestlandet og det sentrale Østlandet med å være et parti for hele landet. Det er også interessant, som en parentes, å se litt på reaksjonene og formen på motargumentene jeg har møtt. Hvorfor så slett lune, høyrefolk?

Også det bør vi prøve å forstå og sette inn i en faglig og politisk kontekst.

Høyre som interesseparti versus folkeparti

Beskrivelsen av Høyre som et interesseparti er ikke ny. Kanskje er den like gammel som partiet selv. Lenge var Høyre noe i nærheten av et rendyrket parti for næringsinteresser og kapitalsterke. Arne Garborg skrev i sin tid illustrerende at en del høgrefolk «har komen so upp i veret at han hev skilt lag med vanleg folk».

Mye vann har rent i bekkene både på Jæren og Asker siden den gang – også i det norske partisystemet. Otto Kirschheimer er en av de som har fanget en viktig del av utviklingen godt, i sitt begrep om catch-all-partiet. For å vinne valg henvender partiet seg ikke til én gruppe, men til hele velgermarkedet.

Alle de store partiene i rike, moderne samfunn, har betydelige trekk av catch-all ved seg. Men hadde det vært hele historien, hadde man kunnet legge ned det parti-baserte parlamentariske systemet til fordel for «Folkepartiet», ett parti som ivaretar alle interesser. Det er selvfølgelig et uhyrlig forslag. Ingen partier representerer alle interesser. Heller ikke Høyre. Det er dette Francis Sejersted satt fingeren på da han skrev at Høyre alltid har fungert som et interesseparti for de bedrestilte i samfunnet, men samtidig har ønsket å være et folkeparti.

Ofte trekkes tyske CDU fram som prototyp-eksemplet på folkepartiet. Antakelig fordi både Kirschheimers catch-all og det beslektede begrepet om volkspartei springer ut av en tysk kontekst. Men også CDU har en institusjonell base – ikke bare historisk, også i dag: Nettverket av kirker, særlig de katolske – og kirkegjengerne. CDUs spagat blir å ivareta både kjernen og samtidig den bredden som kreves for å vinne valg.

I Norge er en Lipset-Rokkan-inspirert modell selvfølgelig mer nærliggende. Da står det klart at både Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Høyre kan forstås som interessepartier – representanter for konfliktdimensjonene arbeidstakere vs. eiere og primærnæringer vs. sekundærnæringer. Arbeiderpartiet ble grunnlagt som et interesseparti for vanlige lønnsmottakere. Dette er kjernen. Akkurat som Senterpartiet har kjerne som interesseparti for landbruket og Høyre som interesseparti for kapitalsterke og bedriftseiere.

Man forstår lite av de store partiene i land som Norge om man ikke forstår hvilke samfunnsinstitusjoner og samfunnsgrupper som utgjør basen for deres makt. I sitt lange svar i Minerva til min tekst i Aftenposten gjør tidligere Frp-statssekretær Ove Vanebo et ærlig forsøk på å beskrive noen, men akk for få, av de indre spenninger i Høyre.

«For en mann som kun har en hammer, ser alt ut som spiker», skriver Vanebo om min beskrivelse av Høyre som interesseparti. Jeg er fristet til å si «takk, det samme». Å fremstille spenningene i partiet Høyre som lett salongdiskusjon om idéer – som Vanebo gjør – gir en flat og ikke særlig opplysende beskrivelse av partiet. Selvsagt diskuteres ideer – det gjør alle partier. Men bak ideene står makt, og ideene fører til makt.

Uviljen mot å se politikk som et uttrykk for interessemotsetninger er naiv og tilslørende. Hvilken nordmann går gjennom en skolegang uten å ha pugget setningen «politikk er fordeling av goder og byrder i et samfunn»? Læreboksetningen er i seg selv også til en viss grad en forflating, men fordeling og interesser er åpenbart en helt sentral del av hva politikk handler om.

