Tillit er et resultat av politiske valg

I Minerva 1. juli svarer tidligere ekspedisjonssjef i Justisdepartementet Øystein Blymke på vårt innlegg om tillit og totalberedskap. Vi er veldig glade for at en embedsmann som Blymke bidrar inn i denne debatten. Det er imidlertid et poeng som er sentralt i Blymkes innlegg som krever et svar: Påstanden at det finnes få holdepunkter for at tilliten i et samfunn har bedre forutsetninger i et samfunn bygget på sosialdemokratiske verdier.

Vårt svar er: Tvert om. Vi mener det er flere, helt konkrete holdepunkter for et slikt synspunkt.

Sosialdemokrati må som et minimum forstås som et politisk prosjekt bygget på en tanke om frihet for alle, sterkere fellesskap og små forskjeller. Disse verdiene skiller seg fra mer høyreorientert politikk, ikke minst gjennom å legge så stor vekt på at små forskjeller er viktig. Nettopp dette går til kjernen av en diskusjon om tillit og politisk retning.

Hovedtyngden av forskningslitteraturen peker mot at økonomisk ulikhet fører til lavere tillit. Ulikhet kan bidra til svekkede bånd mellom folk fordi man lever mer ulike liv, det kan bidra til mindre tillit til at de «på toppen» har fortjent en så fordelaktig posisjon og det kan gi hardere konflikt om ressursene i samfunnet. I rapporten In it Together: Why less inequality benefits all skriver OECD om ulikhetsveksten i Vesten de siste tiårene at «Når en så stor andel av befolkningen tjener så lite på den økonomiske veksten, svekkes tilliten mellom samfunnets borgere, og tilliten til institusjoner». Årsakene til tillitsnivået i et samfunnet samfunn er selvfølgelig mangfoldige og sammensatte, men at ulikhet er en avgjørende faktor er åpenbart

Den nordiske modellen er ikke sosialliberal eller konservativ. Tvert imot omtales den ofte i velferdsstatsforskningen som den sosialdemokratiske modellen, i motsetning til den liberale modellen på de britiske øyer og i USA, og den konservative modellen i kontinental-Europa. Et press nedenfra, fra arbeiderbevegelsen, bondebevegelsen og lavkirkelige organisasjoner, fikk som resultat de institusjonene som i dag er så viktige for både lav ulikhet og høy tillit i våre samfunn. Samfunnsmodellen vår er politisk skapt, og ikke et resultat av det norske regnværet med kuling i kastene. Den er altså et resultat av politiske kamper.

Så vil Blymke sikkert innvende: Et samfunn bytter ikke velferdsmodell bare fordi regjeringen skifter farge. Vår modell er fremdeles den sosialdemokratiske. Argumentet er legitimt på kort sikt, men ikke på lang sikt. Politiske retningsvalg endrer samfunnet. Blir de mange nok, i samme retning, endrer de samfunnet fundamentalt. Se bare på de radikale endringene i USA fra et relativt progressivt skattesystem og en marginalskatt på opp mot 90 % til tiår på tiår med massive skattekutt. Den amerikanske modellen er i dag milevis unna Roosevelts sosialdemokratiske prosjekt for sterke fagforeninger, et omfordelende skattesystem og en regulert kapitalisme. Heller ikke den nordiske modellen er satt under et spesielt vern som gjør at den bevares for all framtid.

Blymke er i sitt innlegg særlig opptatt av den formen for tillit som vi kan kalle politisk tillit. Dette er å forstå som tilliten mellom innbyggerne og de offentlige institusjonene, og er ikke det samme som sosial tillit, som er tilliten mellom innbyggerne, men ofte er det slik at de to går hånd i hånd. Så er det antakelig et fornuftig poeng Blymke anfører: at kvaliteten på offentlige velferdstjenester påvirker tilliten til institusjonene i samfunnet, men dette har det ikke blitt forsket så mye på. Av nettopp denne årsaken – tjenestekvaliteten – har vi tatt til orde for en tillitsreform for beredskapen: En ledelsesreform for beredskapsaktørene med hensikt å gi større rom for faglige vurderinger og færre og tydeligere mål. Det er viktig, blant annet fordi den stadig mer detaljerte målstyringen på beredskapsfeltet forsterker siloer heller enn å fremme samvirke og koordinering. Et funn gjort av 22. juli-kommisjonen var at overdrevent fokus på detaljer fra Justisdepartementet gjør god politiledelse vanskeligere. Om ikke kvaliteten på statens arbeid med beredskap er godt kan det tenkes å, over tid og i ytterste konsekvens, svekke befolkningens tillit til de offentlige institusjonene.

Siden Blymke bruker sin tittel som tidligere ekspedisjonssjef i nettopp Justis- og beredskapsdepartementet ville det også vært interessant å vite: Ut fra hans erfaring som embedsmann, svekker det et departement at man bytter statsråd åtte ganger på åtte år? Hva gjør det med beredskapspolitikken og beredskapsevnene i dette mest grunnleggende av statens oppgaver – å trygge egen befolkning?

Tillit, i alle sine former, er viktig for totalberedskapen. Det er moderne avskrekking. Det gjør det mulig at vi i de nordiske landene lager brosjyrer som den norske Du er en del av Norges beredskap eller svenske Om krisen eller kriget kommer faktisk kan ha en effekt på egenberedskapen. Eller at myndighetsråd faktisk blir fulgt av svært mange nå under koronapandemien (men minst av de med lavest tillit til myndighetene).

Rammer flommen i bygda, støtter vi hverandre. Kommer krigen, er vi mer motstandsdyktige mot desinformasjon. Tilliten er grunnpilaren for all beredskap – og den er politisk.

Les også innlegget fra Øystein Blymke:

Tillit mellom borger og stat er ikke forbeholdt Arbeiderpartiets politikk, slik Agenda og LO synes å mene.

Øystein Blymke