For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Tillit mellom borger og stat er ikke forbeholdt Arbeiderpartiets politikk, slik Agenda og LO synes å mene.
Publisert
Sist oppdatert
En demokratisk rettsstat er avhengig at det eksisterer et godt tillitsforhold mellom borger og stat. «Stat» betyr i denne sammenhengen de myndigheter og de politikere som styrer, og avgjør hvilke ytelser borgerne skal kunne nyte godt av. Alle politikere, uansett hvilket parti de tilhører, er forpliktet til å vise borgerne at de er tilliten verdig.
Politikeren må med andre ord holde hva han eller hun lover – og vise at politiske ord følges av gjerning, gjerninger som bekrefter ordenes praktiske og reelle betydning.
Tillit er en relasjon mellom mennesker. Økt tillit ikke kan vedtas på partipolitisk grunnlag. Derfor er det med en viss undring og nysgjerrighet man registrerer at politiske partier, med Arbeiderpartiet i spissen, nå ønsker å iverksette en politisk styrt tillits-reform, ledet og styrt av sosialdemokratiske tanker og ideer:
Tankesmien Agenda og LO redegjør for denne politisk drevne tillitsreformen i en artikkel i Aftenposten. Der skriver Agenda-leder Trygve Svensson og LO-sekretær Are Tomasgard blant annet at Ap’s annonserte tillitsreform har som sentralt og uttrykt mål å berede grunnen for en forbedret totalberedskap her i landet:
«Det er en sosialdemokratisk samfunnsmodell, med sterk offentlig sektor, solid velferd for innbyggerne og bosetning i hele landet, som gir grunnlag for å møte fremtidens kriser best».
Tillitsreformen, slik den blir beskrevet av Agenda og LO, må sies å være venstresidens svar på de (beredskaps)-utfordringer Norge står overfor etter koronakrisen. Kan Ap, Agendas og LO likevel ha rett i at tillitsnivået mellom stat og borger er og blir et spørsmål om hvilket ideologisk grunnlag tillitsrelasjonene bygges på? At tillit kan være et spørsmål om partipolitikk? Eller fører slike partipolitiske begrunnelser for en tillitsreform snarere til politiske blindsoner?
Blant de større forskningsbaserte arbeider som er gjort i de senere år om hvilke tillitsforhold som eksisterer mellom stat, ulike myndigheter finnes en undersøkelse om folks tillit til myndighetene, utført i 2013-15.[i] Undersøkelsen viser at en av årsakene til at noen borgere har høyere tillit til politikerne (og til det politiske system) enn andre borgere, handler om «tilfredshet» med offentlige tjenester.
Ja vel – hvis man så er mer enn normalt opptatt av å tilpasse usikre forskningsfunn til egne politiske oppfatninger som kan støtte opp om slike funn, kan man selvfølgelig velge den ideologiske tilnærming til tillitsreformen som Agenda og LO synes å ha valgt.
Men det finnes få holdepunkter i moderne norsk historie, og i forskningen for den sakens skyld, som går god for påstanden om at et godt tillitsforhold mellom stat og borger har bedre forutsetninger for å skapes på et sosialdemokratisk idégrunnlag, enn for eksempel på et sosialliberalt-konservativt grunnlag.
Agenda og LO kan dessuten oppfattes dithen at de mener sosialdemokratisk politikk ikke bare gir den beste, men også det eneste rette grunnlaget for å kunne skape et mer tillitsbasert samfunn, med en rettferdig gode-fordeling, og en god og trygg totalberedskap.
Det hevdes for eksempel i artikkelen at: «Gode hverdagsliv og god beredskap henger sammen, for i et samfunn med små forskjeller og høy tillit er det lettere å få folk med på kraftfulle tiltak».
Hvilket meningsinnhold skal man egentlig tillegge et slikt utsagn? Er det for eksempel slik at regjeringspartienes politikk de seneste 6-7 årene har inneholdt ideologiske drivere som har svekket tilliten mellom borger og stat, svekke beredskapen og/eller bidratt til å øke forskjellene mellom rik og fattig?
Den annonserte sosialdemokratiske tillitsreformen fremstilles dessuten som en forutsetning for å innfri alle de beredskaps-anbefalinger som ble gitt av 22. juli- kommisjonen. Ifølge Svensson og Tomasgard vil deres tillitsreform således kunne rette opp de beredskapsmessige forsømmelser som har skjedd gjennom de seneste årene.
Når Agenda og LO så eksplisitt lar en ideologisert tillitsreform være en forutsetning for vår beredskapsevne og evne til sosial og økonomisk utjevning, pådrar de seg en stor politisk risiko. Det er langt fra sikkert at velgerne er enige i at de påståtte koblingene mellom partipolitikk, offentlig tjenesteyting og tillit helt ut stemmer med den praktiske politikken de ser utført — enten den gjennomføres med Arbeiderpartiet eller med Høyre ved roret.
Med andre ord: Dersom velgerne opplever at de politiske motsetninger er mer konstruerte enn reelle, kan man lett miste … velgernes tillit.
[i] Jonas Stein, Marcus Buck og Hilde Bjørnå: Politisk tillit i Norge. Undersøkelsen er basert på 20 000 intervjuer (tatt opp i 2013 og 2015). Funnen ble presentert i en ny forskningsartikkel, publisert i det internasjonale tidsskriftet Territory, Politics Governance.