Jeg vil likevel gi Vanebo honnør for å trekke inn «GAL-TAN»-begrepet. Det gir en inngang til å forstå en del av konfliktene i Høyre som ikke så mye handler om interessekonflikt. Hvis det for eksempel er slik at Solberg, Bru eller Asheim kan leses som en «Grønn, alternativ og liberal-progressiv» i motsetning til høyrefolk som er mer «tradisjonelle, autoritære og nasjonalt orienterte», er det spennende.

Problemet er at Vanebos tekst mangler eksempler på nettopp dette, bortsett fra en henvisning til at Tina Bru er grønnere enn Rogaland Høyre, siden hun er for elektrifisering av norsk sokkel. Men hva er de konkrete eksemplene på at Bru som statsråd for det viktige Olje- og energidepartementet, var «grønn, alternativ og liberal»?

Og illustrerende nok, da jeg i en av flere Facebook-diskusjoner om dette spurte en aktiv Høyre-politiker om hva som var den viktigste konflikten innad i Høyre hvor partiet trengte å balansere motsetninger, hva var svaret? Altså, hva var den viktigste konflikten i det største partiet på høyresiden som tar mål av seg å være et statsbærende parti?

Altruistisk surrogati.

Man kan si mye om spørsmål som altruistisk surrogati, eller eggdonasjon for den saks skyld. Det er vanskelige og viktige saker. Men skal det være de store og definerende brytingssakene for vår tid?

Det er helt greit at Høyre legger vekt på verdiladete spørsmål som sier noe om hvem vi er som samfunn, men politiske partier må også si noe meningsfullt om hvordan vi fordeler goder og byrder.

Vanebo er også innom spørsmålet om hvorvidt Høyre kan være en motvekt mot populisme, eller om de mer tradisjonelle høyrepartiene tvert imot åpner for høyrepopulisme slik vi har sett i en lang rekke europeiske land, og nå også ser i Sverige.

Dette er et viktig spørsmål, og siden jeg har et annet politisk grunnsyn enn høyresiden, har jeg også respekt for at dette er en vanskelig avveining. Hvis valget ditt er mellom maktesløshet, eller å samarbeide med Sylvi Listhaug og Per-Willy Amundsen, hva gjør du da?

Vanebo medgir prisverdig at han kanskje er inhabil i spørsmålet som tidligere FpU-leder og statssekretær for Frp, men spør retorisk: «Var inkluderingen av Frp en ettergivenhet for populismen, eller bidro dette til å ansvarliggjøre partiet?» Dette er det som gjerne kalles kooptering i statsvitenskapen, altså at partier trekkes inn i beslutningsvarmen, og dermed endrer seg.

Les også:

Spin på Agendaen

Agenda-sjef Trygve Svensson mener Høyre er et «underanalysert» parti, men tilbyr selv lite mer enn gjengivelse av talepunkter fra Arbeiderpartiet.

Svaret på spørsmålet, ifølge Vanebo, er tydeligvis ansvarliggjøring.

«Med tanke på at sistnevnte til slutt gikk ut av regjering, etter å ha aksepterte en rekke kompromisser – og i ettertid lå lavt på meningsmålingene – er det ikke opplagt at Høyre her ga ved dørene.»

For å sitere Erna Solberg: Jeg ville ikke brukt akkurat de ordene.

Vanebo, som regjerings-Frp, opplevde kanskje perioden som preget av kompromisser.

Men stemmer det? La meg sitere to temmelig politisk moderate norske kommentatorer.

Harald Stanghelle skrev om Høyre-Frp-samarbeidet:

«Erna Solberg leder en regjering med en privatpraktiserende polariseringsminister. Det viser frem et forandret Høyre.» Hva mente han med det? Jo, «med statsministerens stilltiende aksept er (det) meislet ut en helt ny regjeringspraksis her på berget». Det handlet om alt fra politisk kultur til da Frp av kommunikasjonshensyn stemte mot sitt eget trygdeoppgjør, noe som var helt nytt i norsk politikk.

