Ingen motsetning mellom avkolonisering og kvalitet i akademia

Forrige måned skrev førsteamanuensis Anders Martinsen en sak kritisk til vårt nylanserte avkoloniseringsverktøy, og til avkolonisering av akademia generelt som begrep og konsept. Selv om vi gleder oss over at verktøyet engasjerer og skaper debatt, ser vi behovet for å oppklare, forklare og å svare på de fem kritiske punktene som Martinsen legger frem.

Martinsen hevder at avkolonisering glir over i debatt om identitetspolitikk og ytringsfrihet, og at det er her det sporer av. Det er vi i SAIH enige med ham i. Et interessant fenomen i debatten om avkolonisering av akademia, men som man også finner i andre diskusjoner, er at når man kommer inn på nettopp temaer som rasialisering og hvite privilegier, altså strukturell rasisme, kommer skjoldet «identitetspolitikk» opp og debatten avfeies fullstendig. Men om Martinsen er enig med SAIH i at akademia ikke er perfekt, bør han også være mer åpen for å diskutere strukturell rasisme i akademia. Med dette verktøyet vil vi gjerne finne nye og bedre måter å diskutere temaet på.

Fem løsninger for «problemene» med avkolonisering

1. Martinsens første «problem med avkolonisering» er at konseptet er for bredt og stedløst. Det må det nødvendigvis være, og SAIH har aldri hevdet at det fantes noen enkel definisjon. Avkoloniserings«prosjektet» hevdes å gi en ensidig fremstilling av vestlig kunnskap. Kategoriseringen «vestlig» er selvfølgelig aldri nyansert nok, og her er vi enige med Martinsen i at det er store forskjeller og spenninger også i vestlig akademia, det har vi tross alt også fått merke gjennom arbeidet med avkolonisering. Samtidig peker Martinsen på noe av bakgrunnen for at vi valgte å bruke den noe forenklede kategorien «vestlig kunnskap» når han kaller det et «hegemoni som har tilranet seg definisjonsretten på sann kunnskap, og dermed bidrar til å vedlikeholde et kolonialistisk kunnskapsregime som ekskluderer andre perspektiver på kunnskap». Det er satt på spissen, men på mange måter sant. Målet er at vi får et mer nysgjerrig akademia som tør å se utover egen nesetipp og geografiske beliggenhet. Så hevder Martinsen at vi forutsetter at ikke-vestlige perspektiver «alltid» er like gjeldende og aktuelle for akademia som helhet. Her er det vanskelig å forstå hva Martinsen mener – hvorfor skulle ikke ikke-vestlige perspektiver være aktuelle og gjeldende? Forutsetter han det motsatte? Det viser i så fall behovet for dette prosjektet.

Les også kronikken fra Anders Martinsen:

Avkolonisering av akademia er en avsporing

Det som kunne vært en interessant vitenskapsteoretisk og faghistorisk debatt sauses sammen med hvite privilegier og rasialisering.

Anders Martinsen

2. Med refleksjonsverktøyet ønsker ikke SAIH å fjerne norsk fagspråk eller stedegenhet i akademia. Tvert imot tar vi til orde for å styrke for eksempel de samiske perspektivene i akademia. Stedegenheten i samisk kunnskap om arktiske naturforhold kan for eksempel være en viktig del av å forstå hvordan man bør jobbe med naturressursforvaltning og utvikling i nord. En viss grad av eurosentrisme kan vi også være enige i at er naturlig, problemet er at den er altomfattende og gjør seg gjeldende som utgangspunkt også i fagområder og temaer hvor det hverken er nødvendig eller naturlig. Vi ønsker ikke å bytte ut europeisk eller eurosentrisk kunnskap, vi ønsker å tilføye flere perspektiver til den globale kunnskapsbanken. Så har SAIH heller aldri hevdet at skrekkeksemplene fra vitenskapshistorien forteller hele historien, og vi har også eksplisitt fremhevet nettopp dette i refleksjonsverktøyet:

«Dette svekker ikke nødvendigvis deres bidrag til disiplinene, men det har påvirket hvem og hva som ble forsket på og hvem som fikk forske.»

