Avkolonisering av akademia er en avsporing

For drøye to år siden gikk det en opphetet debatt om avkolonisering i akademia. Den gang satt jeg på gjerdet uten å vite helt hva jeg mente. Denne vinteren har SAIH (Studentenes og Akademikerenes Internasjonale Hjelpefond) lansert verktøy til hjelp for avkolonisering, En introduksjon til avkolonisering av akademia, og jeg er ikke lenger i tvil. Avkolonisering slik det presenteres av SAIH er en avsporing. Det skyldes ikke en prinsipiell motstand mot temaer avkoloniseringen reiser som sådan. Akademia er ikke perfekt. Selvsagt ikke. Et motsvar til avkolonisering er ikke et forsvar for å bevare strukturerer som legger opp til diskriminering. Det er likevel et stort aber heftet til prosjekt avkolonisering. Avkolonisering glir over i en opphetet og polarisert debatt om identitetspolitikk og ytringsfrihet. Og nettopp fordi disse temaene er så betente og vanskelige, burde SAIH i det minste være presise i anvendelsen av avkolonisering. Men i stedet sauses vitenskapsteori og nye konsepter som rasialisering og hvite privilegier sammen slik at det hele blir en avsporing.

Fem problemer med avkolonisering

1. Avkoloniseringsprosjektet gir en ensidig fremstilling av vestlig kunnskap uten hensyn til forskjellene og spenningene som allerede finnes i akademia. I bunn og grunn virker det som avkoloniseringsprosjektet stiller seg i opposisjon til et vestlig hegemoni som har tilranet seg definisjonsretten på sann kunnskap, og dermed bidrar til å vedlikeholde et kolonialistisk kunnskapsregime som ekskluderer andre perspektiver på kunnskap. Dette hegemoniet har røtter i de europeiske og nordamerikanske kolonimaktene, og har gitt utslag i en institusjonell «hvithet» i akademia som favoriserer vestlig kunnskap og fremskritt. Avkolonisering betyr simpelthen å bryte ned disse strukturene, en slags demokratisering av kunnskap og perspektiver. Og her kommer man til kort, fordi begrepet favner så bredt at det ikke passer inn i noe sted. Det er i det hele tatt noe stedløst over avkoloniseringsprosjektet; det skrives om «vestlig kunnskap» som om det var en opphøyd enhet, som om denne enheten innehar iboende undertrykkende strukturer. Samtidig forutsettes det at ikke-vestlige perspektiver og kunnskaper alltid er like gjeldende og aktuelle for akademia som helhet.

2. Akademias stedegenhet feies bort. For eksempel tenker jeg på norske fagtradisjoner som byggeskikk. Den er hverken bedre eller dårligere enn andre, og har blitt til i møte med internasjonale strømninger, men den forvitrer hvis den ikke bevares. Derfor mener jeg at universiteter må støtte norske fagtradisjoner og norsk som fagspråk, og at det legges til rette for produksjon av norsk sakprosa. Betyr det at jeg ubevisst vedlikeholder skjeve maktstrukturer? En kritikk av vestlige kanon innenfor filosofi, litteratur og vitenskap tilhører en fagfornyelse som skjer på grunnlag av ny kunnskap, har en selvsagt plass i akademia. Men en viss grad av eurosentrisme har av nødvendighet plass simpelthen fordi en kanon må være avgrenset og europeiske tenkere har rent historisk hatt størst innflytelse i Norge. Det er ikke et hinder for å avkle epokegjørende forskere som fordomsfulle antisemitter eller deres rasistiske sinnelag. Overgrep har unektelig blitt begått i vitenskapens navn f.eks. gjennom rasebiologi og eugenikk, men like lite som et snevert fokus på suksesshistoriene forteller hele historien om fremveksten av vitenskap i Europa og Nord-Amerika, gjør skrekkeksemplene det.

Les også svaret fra SAIH:

Ingen motsetning mellom avkolonisering og kvalitet i akademia

Anders Martinsen bør være mer åpen for å diskutere strukturell rasisme i akademia. Med dette verktøyet vil vi gjerne finne nye og bedre måter å diskutere temaet på.

Sunniva Folgen Høiskar

3. Avkoloniseringen faller fra hverandre fordi det er basert på falske motsetninger. Et refreng i SAIHs verktøy er perspektiver (flere perspektiver, andre perspektiver, nye perspektiver) og kunnskap (kunnskapsformer, kunnskapsproduksjon). Det blir aldri presisert hva dette innebærer annet enn at det er et alternativ til vestlig, hvit, kolonial kunnskapsproduksjon. Hvis vi antar at normer for vitenskapelighet skal sørge for etterrettelighet og etterprøvbarhet, er det ingen nødvendig motsetning mellom såkalt vestlig forskning og den som foregår i afrikanske land. Jeg tviler på at SAIH ønsker å oppheve slike normer. Likevel blir alternativet uklart. Det utgjør ingen opposisjon til «vestlig» kunnskapsproduksjon å søke nye metoder, teorier eller jobbe tverrfaglig. Feilslutningen ligger i å koble normer som skal sørge for kritikk og utveksling til kolonial utbytting. Flere sentrale postkoloniale tenkere har en fot i den vestlige tradisjonen og en sin egen. I tillegg bekjempes ikke stereotypier om en gruppe ved å innføre stereotypier der det å være hvit, middelklasse, høyt utdannet, etc. gjøres til en lastekatalog.