Den samme observasjonen gjorde DNs politiske redaktør (da VG-kommentator) Frithjof Jakobsen, som skrev: «Frp har, med samtykke fra Erna Solberg, nærmest opphevet den politiske kostnaden ved å sitte i regjering».

For alle som husker 7 år med 7 ulike justisministre fra Frp og hvordan Høyre, i bytte mot makt, lot Fremskrittspartiet få gjennomslag i styringen av innvandrings- og integreringspolitikken virker vurderingen ganske klar.

Høyre prioriterte hovedlinjene i den økonomiske politikken, men outsourcet til Frp å styre statens voldsmonopol og vår felles trygghet. Fasit var en knusende rapport fra Riksrevisjonen om norsk beredskap. Sitater som Amundsens «Det er på tide med nytt korstog» og Listhaugs «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet» blir stående som vitnesbyrd om noe ganske annet enn et moderat Frp. Det samme gjorde Frps exit fra regjering, begrunnet med at prosjektet ble «grått og kjedelig».

Har interessepolitikken utspilt sin rolle?

Vanebo mener jeg er fastlåst i historiske forståelser av norsk politikk, beskrivelser som var sanne før, men som i dag er uriktige. Man får inntrykk av at et slagord som «mennesker, ikke milliarder», kan feie til side de reelle interessemotsetningene i politikken. Men mon, om det ikke like gjerne kan leses som et forsøk på å feie det under teppet?

At overordning og underordning i arbeidslivet er avgjørende for folk når de stemmer er uomtvistelig. Et stort forskningsarbeid fra 2018 basert på spørreundersøkelser med tusenvis av respondenter viser for eksempel hvordan posisjonen din på arbeidsmarkedet er viktigere enn både religion, kjønn, utdanning, bosted og alder når innbyggerne i Norden skal velge parti.

En av de som kan aller mest om interessegrupper og partier, Elin Allern ved Universitetet i Oslo, konkluderer i et intervju med forskning.no at båndene mellom interessegrupper og partier er sterkere i Norge enn i sammenlignbare land. Donasjoner er et av de viktige båndene. Hvordan ser det ut for Høyre i dag?

Tidligere fikk Høyre partistøtte fra NHO. I dag går mye av disse pengene fra NHO heller til Civita. «Midlene som kom fra rederinæringen og NHO, var blitt frigjort da deres støtte til Høyre og KrF ble avviklet i løpet av noen år fra 2000», heter det om etableringen av Civita i Hallvard Notakers bok om Høyres historie.

Finansieringsgapet for Høyre ble fylt av kapitalsterke enkeltpersoner og deres selskaper. Mange av disse enkeltpersonene er på Kapitals liste over landets 400 rikeste. Høyre-givere som Christen Sveaas, Christian Ringnes og Carl Otto Løvenskiold er nok kjent for mange. De private bidragene til Høyre er også økende over tid. I forrige stortingsperiode var Høyres private gaver dobbelt så store som i perioden mellom 2005 og 2009. Av de 20 største bidragene Høyre sentralt fikk forrige valgkamp, var 18 fra selskaper og personer basert i Oslo (samt 1 fra Monaco og 1 fra Bærum). Stein Erik Hagen ga 3,5 millioner, samt en ekstra million på tampen.

Man kan kanskje si at det er synd at NHO, med sitt helhetlige samfunnsperspektiv, ikke lenger er en dominerende Høyre-giver; at donasjonene har blitt erstattet av donasjoner fra enkeltpersoner og selskaper som kanskje er seg selv mest. Mange av dem med et utsyn mot verden fra eiendomsinvestering med få egne ansatte. Og, kunne det legges til, først og fremst med base i hovedstaden. Men i salige Rokkans ånd, er det uansett de dominerende konfliktene ute i samfunnet som får dominere finansieringen av politikken. De to store partiene har backing av hver sin side i konfliktlinjen arbeid-kapital.

