Skal staten lage babyer til enslige barnløse menn?

«Hvorfor kan vi ikke i større grad legge til rette for at enslige ufrivillig barnløse menn kan få barn via eggdonasjon og surrogati?» Spørsmålet stilles av Aftenpostens lørdagsspaltist Maryam Iqbal Tahir (25.06). Mitt spørsmål til Tahir er hvilken forståelse hun har av barn og det å lage barn i dagens samfunn?

Tahir tar utgangspunkt i min kritikk av NRKs featuresak om Ørjan (50) som betalte 1,4 millioner kroner og reiste til USA for å få seg en baby (19.06). Hun ber kritikere av surrogati la være å kalle barn født ved surrogati for «varer» og «anskaffelser», og sier: «Det er kritikerne av surrogati som ser på babyer som varer, ikke foreldrene til barna». Denne misforståelsen er jeg glad for å få anledning til å oppklare. Selvsagt ser ikke foreldrene på barna sine som «varer». Jeg ser heller ikke på barn født ved surrogati som «varer». Barn er barn uansett – de overskrider alle omstendigheter de blir til under – enten det er naturlig, planlagt, tilfeldig, ved voldtekt, ønsket, uønsket, assistert, ved surrogati eller andre. Når kritikere av surrogati, meg selv inkludert, trekker inn begrepene «varer» og «marked», er det derimot for å forsøke å stille opp noen overordnede rammer for å forstå fenomenet. Begrepene fra markedsøkonomien er langt fra utfyllende, men vi trenger modeller for å analysere hvordan vi tenker og hvilke premisser vi bygger samfunnet vårt på.

Tahir misforstår dersom hun tror jeg etterlyste flere personlige spørsmål til folk som får barn ved surrogati. Mitt hovedpoeng var tvert om at surrogatipraksisen tydeliggjør noen generelle premisser som er i ferd med å bli gjengs i samfunnet. De gode spørsmålene skal derfor ikke rettes bare til Ørjan og andre i hans situasjon, men til oss alle.

For hvordan forstår vi det å lage barn? Når vi ser på historien, er det ganske tydelig at det omtales med begreper og metaforer hentet fra samtidens gjeldende organisering og produksjonsformer. I det førindustrielle jordbrukssamfunnet var det å lage barn forstått som avl. Kua kalvet og kona fikk barn, gjerne en gang i året. Barna var forstått som «livsfrukt». Med overgangen til industrisamfunnet ble «barneavl» til «reproduksjon», og viktige aktører, som Katti Anker Møller, snakket utfra industriproduksjonens logikk: hvis produktiviteten steg for raskt, gikk «barnekvaliteten» ned. Møller brukte også bedriftsøkonomisk språk som argumentasjon for selvbestemt abort: Når kvinnen var produsent og barnet produkt, stod kvinnen for «den halve formue, hele driftskapitalen og alt arbeidet». Dermed burde også kvinnen ha råderetten over produktet.

Hva med i dag, hvordan omtaler vi det å lage barn i dagens postindustrielle velferdssamfunn? Et godt eksempel er den teksten Maryam Iqbal Tahir selv har skrevet. Her speiles samtiden ved at det å lage barn forklares – ikke utfra biologi – men som et sosialdemokratisk gode. Tahirs premiss er nemlig at mulighetene til å få barn bør være like for alle. Ulikhetene må utjevnes, og vi er allerede på vei. Mens assistert befruktning tidligere ble tilbudt barnløse par, blir nå statens oppgave å sikre alle individer like muligheter og dernest tilrettelegge for å imøtekomme behovet.

Logikken er enkel: hvis noen får, må alle få. Fra 2020 har staten gitt enslige kvinner rett til assistert befruktning ved sæddonor. Da blir spørsmålet hvorfor ikke «enslige ufrivillig barnløse menn kan få barn via eggdonasjon og surrogati»? Ulikhetene som skal utjevnes handler ikke bare om kjønn, men også om økonomi: De ressurssterke kan få barn ved hjelp av surrogati i utlandet. Men hvis vi tillater det i Norge, «ville også de ressurssvake fått muligheten til å stifte familie». Det finnes mange behov der ute, både hos kvinner, menn, enslige og par, heterofile og homofile. Alle bør ha like muligheter til å få ønsker og behov oppfylt, synes hun å mene.

For å kvalitetssikre hvert ledd i den statlige reproduksjonen, skisserer Tahir altruistisk surrogati regulert gjennom et nytt byråkrati. Man kan regulere antall svangerskap en kvinne tar på seg for andre, og man kan benytte egnethetsvurdering som brukes ved adopsjon, fosterhjem og assistert befruktning.

En altruistisk surrogatiordning – antakelig finansiert av skattebetalernes penger – vil ifølge Tahir løse problemet til de som ønsker barn, men som ikke har muligheten til å lage selv. Foruten kvinner som ikke kan bære frem egne barn, nevner hun både homofile som ikke kan reprodusere seg med sin partner, og enslige heterofile. Med det siste anliggendet bringer Tahir inn et nytt moment, og det er all grunn til å løfte øyenbrynene og spørre hvor gjennomtenkt det er. For i lys av reportasjen om Ørjan er det en helt legitim lesning av Tahirs tekst at hun mener at surrogati og tilbud om barn er en løsning på enslige voksnes ensomhet. «En av fire norske menn er barnløse ved fylte 45 år» og «over én million nordmenn bor alene», skriver Tahir. Trenden er økende. Også jeg mener at ensomme voksne mennesker har en livssituasjon som på alle vis må tas på alvor – vi vet alle at ensomhet kan føre til depresjon og selvmord. Men ensomhet hos voksne kan ikke behandles med en baby. Hvilken forestilling har vi da som samfunn om barnet? Om ikke en vare, som kan kjøpes for penger, så kanskje barnet som et terapeutisk middel – en medisin mot ensomhet?

Barn: Egoisme eller oppgave?

DEBATT: Når NRK lager feel-good-journalistikk av surrogati, vitner det om en endring i hva det betyr å få barn, som vi som samfunn må reflektere rundt.

Eivor Andersen Oftestad