Reaksjon på en humanitær katastrofe er ikke antisemittisme

I Minerva den 12. november, under overskriften «Hatet vi aldri blir kvitt», anmelder Bård Larsen den siste boka til Simon Stranger. Teksten består av to deler: Selve anmeldelsen av boka, deretter en fritekst med utgangspunkt i Gaza-krigen. I denne siste delen peker han blant annet på et dikt jeg skrev den 28. oktober, som ble postet den påfølgende dagen på Instagram, og som siden er blitt delt der og på Facebook.

Jeg er ikke tilhenger av å skulle forklare eller forsvare et dikt, men etter Larsens lesning og fortolkning, synes jeg ikke påstandene hans kan stå uimotsagte. Han skriver: «Slettebakken legger ikke to fingre imellom: Israel er barnemordere, ikke av forsett, men av vond vilje. Israel hevner seg ved systematisk å drepe babyer i kuvøse. Diktet har dermed åpenbare avtrykk fra eldgamle antisemittiske troper (barnemorderne).» 

Det er ingenting i det diktet som er antisemittisk. Da jeg skrev det, forholdt jeg meg til krigens fakta. Angrep på sykehus, og et barn drept hvert kvarter. To dager etter fortalte nyhetene at det nå skjer hvert tiende minutt. Spedbarn blir tatt ut av kuvøsene på grunn av strømmangel. Dette skjer. Dette er fakta. Dette er krigføring. Jeg fordømmer det på det kraftigste, men det har ingenting med jødehat å gjøre.

Jeg ønsket å si noe om hva som skjer når begrepet «retten til å forsvare seg» sklir så fullstendig ut som det har gjort. Om hva som skjer når reglene i krig brytes, når humanitærretten ignoreres. Når det er de sivile som først og fremst rammes. Når verden går av skaftet.

Jeg fordømmer angrepet på Israel den 7. oktober. Etter denne forferdelige hendelsen visste hele verden at Israel hadde rett til å forsvare seg. Men å svare ved å treffe sykehus? Å svare ved å drepe 10 000 på en måned?

Diktet handler om at det må gå en grense.

Erik Fosse oppsummerer det slik: «Det er noe veldig spesielt ved et land som for å berge sin egen sikkerhet må drepe tusen barn i uka.» (Klassekampen, 31. oktober).

Larsen peker på «hvor gammeltestamentalt diktet er, forstått som hevngjerrighet hos den jødiske staten». Han skriver: «Først og fremst har diktet åpenbare demagogiske kvaliteter, tilsiktet eller ei, men godt egnet som bensin til bålet. Jeg er i hvert fall ikke i tvil om at jøder, som jo er en bitteliten, stadig minkende minoritet i Europa, er de som har mest å tape på at stemningen piskes opp så til de grader som i dette spebarnemorderpostulatet.»

Det er hjerteskjærende å lese om at jødehatet blusser opp, og at jødiske og muslimske barn opplever rasisme og mobbing. Jeg tar avstand fra all rasisme, og jeg synes det er uheldig, og overraskende, hvis diktet leses som en antisemittisk stemme.

Larsen skriver at diktet er «fullstendig fritt for pusterom, tvil og refleksjon.» Det har han kanskje rett i, selv om han riktignok har utelatt de tre siste linjene når han gjengir det. Kanskje har det lite å si for fortolkningen, men jeg legger dem likevel til her nå:

retten til å forsvare seg?

jeg har glemt hva det betyr

og det er så mørkt her

Ja, for det er mørkt her nå. Det er ikke bare en underlig klode, dette. Det er galskap, som om verden rakner fullstendig. Men det er ikke det Larsen omtaler som «den jødiske statens hevngjerrighet» jeg har i tankene. Det jeg tenker på er at det er en vanvittig krig som har fått vokse og holde på altfor lenge. En krig som går ut over de forsvarsløse, ut over barna. For det er det som bør få vår oppmerksomhet nå.

 Dette er diktet Kristine Rui Slettebakken skrev 28. oktober:

det handler om retten til å forsvare seg

sa de

og kuttet strømtilførselen

forsvarte seg mot sykehusene

mot pustemaskinene

mot de premature babyene i kuvøsene

mot de insulinavhengige og hjertesyke

det handler om retten til å ta igjen

sa de

og tok igjen på et barn

hvert eneste kvarter

et nytt barn

retten til å forsvare seg?

jeg har glemt hva det betyr

og det er så mørkt her

Les Bård Larsens tekst her:

Hatet vi aldri blir kvitt

Simon Strangers bok utforsker viktige sider ved antisemittismen som nå igjen er aktualisert.