Donasjonene påvirker Høyres mulighet til å gjøre gode valg. I en fransk kontekst viste en studie at det skulle 6 euro med donasjoner til for at et parti fikk en ekstra stemme. Det er ikke vanskelig å se for seg at millionene Høyre får i donasjoner i valgår er tungen på vektskålen i valg som står og vipper.

En annen innfallsvinkel til Høyre som interesseparti, er å se på politikken som leveres.

Formuesskattekuttene Høyre leverte i forrige regjeringsperiode har knapt støtte blant fagøkonomer. Det samme gjelder kuttene i arveavgiften. Ikke skaper det arbeidsplasser og ikke er det samfunnsøkonomisk lønnsomt. Likevel var skattekuttene i toppen en av de viktigste politiske satsningene under forrige regjering. Et åpenbart eksempel på Høyre som interesseparti. Her valgte man, med stor tyngde, særinteresse-standpunktet – framfor faglig konsensus.

Et annet eksempel er tilrettelegging for at arbeidsgivere og arbeidstakere kan organisere seg. På arbeidstakersiden har Høyre stått for realkutt i fagforeningsfradraget. Endringer i fagforeningsfradraget har tidligere har klar effekt på antallet fagorganiserte. Parallelt med dette beholdt Høyre verdien på skattefradraget for bedrifter til å være organisert i NHO og de andre arbeidsgiverorganisasjonene. Slike grep forrykker maktforholdene i arbeidslivet.

Vanebo skriver kort om svekkelsene av arbeidstakeres rettigheter under forrige regjering, og hevder det er en feilslutning, spesielt når det gjelder midlertidig ansettelser: «Hvis «frislipp» skal ha noen mening, må det innebære en klar liberalisering, uten særlige begrensninger.»

Dette er egentlig eksempler på en helt ryddig uenighet mellom høyre- og venstresiden om spillereglene i arbeidslivet, og derfor illustrerende på at vi jobber for ulike – ja nettopp – interesser. H-Frp-regjeringen utvidet retten til midlertidige stillinger, grensene for arbeidstid, la til rette for mer nattarbeid, alt i praksis liberalisering til arbeidsgivers fordel. For de som husker 2015 kom det mange tunge høringsinnspill på hvordan liberalisering av arbeidstid ville gå ut over helserisikoen for arbeidstakere, noe vi ser av uenigheten som de rødgrønne partiene markerte (for eksempel på side 10 i innstillingen til Stortinget).

Gjeninnføring av kollektiv søksmålsrett, dobling av fagforeningsfradraget, styrking av retten til heltid, pensjon fra første krone, fjerning av karensåret for arbeidsavklaringspenger (AAP), innføring av Norgesmodellen, er alle eksempler på hva som skjer hvis det er et stort sentrum-venstre flertall.

Men Vanebo trenge ikke ta mine ord for det, han kan lytte til en annen jurist.

«For hovedorganisasjonene på arbeidstakersiden, som stod samlet utenfor Stortinget i 2015 i det som er moderne arbeidslivshistories største politiske generalstreik, er dette en gledes dag» sa Henrik Dahle, fagsjef og advokat i Unio da Ap-Sp-regjeringen i desember 2021

fremmet for Stortinget at den ville fjerne den generelle adgangen til midlertidige ansettelser.

Det store bildet er at Høyre prioriterte arbeidsgiversiden framfor arbeidstakersiden, i tråd med sin historiske rolle.

Også velgerprofilen til Høyre vitner om et parti som ikke kan forstås som et sentrumsparti frikoblet fra interessegrupper. En forskningsgruppe rundt Thomas Piketty har gjort et formidabelt arbeid med å samle velgerundersøkelser fra ulike land over tid og gjøre dem lett tilgjengelig på nett. Her ser vi hvordan Høyre har dobbelt så stor støtte blant den rikeste tidelen av befolkningen som blant andre velgere. For sentrum-venstre-partiene er støtten blant de rikeste systematisk dårligere enn blant andre velgere. To av de rikeste valglokalene i Norge – Svendstuen skole og Grindbakken skole i Holmenkollen – hadde en gjennomsnittsformue for hver enkelt velger på mer enn 10 millioner, samtidig som oppslutningen om Høyre var henholdsvis var henholdsvis 51 og 46 prosent i 2021.

