Tiltak for flere barnefødsler i Norge

«Det fødes for få barn her i landet til at den norske velferdsmodellen kan videreføres», sa daværende statsminister, Erna Solberg, i sin nyttårstale i 2018.

Bakgrunnen var at det samlede fruktbarhetstallet i 2017 hadde falt til 1,62 barn per kvinne, etter at Norge tidligere hadde vært blant landene i Europa med høyest fruktbarhet.

Siden 2017 har fruktbarheten falt ytterligere. I 2022 er vi på 1,41 barn per kvinne, noe som er det laveste som noen gang er målt i Norge.

I et nytt Civita-notat forsøker jeg å finne ut hvorfor fruktbarheten i Norge faller. Notatet gjennomgår også tiltak som kan settes inn for å øke antall barnefødsler.

Mer utdanning har stadig mindre å si for fruktbarheten

Mange har forklart fallende fruktbarhet i den vestlige verden med at kvinner tar mer og lengre utdanning. Dette støttes av forskning som viser at utdanning har betydning, både for om kvinner får barn, når de få barn, og hvor mange barn de får.

Pluss

Fødselspengeordningen: – På kollisjonskurs med biologien

Norske fødselstall fortsetter å dale og skaper usikkerhet for velferdsstatens fremtid. Overlege Anne Eskild etterspør en tydelig befolkningspolitikk for at folk skal få barn tidligere i livet.

Dette fikk Erna Solberg til å peke på at flere bør få barn mens de studerer. Det er lite økonomisk attraktivt å få barn som student, sammenlignet med det man får når man har opparbeidet fulle foreldrepermisjonsrettigheter etter en stund i arbeid.

At høyere utdanning er årsaken til færre barnefødsler synes å være en svak forklaring. Forskjellene mellom kvinner med ulikt utdanningsnivå har blitt mindre enn de var tidligere.

Forskningen finner ingen kausal effekt på fruktbarheten av mer utdanning.

En annen, mye brukt forklaring, er at de økonomiske betingelsene og velferdsordningene er for dårlige, og derfor hemmer fertiliteten. Mange peker derfor på ytterligere økning i foreldrepermisjonen, bedre barnehagedekning og bedre barselomsorg som løsninger. Det er tvilsomt om det vil hjelpe.

Barnehager

For å ta barnehagene først. Internasjonal forskning finner at tilgang til barnehager og prisnivå kan ha positiv effekt på fruktbarheten. Dette gjelder særlig for familier med barn fra før.

Dette blir bekreftet av norsk forskning. En studie fra 2010 finner at antall barn som kvinner i 35-årsalderen har, kan øke med 0,5 til 0,7 barn, noe som er en betydelig effekt, ved at barnehagedekningen øker fra null til seksti prosent. Men etter at vi har fått generelt høy barnehagedekning i kommunene, blir beslutningen om å få et nytt barn mer uavhengig av lokale variasjoner.

Altså tyder en del på at effekten av økt barnehagedekning allerede er tatt ut. De norske fruktbarhetstallene har falt etter 2010, en periode som sammenfaller med enda bedre og tilnærmet full barnehagedekning etter barnehageforliket.

Pluss

– Velferdsstatens utfordringer løses ikke ved å innføre pronatalistisk politikk for å få flere barn

En pronatalistisk politikk er ikke et mål i Norge, mente Barnefamilieutvalget i 2017. Mathilde Fasting satt i utvalget, og mener staten kan gjøre lite annet for å øke fødselstallene enn å justere utbetalingene.

Det kan tenkes at reduserte priser kan ha en viss effekt, men de norske barnehageprisene er lave, både historisk og sammenlignet med andre land. I tillegg har man tiltak som søskenmoderasjon og gratis kjernetid for familier med lavere inntekt. Mye tyder på at fruktbarhetseffekten av økt barnehagedekning allerede er tatt ut i Norge.

