Misvisende om norsk kriminologi

I Minerva nummer 2, 2024 ble Nicolay B. Johansen intervjuet i Minervasamtalen. Johansen har utdanningen sin i kriminologi og jobbet for en del år siden ved instituttet jeg jobber ved, Institutt for kriminologi og rettssosiologi (IKRS). I intervjuet retter Johansen sterk kritikk mot innretningen i dagens kriminologi og «takhøyden» på IKRS, og kommer i den forbindelse med en del påstander jeg mener fortjener et svar.

I intervjuet anklager han kriminologi som fag, og kanskje spesielt den kriminologiske forskningen som foregår på IKRS, for å ha blitt mindre relevant enn før. Grunnen, hevder han, er at forskerne først og fremst publiserer vitenskapelige tekster på engelsk for et internasjonalt publikum, og at faget har blitt mer spesialisert – og slik splittes opp og mangler en felles kjerne. Han kritiserer instituttet for å være institusjonell base for personlige karrierer. Fagmiljøet forsømmer deler av samfunnsoppdraget, som er å formidle og delta i den offentlige debatt. Han mener kriminologene på IKRS er aktive overfor departementer når det gjelder kjønn og vold, noen jobber også effektivt overfor politi og kriminalomsorg. Men vi er kun flinke sektorvis, overgripende temaer, som effekter av kriminalpolitikk, blir ikke debattert. I tillegg hevder han at fagmiljøet er preget av lite utveksling og debatt, noe han mener handler om en trang meningskorridor, altså at det ikke er rom for uenighet.

Alt dette er alvorlige anklager, og han går så langt som å hevde at dagens kriminologi «vanskjøtter sine plikter som fagmiljø». Johansen holder dagens situasjon opp mot en markant annerledes fortid, en hvor norsk kriminologi, spesielt Nils Christie, bidro som en offentlig intellektuell i norsk samfunnsdebatt. Det er riktig at forskerrollen har endret seg, og en del av dette er at forskere i større grad enn det som var tilfelle for Christie, formidler funn fra konkret forskning heller enn å kommentere samfunnsutviklingen ut fra faglige innsikter. Det skal sies at det aldri har vært et stort antall forskere som har hatt en slik generalistrolle, men jeg skal la forestillingene om fortiden ligge. Det jeg derimot vil legge til dette bildet, er at spesialisering og utstrakt internasjonal publisering ikke er noe nytt innen norsk kriminologi. Helt fra faget ble opprettet for 70 år siden, søkte forskerne utover landets grenser. Posisjonen til Osloskolen i kriminologi og kriminologiens bidrag i det norske offentlige ordskiftet ble mulig på grunn av fagets internasjonale orientering, fordi det betød at norske kriminologer fikk impulser og hentet perspektiver fra nordiske og internasjonale kolleger.

Misvisende påstander

Påstandene til Johansen om dagens kriminologi er også verdt å gå etter i sømmene. Intervjuet innledes med en påstand om at det norske samfunnet ikke får noe ut av å ha verdens høyeste kriminologitetthet, en påstand han ikke underbygger og som journalisten ikke spør nærmere om. Saken er at kriminologitettheten i Norge er lav. Det er ni faste vitenskapelige ansatte med fagansvar for kriminologi i hele universitets- og høgskolesektoren (UH-sektoren) i Norge, og Universitetet i Oslo er den eneste institusjonen som tilbyr kriminologiutdanning. Det uteksamineres noen titalls kriminologer hvert år, og mellom én og tre personer tar Ph.D. i kriminologi i året. Johansen har undervist ved IKRS og er fullt ut innforstått med dette størrelsesforholdet. Vårt naboland Sverige har minst syv læresteder som tilbyr master i kriminologi, og flere er underveis. Dersom vi skal snakke om størst kriminologitetthet i Norden, kan dette muligens være Island, der det er opprettet flere kriminologistudier enn det Norge, Finland og Danmark har til sammen. I Storbritannia er det ifølge en oversikt fra The Guardian mer enn 90 læresteder, og kriminologi er nå et større fag enn sosiologi.

At Johansen kommer med sterkt misvisende påstander om størrelsen på kriminologifaget i Norge er ikke viktig, men det er verdt å merke seg at han ikke er opptatt av å holde seg til fakta. Hans andre påstander – om innholdet i faget – er i det store bildet viktigere. Han viser, som riktig er, at forskerne ved IKRS publiserer mye internasjonalt, men det stemmer ikke at de ikke også publiserer og formidler nasjonalt. Forskerne ved IKRS formidler på mange arenaer, både ved at de utgir vitenskapelige tekster, fagbøker og lærebøker på norsk, ved at de deltar i offentlig debatt, og ved at de formidler direkte til studenter, skoleklasser, journalister, politikere, byråkrater og sivilt samfunn. Det er ikke så lett å holde oversikt over slike aktiviteter. De registreres ikke like samvittighetsfullt som vitenskapelige publikasjoner i Cristin – felles system for registrering og rapportering av forskningsaktiviteter for institusjoner innenfor UH-sektoren, helsesektoren og instituttsektoren i Norge. Men selv om man bare tar utgangspunkt i det som er registrert der, vil man finne at IKRS’ forskere i årene 2015–2023 utga 152 kronikker og leserinnlegg og 100 fagartikler/populærvitenskapelige artikler – dette utover forskernes produksjon av fagfellevurderte forskningsartikler på norsk, engelsk m.m.