Samtidig var valgdeltakelsen i disse kretsene på 90 prosent.

Regionale kjernevelgere og parti for hele landet

Så – litt om forskjellene mellom Østlandet og Vestlandet. Henrik Asheim kommer fra et kjerneområde for Høyre. Innenfor en anstendig lørdagstur på sykkel fra Bærum – hvorfra Asheim er innvalgt – finnes en stor andel av alle Norges Høyre-velgere. Det er også herfra nesten alle de store donasjonene til Høyre sentralt kommer. Det ville være smått oppsiktsvekkende om denne delen av landet ikke skulle være representert i Høyre-ledelsen. Når var sist Høyre-ledelsen var uten representasjon fra hovedstadsområdet? Har det noensinne skjedd? Her får gamle Høyre-folk eventuelt korrigere meg.

Og selv om slike sammenhenger ikke er deterministiske, er det jo et faktum at Høyres andre nestleder kommer fra Rogaland. Fra Brus hjemkommune rekker du til ytterligere en solid porsjon av Norges Høyre-velgere på en søndag med bil og ferge.

I stortingsvalget i 2017 stod kretsene Oslo, Akershus, Hordaland og Rogaland for halvparten av Høyre-velgerne. Det finnes Høyre-velgere også på den ytterste nøgne ø og i den dypeste dal, men Høyre-velgere er ikke jevnt spredt utover landet. Høyre har noen regionale tyngdepunkt, og de er godt representert i partiets ledelse.

Høyre er et parti i spenn, skriver historiker Hallvard Notaker i det sammenfattende sistekapitlet i sin bok om Høyres nyere historie fra 2012. For eksempel at partiet trekkes i ulike retninger av de samarbeidspartnerne de velger. Et Høyre som samarbeider med Fremskrittspartiet, er et litt annet Høyre en det Høyre som holdt Frp på avstand. Samtidig, ifølge Notaker, har partiet indre motsetninger mellom sentralmakten i partiet og distriktsprotest. Slik vi kunne se tilløp til når flere nestleder-kandidater fra Nord-Norge ble lansert, mens det var Nikolai Astrup og Henrik Asheim som vel for de fleste fremsto som de reelle kandidatene.

Men helt åpenbart er det forskjeller også mellom Østlandets og Vestlandets Høyre. Forskjeller i næringsstruktur, interesser, og hvor tett man er på de nasjonale interessekonfliktene. Akkurat som at Bjørnar Skjæran både er en nestleder for hele Arbeiderpartiet og en politiker fra Lurøy i Nordland, har Høyre i Henrik Asheim en nestleder for hele Høyre og en politiker fra Bærum i Akershus.

Hvorfor så slett lune?

Avslutningsvis kan det være verdt med to ord om selve tonen i denne debatten. Da vi i Agenda for noen år siden foreslo at vi burde få en ny ytringsfrihetskommisjon i Norge, var det blant annet med bekymring for hvordan ordskiftet har utviklet seg. Folk med ulikt politisk grunnsyn må kunne ha en meningsfull debatt selv om de representerer ulike interesser. (Den borgerlige regjeringen gikk heldigvis inn for forslaget, og vi venter i spenning på hva kommisjonen skal legge frem). Jeg foreslo blant annet Kristin Clemet, Civita-sjef og leder av Oslo Høyres valgkomite, som medlem, nettopp med dette i bakhodet. Hun er en av de mest markante samfunnsdebattantene på norsk høyreside.