4. Det er ingen nødvendig sammenheng mellom vitenskapsteori og minefeltet identitetspolitikk med tilhørende rasialisering, mikroaggresjoner og hvit uvitenhet. Den «nye» rasismen handler ikke om at man tror noen grupper mennesker er biologiske underlegne enn andre som rettferdiggjør undertrykkelse. Snarere skyldes handlinger som fører til ufølsomhet overfor personer med mørk hud, strukturell rasisme, og en tilhørende uvitenhet om dette. Norge er neppe fritt for rasisme både av den gamle og nye typen også i akademia. Problemet er at disse strukturene må eksistere et sted. Det er ikke vanskelig å se på Apartheid-regimet som strukturell vold, fordi Sør-Afrikas institusjoner la grunnen for en rasistisk diskriminering. Men den angivelige strukturelle rasismen på universiteter og høgskoler – som avkoloniseringen faktisk handler om – blir noe diskursivt, noe som finnes i hodene på folk. Jeg ser med uro på at man tilskriver personer en slags rasistisk uvitenhet fordi de ikke følger oppskriften på rett adferd, rett tiltale, rett begrepsbruk; dette glir over i en vulgær forståelse om massenes uvitenhet som trenger opplysning. Uenighet om metoder, teori og perspektiver i akademia blir en krevende øvelse hvis den ene siden antar en moralsk overlegen posisjon i frigjøringens navn og den andre parten må bevise at man hverken bevisst eller ubevisst ønsker forskjellsbehandling.

5. Det svakeste punktet er at avkolonisering gjelder alt. SAIHs verktøy inneholder forslag som berører alt fra ansettelser til emneevalueringer. Hva en «fish bowl»-dialog som evaluering, har å gjøre med avkolonisering går over hodet mitt. Diskusjon og argumentasjon er visstnok problematisk, riktige og entydige svar er ekskluderende. Jeg tør ikke engang tenke på sammenhengen mellom karaktersystemet, som overraskende er utelatt, og kolonisering. Tidvis blir det parodisk når man oppfordres til å stille spørsmål av typen «hva betyr det for deg». Veldig mye i tiltaksbiten lærte jeg på Uniped uten at det har noe å gjøre med avkolonisering. Det som foreslås i et auditorium eller klasserom slår enten inn åpne dører eller er blind for praktiske ulemper. Enda mer uheldig er det at undervisnings- og vurderingsformer samt ansettelser hektes på diskusjoner om rase og privilegier uten belegg.

Her møter kommer det til en slags stopp. Det finnes ikke noen grenser for avkolonisering. Koloniseringen gjennomsyrer alt, og dermed er ansvaret for å påvise sammenhenger og faktiske tilfeller opphevet fordi det er overflødig.

En freudiansk glipp

I etterordet sies det at avkolonisering «ikke er en misjon», noe som er en dårlig oversettelse av det engelske «mission». «Misjon» i betydning «viktig oppdrag» er uvanlig. Heller forbindes misjon med det forkynnelse og utbredelse av religioner. Spørsmålet er om ikke denne oversettelsen er en feilreaksjon eller såkalt freudiansk glipp, altså at den røper det som egentlig menes. For etter å ha lest om avkoloniseringen føles det som om å målet er å misjonere, å utbre for de uopplyste og omvende den til et bestemt program. Et slikt prosjekt inndeler verden i de som er innenfor og utenfor, det idylliserer avkoloniseringens fortreffeligheter og kaster mistenksomhet over de som ikke har sett lyset. Det blir uttrykkelig klart i dette sitatet:

«Uansett hvilken klassebakgrunn, hudfarge, kjønn eller kulturell tilhørighet vi har, så har vi alle internalisert forestillinger om hvit, vestlig overlegenhet (Battiste, 2013). Vi har alle, på forskjellige måter, gjennomgått en utdanning som fremhever hvite menns bragder innen vitenskap og filosofi, og som naturliggjør forestillingen om Vestens intellektuelle overlegenhet.»

Dermed kommer jeg også til konklusjonen om at dette faktisk er en avsporing av det som ellers kunne vært en interessant vitenskapsteoretisk og faghistorisk debatt.