Alt dette tyder på at IKRS’ forskere er aktive formidlere. Forskningen deres brukes også, den siteres fra Stortingets talerstol, den gjengis i offentlige utredninger og sivilt samfunn bruker kriminologisk kunnskap til å finne gode måter å møte sine brukere på. Fremtidige fengselsvoktere og polititjenestefolk leser kriminologi, også skrevet av IKRS-ansatte, for å bli gode i jobben sin. Men det er også klart at formidling ikke garanterer at det man sier blir hørt og påvirker for eksempel kriminalpolitikken eller representasjoner av kriminalitetsbildet. Forskere må hele tiden utfordres på om de formidler i riktige kanaler og om de er flinke nok til å skrive slik at de som skriver om kriminalitet i media og vedtar kriminalpolitikk, forstår.

Dårlig debattkultur?

En annen alvorlig påstand er at det er en dårlig debattkultur innenfor kriminologifaget og ved IKRS. I dagens akademia er det utfordrende å finne felles grunn og å sette av tid til å lese det kolleger som jobber med noe litt annet skriver. Det gjelder på IKRS og det gjelder andre steder. Dette reflekterer at forskning er en høyt spesialisert virksomhet og at oppgavene en vitenskapelig ansatt har er mange. Derfor har vi ved IKRS over flere år jobbet med å skape felles arenaer for å møtes og diskutere fag, både internt og eksternt. I 2023 arrangerte instituttet en nasjonal kriminologikonferanse med 300 deltakere fra både akademia og ulike praktikerfelt, og denne suksessen håper vi å gjenta når vi 27.–28. mai 2025 arrangerer konferanse igjen.

Så langt i 2024 har IKRS vært vertskap for 40 arrangementer som har vært annonserte og åpne for alle, og arrangementene vi har hatt i anledning instituttets 70-årsfeiring er et eksempel på at vi diskuterer premissene for kriminologifaget som akademisk disiplin og som utgangspunkt for å skape en bedre forståelse for kriminalitetsbildet og potensialet til kriminalitetskontroll. Der foregår kritisk faglig debatt ved slike arrangementer, ved konferanser, seminarer og i forskermiljøer generelt. Det er nødvendig å følge med på mer enn kommentarfeltet i sine egne Facebook-oppslag for å legge merke til dette. Johansen viser til manglende debatt av akkurat hans bøker som eksempel på dårlig debattkultur. Han har visst glemt at instituttet arrangerte en egen boklansering og debatt da boka hans Det nyliberale janusansikt – straff i frihetens tid ble utgitt, og at læreboka hans Hva er kriminalitet har vært pensum på kriminologistudiet siden den ble utgitt. Ikke spesielt gode eksempler på at publikasjoner forbigås i stillhet, altså.

De siste ti årene har vi lagt opp til enda mer intern utveksling og debatt enn da Johansen jobbet på IKRS. Som tidligere i fagets historie er kriminologer uenige om både «klassiske» temaer som ruspolitikk, individualpreventive tiltak og nye kontrolltiltak, men det stemmer nok at instituttets forskere ikke er like engasjert politisk som tidligere generasjoner. Det gjelder for samfunnsvitenskapen generelt.

Til tross for at mange allerede er aktive bidragsytere til diskusjoner i media og politikk og gir viktige kunnskapsbidrag til sivilt samfunn, kan kriminologer bli bedre til å delta i mer overordnede diskusjoner om kriminalitet og kriminalitetskontroll. Dette er temaer høyt på den politiske agendaen hvor mange konkurrerer om ordet, og det skaper en debatt som foregår på premisser det kan være vanskelig for forskere å akseptere. Forenkling, polemisering og fordreining av fakta er ikke forskningens virkemidler. Jeg deltar gjerne i videre debatt om endrede vilkår i akademia, forskningens rolle i samfunnet og utvikling av kriminologifaget. Dette er temaer som fortjener kontinuerlig og kritisk diskusjon, og det er derfor IKRS arrangerer så mange åpne arrangementer og jevnlig deltar i den offentlige debatt. Men uriktige påstander og polemiske utspill er ikke den beste konteksten for slike debatter.

Les Minervasamtalen med Johansen her:

Pluss

– Vi får ikke noe ut av å ha verdens høyeste kriminologtetthet

Nicolay B. Johansen blåste ut mot sine egne forskerkolleger, men ble igjen møtt med taushet. Minerva møtte ham til samtale om et fag i vekst, men også i krise.

Alexander Z. Ibsen