Litt for snilt om Frankfurterskolen

Å spore politiske strømninger tilbake til ideer er en krevende øvelse. Derfor er jeg også langt mer forsiktig enn det Veiden gir inntrykk av når han i sitt svar til mitt essay skriver at «Frankfurterskolen bør ikke få skylden for demokratiets problemer og irrasjonell vitenskap».

Les også:

Frankfurterskolen bør ikke få skylden for demokratiets problemer og irrasjonell vitenskap

Idetradisjonen har lite å gjøre med posisjonene til dagens ny-frelste, venstreorienterte rasekrigere.

Pål Veiden

Snarere enn å utpeke Frankfurterskolen som syndebukk for alt som er galt, skriver jeg at «noen av røttene» til dagens problemer kan spores til kritisk teori, og at teoretikerne har satt «døren på gløtt» for politisk aktivisme der det ikke hører hjemme.

Dette betyr ikke at det går en rett linje fra Frankfurterskolen til «irrasjonalitet i dagens vitenskap», som Veiden kaller det, og som han forklarer med «politisert avkolonialisering/kjønn/«rase»/-galskap». Her er vi nok nokså enige.

Spørsmålet er hvilke dører som åpnes, og for hvilke irrasjonelle teorier, når idealet om en deskriptiv, verdifri samfunnsvitenskap (á Max Weber) blir erstattet med et nytt ideal om å vekke en angivelig undertrykt gruppe fra «falsk bevissthet» i et moderne samfunn a priori definert som undertrykkende (á Frankfurterskolen).

Hvis vitenskap ikke skal være et nøytralt hjelpemiddel, men et ideologisk våpen smidd for å frigjøre «samfunnets undertrykte» fra «samfunnets undertrykkere», slutter strebingen mot en saklig og objektiv vitenskap løsrevet fra interesser. For hva er «det virkelig frie samfunn»? Hva er et «umyndiggjort menneske»? Hva er «sanne» og «falske» behov?

Skal slike størrelser forhåndsdefineres av Frankfurterskolens marxistiske vitenskapsmenn, som så sitt arbeid som del av en revolusjon?

Søkeord knyttet til skolens tenkere og «critical theory» i Google Scholar vil avsløre en ikke ubetydelig og høyst levende akademisk interesse for Frankfurterskolen og kritisk teori. Så en viss innflytelse må vi anta at kritisk teori har.

At vitenskap ikke bare skal beskrive og forklare, men òg forandre, gir Veiden «frankfurterne» forsiktig rett i: Blant annet skal vitenskap reise «vitenskapsteoretiske spørsmål om verdier, om objektivet og grad av avstand til studieobjektet». Men en vitenskapsteoretisk diskusjon om verdier og objektivitet er noe annet enn kritisk teori, som har som utgangspunkt å frigjøre arbeiderklassen gjennom en revolusjon som bare finner sted, sagt med Marcuse, «hvis og når proletariatet har fått bevissthet om seg selv og de forhold og prosesser som utgjør dets samfunn». (Horkheimer uttrykte riktignok sent i livet bekymring for at en voldelig omveltning kunne lede til et diktatur verre enn det «tvilsomme demokratiet» han levde i.)

Denne bevisstheten hos arbeiderklassen skal kritisk teori bidra til, slik at historien kan gå inn i den dialektiske materialismens siste trinn: fra den utbyttende kapitalismen til den frigjørende kommunismen. Historiens bane er bestemt av det Marx så som historiens utviklingslover, men intellektuelle marxister kan bidra til at «fødselssmertene» ved inngangen til en ny historisk periode forkortes og lindres. For, som Horkheimer skriver, individet under kapitalismen har ikke «lenger noen egne tanker», og det han tror på «er et umiddelbart produkt av de herskende byråkratiene i stat og økonomi».

For øvrig er jeg enig i at Frankfurterskolen ikke kan reduseres til én teori, dvs. skolen er mer enn kritisk teori. Teksten min sier ikke at Frankfurterskolen ikke er mangfoldig, med forskjellige bidrag innen forskjellige disipliner, eller at det ikke finnes også konservative impulser her. Ei heller at det ikke er noen verdifulle innsikter å hente. For eksempel har det blitt skrevet tankevekkende om fremmedgjøring, spesielt av Erich Fromm.

Så ja, det er absolutt mulig å være fascinert av disse akademikerne uten å si seg politisk enig med dem, slik Veiden slår et slag for. Men min tekst rettet altså blikket spesifikt mot kritisk teori, skolens mest sentrale bidrag til moderne idéhistorie, hvor medlemmene ser ut til å stå relativt samlet.