Helt siden tidlig nordisk opplysningstid har representativitet vært en viktig del av offentligheten. For kongen i København var det et evig dilemma i hvor stor grad ulike interesser skulle kunne komme til orde. Samfunn med liten grad av ytringsfrihet hvor folk ikke får sagt ifra om problemer de sliter med, er mindre produktive enn samfunn hvor meninger blir ensrettet. Dette var tilfelle da, og er tilfelle fremdeles.

Et sted man kan lære mer om dette er i Anders Johansen og Jens Kjeldsen monumentale samling av politiske taler, fra 1814 til vår tid: Virksomme ord.

De to UiB-professorene gjør et hovedpoeng av at den norske identiteten er blitt styrket av åpne konflikter. «Den politiske talens historie er fremfor alt en historie om strid, til dels voldsom, uforsonlig» skriver de, og spør «Har vi kranglet oss frem til et felleskap? Er dette er paradoks?»

Nei, tvert i mot. Det er ikke uten grunn at «konfliktpartnerskap» er et kjernebegrep for å forstå det norske samfunnet. Man er enig om at det eksisterer en konflikt mellom ulike interesser. Da bør de kunne formuleres og debatteres.

EU-striden, målstriden, arbeiderbevegelsens kamp for politisk makt og kvinnefrigjøringen har alt sammen vært en del av nasjonsbyggingen vår. Det samme er motsetningen mellom de tre tradisjonelle interessepartiene i Norge: Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Høyre. Det kom senest tydelig til uttrykk i landbruksoppgjøret, som viste med all tydelighet hva som skjer når distriktspolitikk løfter Senterpartiet til et historisk godt valg.

Det er ryddig å snakke om partier som målbærere av interesser.

Men alle som har tatt en titt på Facebook-debatten som fulgte i kjølvannet av kronikken min, kan si at vi nok har et stykke å gå når det gjelder lærdommen fra salige Arne Næss, nemlig: «Husk å tolke din meningsmotstander i beste mening, også fordi dine egne argumenter på den måten blir bedre.»

Er kronikken – eller for den del teksten du nå leser – et slags Næss-inspirert, drømmebidrag i debatten? Nei, det er snarere en blanding av analyse og innlegg. Dette er en vanlig og helt legitim sjanger, en medieviter med litt ressurser vil sikkert kunne dokumentere at Civita har vært en betydelig avsender av nettopp denne typen tekster i ordskiftet vårt. Jeg har da bare holdningen at dette blir ekstra ryddig, hvis man er tydelig på hvor man kommer fra politisk. Den ryddigheten savner jeg ofte fra høyresiden.

En respons på Aftenposten-kronikken min kan godt være både tøff og klar, men da også med politisk innhold. Det jeg i stedet dessverre observerte, var mangel på substans mye av det som kalles ad hominem-argumentasjon, det eldste og billigste trikset i boken. Man tar mannen, ikke ballen. Det betyr gult eller rødt kort i fotball.

Alle som vil kan ta en titt på åpne Facebook-tråder om teksten, eksemplene er legio. Ja, for mange til å kunne gjentas her.

Det mest slående er følgende: Ikke en eneste på høyresiden klarte å si noe reflektert eller fornuftig om balansen mellom å være partiet som er støttet av de rikeste i landet, og samtidig skulle favne bredt. Ikke en. Heller ikke om hvordan sentrum-periferi-motsetningene spiller seg ut. Som om den typen interessemotsetning ikke eksisterer. Det er strutsens tilnærming til politikk. Og strutsens debattform er heller ikke særlig sofistikert. De løper raskt, kan snu på en femøring, men gjemmer altså hodet i sanden og tror virkeligheten forsvinner. For et tidsskrift som Minerva burde det være et tankekors at høyresiden er såpass intellektuelt bankerott i et så viktig spørsmål.

Jeg håper derfor redaksjonen tar utfordringen og lager en egen utgave om interessepartienes rolle i Norge!

Lykke til, eller god natt.