Nyttig idiot, eller nødvendige nyanser i en kaotisk verden?

Det vakte oppsikt da den kjente komikeren og programlederen Bill Maher takket ja til en middagsinvitasjon fra president Donald Trump til Det hvite hus. Maher har som kjent vært alt annet enn nådig mot Trump, helt siden han gled ned den forgylte rulletrappen i 2015 og med det entret det republikanske primærvalget. Var det altså ikke mer enn dette som skulle til for å sjarmere Maher på plass? En skarve middagsinvitasjon?

Etter at Maher brukte en god porsjon av sitt talkshow Real Time på å berette om middagen med Trump, og attpåtil skrøt av vertskapets åpenhet og gjestfrihet, har han måttet tåle en solid dose kritikk fra liberale stemmer som ellers pleier å istemme Mahers mindre forsonende analyser av Trumps fremferd på den nasjonale og internasjonale scenen.

Journalist og redaksjonssjef i Minerva, Magnus Nordmo Eriksen, som forøvrig er en god venn av undertegnede, bifaller denne kritikken i en kommentar, og mener at Maher har gjort seg til en nyttig idiot for Trump. Jeg synes denne kritikken blir for enkel, og tar meg selv i å tenke: Ville det ikke vært langt mer kritikkverdig om Maher hadde takket nei til invitasjonen?

Hva ville det sagt om Mahers integritet som en liberal fritenker som ofte appellerer til common sense, og advarer mot politisk skyttergravskrig der man på autopilot avviser også fornuftige forslag når de kommer fra «feil side», dersom Maher foretrakk å sitte i komfortabel avstand i sitt eget studio og levere den samme kritikken, fremfor å utfordre sine egne fordommer i et møte med mannen han så ofte kritiserer? Eller om han hadde gitt et krampaktig og uredelig referat av det som faktisk ser ut til å ha vært et hyggelig møte, fordi det ville gått mer «hjem» hos publikum?

Les også:

Trumps nyttige idiot

Magnus Nordmo Eriksen

Jeg tenker at vi først får fasiten på hvorvidt Maher har latt seg sjarmere til servilitet overfor Trump i ukene og månedene fremover, når vi kan vurdere hvorvidt dekningen hans endrer seg merkbart, men jeg tipper vi kommer til å se en svært gjenkjennelig Maher. Det kan også tenkes at Mahers kritikk av Trump snarere vil ha mer tyngde hos den delen av befolkningen som ikke har «sverget troskap» til en side etter dette.

På et område er jeg imidlertid helt enig i Eriksens kritikk. Det viser seg nemlig at – ikke helt ulikt en del godt voksne menn (og kvinner) av en viss status – så er heller ikke en komiker av Mahers kaliber immun mot selvhøytidelighet. For Maher, som jeg ellers synes at stort sett lykkes godt med å være frivillig komisk, blir til en forandring ufrivillig komisk når han nærmest helteerklærer seg selv for å stille makta til veggs, der han i nokså gemyttlige termer middagskonverserte med en rockestjerne, en kampsportmogul og den amerikanske presidenten. En journalistisk risiko var det kanskje, men ikke akkurat noen stor heltedåd. Denne selvhøytideligheten blir også ekstra påfallende når den kommer fra nettopp Maher, som ellers pleier å være pinlig treffsikker når han adresserer andre privilegerte menneskers pompøse tilnærming til sine egne «bestrebelser».

At Trump har sin egen agenda med slike møter er også åpenbart, men fra et journalistisk ståsted mener jeg at Maher ville gjort mer skade ved å si nei, enn ved å stille opp og rapportere ærlig om sin opplevelse. Enkelte av innsiktene hans fra middagen er også verdt å lytte til. Det kanskje mest interessante med Mahers gjengivelse var – etter mitt syn – hans refleksjoner om hvordan han tillot seg å snakke på en måte til Trump, som han aldri ville vært komfortabel med å gjøre overfor Barack Obama eller Bill Clinton (til tross for at han i motsetning til Trump stemte på begge disse), og at dette er noe av grunnen til at demokratene sliter med oppslutningen.

For tross alle sine løgner tilbyr Trump en slags emosjonell ærlighet, en autentisitet, som demokratene ikke ser ut til å få hodet sitt rundt. Gang på gang innbiller de seg å ha funnet vinneroppskriften med krampaktig staffasje. Sist gang var det «mannemannen» Tim Walz som skulle vinne hearts and minds i Rustbeltet, fordi han går med baseballcaps og har vært fotballtrener, men det falt på stengrunn fordi kampanjen hans (i likhet med frontrunner Harris) virket regissert, tilgjort og uekte.

I et polarisert samfunnsklima er det ekstra fristende å lage seg endimensjonale helte- og skurkekarakterer, for lettere å orientere seg i en kaotisk verden med sammensatte mennesker. For mange demokrater er det derfor uhørt at en som er «på deres lag» kan ha noe fint å si om Trump, men det er mye som tyder på at denne tankegangen ikke har skadet Trump, men tvert imot skapt en fallgruve for dem selv. Her kan mange antakelig lære noe av Maher.

Å innse at også demagoger kan være hyggelige, morsomme og selvironiske, ja, til og med ha gode politiske instinkter fra tid til annen, er ikke å gjøre seg selv til en nyttig idiot. Jeg tror snarere det er en nødvendig innsikt.