Har liberale eliter og demokratene et ansvar for Trumps popularitet?

For de av oss som tilhører den liberale idétradisjon, og i begrenset grad har sympati for Donald Trump, er det forstemmende å observere at valgkampen mellom Kamala Harris og Donald Trump er dødt løp; Harris burde jo ledet stort!

Hva forteller det faktum at hun ikke leder klart om dagens demokratiske parti? Kunne det hende at liberale eliter, både innenfor og utenfor partiet, burde og kunne gjort noe annerledes? Eller er Trumps oppslutning i hovedsak et uttrykk for at millioner av republikanere har blitt onde og/eller dumme?

Som jeg påpekte i min forrige tekst, ligger hovedansvaret på velgerne som stemmer på en åpenbart autoritær kandidat. Og ekstra ansvar hviler på republikanske eliter, som har fasilitert Trumps vei til makten. Det er ingen grunn til å frata republikanere ansvaret for å stemme frem en autoritær leder.

Det er imidlertid også mulig å kritisere det demokratiske verdensbildet som har dominert USA de siste 10-20 årene.

Det er ingen grunn til å underdrive hvor skadelig den progressive agendaen knyttet til woke har vært. Dette er politikk som er dypt upopulær blant amerikanske velgere, men som har funnet et hjem i Det demokratiske partiet. Det har formet og påvirket partiets politikk på uheldig måte. Her finner vi ideen om at det finnes flere enn to kjønn, eller at USA er dypt rasistisk, og at hvite amerikanere i dag kan klandres for slaveriet, hvor det å være hvit i seg selv nærmest er synonymt med å være rasist. Som Ezra Klein påpekte i sin podcast: «Mange menn ser ut til å være av den oppfatning at det demokratiske partiet ikke liker dem». Det er en helt riktig observasjon. Især gjelder dette hvite menn, og når partiet sender ut denne type signaler, bør de ikke bli overrasket over at en stor andel av disse mennene finner Trump mer appellerende enn dem selv.

Skal man overbevise velgere om politikk, bør man starte med å uttrykke en positiv holdning til hva de mener – og hvem de er. Gjør du ikke det, blir det vanskelig å komme i en posisjon hvor man kan diskutere politiske løsninger.

Til Kamala Harris fortjeneste har hun forkastet alle antydninger til woke og identitetspolitikk. Kampanjen er drevet av patriotisme, amerikanske flagg og en generell holdning om at «USA er best». Hun driver ikke kampanje på at det er «hennes tur» eller at hun er kvinne eller svart – all den tid velgerne selv ser utmerket godt at hun både er kvinne og svart. Likefullt er Harris sårbar etter å ha leflet med woke i altfor mange år. Hun ser ut til å finne seg mye bedre til rette som en moderat demokrat, men endringen har skjedd fort, uten at hun har greid å forklare hvorfor hun har forlatt sine tidligere posisjoner. Det fremstår ofte som opportunisme heller enn pragmatisme.

Hun greide heller ikke, da hun ble spurt av Bret Baier på Fox News om kriminelle bør få dekket kjønnsoperasjon av staten, å krystallklart avvise slik praksis. Så kan man selvsagt innvende at dette er en irrelevant, og sågar en ubetydelig sak, men det er den identitetspolitiske agendaen – summen av saker – som over tid har bidratt til å fremmedgjøre store velgergrupper.

Denne fremmedgjøringen gjør det også vanskeligere for det demokratiske partiet å snakke om viktige saker som helsepolitikk, arbeidsplasser og skolepolitikk, politikkområder som er av stor betydning for amerikanere, og hvor demokratene trenger en mer offensiv politikk.

Det er alltid enklere å skylde på andre, eksempelvis ved å peke på hvor dumme og onde republikanerne som stemmer på Trump er. Men det er ingen god strategi. Det burde ikke forundre noen at det å påføre andre enda mer skam, antagelig gjør dem selv mindre appellerende. Så selv om Harris skulle sikre seg valget med et nødskrik, burde partiet og liberale eliter se seg selv i speilet og spørre seg hva de kan gjøre for at Trump blir mindre appellerende.

Les også:

Tyder det å henge seg opp i Trumps autoritære trekk på Trump Derangement Syndrome?

Eirik Løkke