3. Når Martinsen hevder vi baserer oss på falske motsetninger har han delvis rett – vi mener ikke det trenger å være noen motsetning mellom vestlig forskning og den som foregår andre steder, ei heller å søke nye metoder, teorier eller jobbe tverrfaglig. Dette er et av de sentrale poengene med refleksjonsverktøyet. Men å inkludere flere perspektiver krever at man utfordrer egne rammer og er nysgjerrig. Problemet her er ikke denne fiktive motsetningen, men hvor lite perspektiver som ikke har et europeisk eller nord-amerikansk utgangspunkt får av plass. Vi er ikke interessert i å ‘kvotere’ inn andre perspektiver. At man har en fot i begge leire har SAIH heller aldri vært negativ til. Problemet er heller det at en akademiker med begge føttene, for eksempel i et afrikansk institutt antageligvis ikke kommer til å nyte samme annerkjennelse, få de samme mulighetene eller bli møtt på lik linje som sin vestlige kollegaer på den globale arena. Når det gjelder lastekatalogen Martinsen vil unngå, kan vi langt på vei være enig i at stereotypier ikke gagner noen, men gjennom å jobbe med avkolonisering har jeg selv innsett at et av hovedproblemene er nettopp at hvit/middelklasse/høyt utdannet er et usynlig utgangspunkt i samfunnet og at det bør adresseres.

4. Jeg kan være enig i at det ikke er noen nødvendig sammenheng mellom vitenskapsteori og rasisme. Likevel er det slik at akademia og akademikere påvirkes av de samme rasialiserte underliggende strukturene som resten av samfunnet. Dette prosjektet er ikke på noen måte et forsøk på å avvikle gode vitenskapelige praksiser som etterprøvbarhet og etterrettelighet. Forskning eksisterer ikke i et vakuum. Det at dette sitter «inne i hodene på folk» kan vi være enige i at gjør det vanskelig å gripe fatt i. Men det betyr ikke at vi ikke skal snakke om det for det. SAIH mener at rasistiske strukturer kan og må motarbeides, også det som ikke kan konkretiseres til bygninger og lovverk.

Så har ikke Martinsen lest refleksjonsverktøyet nøye nok om han leser oss inn i en «moralsk overlegen posisjon», når poenget vårt nettopp er at vi alle påvirkes av disse strukturene (av Martinsen kalt «rasistisk uvitenhet») og at vi alle må jobbe med oss selv for å motvirke dem. Nettopp derfor har vi lagt vekt på et pedagogisk og løsningsorientert verktøy. Om kjernen i Martinsens motstand mot avkolonisering er at man ikke skal motarbeide rasistiske strukturer i akademia, vil vi aldri bli enige.

5. Det hadde selvsagt vært enklest om avkolonisering av akademia kunne begrenses til en prosentandel av pensumlister, men slik er det ikke. Refleksjonsverktøyet vårt omhandler ikke alt, vi har bevisst valgt å fokusere på pensum og undervisning. Målet med refleksjonsverktøyet er å skape mer nysgjerrighet, dialog og perspektiver i akademia, og de praktiske verktøyene skal bidra til nettopp det. Ikke alle verktøyene vil fungere for alle, og som med alt annet er det lov å være faglig uenige også med case-forfatterne og med dokumentet som helhet. Om Martinsen lærte disse teknikkene på Uniped og jobber med dem er det flott, og om han ønsker å reflektere over avkolonisering i bruken av dem eller ikke får være opp til ham. Når det gjelder å hekte undervisnings- og vurderingsformer og ansettelser (som nevnes i én setning) på diskusjoner om rase og privilegier har Martinsen rett i at det finnes altfor lite forskning på dette feltet fra Norge. Samtidig vet vi at det foregår diskriminering (dette finnes det tall på fra flere høyere utdanningsinstitusjoner samt forskningsarbeid det er referert til i refleksjonsverktøyet), og i verktøyet presenteres metodene som tips og anbefalinger, i flere av casene basert på erfaringer som underviser. Refleksjonsverktøyet er nettopp det, et verktøy, ikke en fasit.

I etterordet til verktøyet menes det faktisk at avkolonisering ikke skal misjoneres, slik Martinsen har kommet frem til at vi skal. Målet er å invitere fagmiljøer og studenter til å ta diskusjonen videre. Vi ønsker at det skal skape diskusjon og refleksjon, og om det fører til endringer eller «omvendelse» får leserne finne ut av selv. Å dele verden i «innenfor» og «utenfor» er det siste vi ønsker med verktøyet – tvert imot har målet vært å nå alle som er nysgjerrige, både de som i utgangspunktet var enige eller uenige, og de på gjerdet. Så siste ord er å ønske Martinsen velkommen av gjerdet, og håper han fortsetter denne interessante vitenskapsteoretiske og faghistoriske debatten. Gjerne med oss, helst med kollegaer og studenter.