Foreldrepermisjon

Forskning på fruktbarhetseffekten av foreldrepermisjon er derimot usikker. En årsak er at endringene i foreldrepermisjonen er vanskelig å evaluere, blant annet på grunn av at permisjonen kun er økt med noen få uker av gangen. Tiltaket er også svært kostbart. Det finnes allikevel noen studier som indikerer at foreldrepermisjon har en positiv effekt på fruktbarheten, særlig utenfor Norden.

Men i Norge og i de nordiske landene har foreldrepermisjonsordningen blitt stadig bedre, samtidig som at fruktbarheten faller. Også her kan det tenkes at fruktbarhetseffekten allerede er tatt ut.

Økonomiske overføringer og kontantstøtte

Det som derimot kan ha en effekt på fruktbarheten, er bedre økonomisk støtte til barnefamilier. En metastudie fra FHI, som så på 57 utvalgte studier om fruktbarhet fra Europa, USA, Canada og Australia, viser blant annet at kontantytelser av en viss størrelse, inkludert skatteletter, ser ut til å øke fruktbarheten.

En norsk studie fra 2009 finner at par som benytter kontantstøtteordningen generelt får flere barn enn andre par. Dette gjelder spesielt for mødre med kort utdanning og lav inntekt, og som får flere barn tett. For par hvor mor har høy utdanning og inntekt, er det mindre fruktbarhetsforskjeller mellom dem som mottar kontantstøtte og ikke.

Dette betyr at tiltak som omhandler økonomiske overføringer og incentiver har ulik effekt på ulike grupper. Slike tiltak kan også ha en motsatt effekt. En norsk studie fra 2015 fant en negativ effekt av innføring av kontantstøtte.

Siden 2020, for første gang på over 25 år, har barnetrygden økt i flere omganger. Foreløpig er det ingen tegn på at økningen i barnetrygden har hatt effekt på fruktbarhetstallene. I et Civita-notat fra 2018, skrevet av Haakon Riekeles, vises det til at den effektive skatteprosenten etter barnetrygd har økt vesentlig for barnefamilier siden 1990-tallet, mens skattesatsen for personer uten barn har falt i samme periode. Mye tyder på at det må relativt store økonomiske overføringer til for å få en fruktbarhetseffekt.

Mer treffsikre tiltak

Men det betyr ikke at tiltak som reduserer den økonomiske byrden av å få flere barn ikke bør undersøkes nærmere. Spesielt dersom tiltakene er treffsikre og dermed gir en bedre kostnadseffektivitet.

Ett eksempel er mer offentlig støtte til par som trenger ulike former for assistert befruktning. I denne gruppen finner man visse sosioøkonomiske forskjeller – fordi par i den høyeste inntektsgruppen i større grad benytter tilbudet enn par i den laveste inntektsgruppen.

Pluss

Norsk barne- og familiepolitikk har alt – bortsett fra barn

Selv om det er svært vanskelig å påvirke fødselstallene, er det på høy tid å innta en «pronatalistisk» holdning til barne- og familiepolitikken.

Nils August Andresen

Andre tiltak, som for eksempel offentlig støtte til bilkjøp for familier med mer enn tre barn, subsidierte boliglån til familier med mange barn som bor trangt, en minimumsforeldrepermisjon istedenfor engangsstønader eller avkortning av studielån for visse grupper, er også verdt å undersøke nærmere.

Men generelt skal svært mye til for å påvirke fruktbarheten. Det synes snarere som at dypere og bredere kulturelle trender er årsaken til lavere fruktbarhet. Det er færre kvinner som får flere enn to barn, og flere kvinner som ikke får barn i det hele tatt, enn tidligere. Mye tyder på at en form for «to-barns-norm» er forsterket.

Det er få (om noen) tiltak som kan ha en betydningsfull effekt på fruktbarhetstallene. I hvert fall innenfor en kostnadseffektiv ramme. Det er også vanskelig å innføre tiltak for å kompensere for de mer langsiktige, kulturelle samfunnstrendene, hvor fruktbarhetspreferansene går mot færre, men helst to barn.