De private er en helt sentral del av et godt barnevern

Aslak Versto Storsletten i Civita har i Minervanett nylig skrevet godt om hvorfor private – også kalt kommersielle - aktører er bra i barnevernet. Gjennom Aberia er vi en av aktørene som i dag leverer barnevernstjenester. Som Storsletten riktig poengterer, er vi private i særklasse smidige. Men ved siden av at vi som leverer disse tjenestene er nyttige fordi vi kan agere raskt og løse prekære og komplekse behov - både de større hendelsene og de alvorlige enkeltsituasjonene - er det også flere andre grunner til at private i dag spiller en viktig rolle i barnevernet.

Vi har mange av de aller beste fagfolkene. Disse kan selvsagt flytte på seg, men de jobber hos oss fordi de trives og opplever at de kan gjøre en veldig god jobb med barn og unge innenfor våre rammer. Våre ansatte trives med at vi er livssynsnøytrale, ubyråkratiske og gir rom for den enkelte ansattes faglige vurderinger. De trives med at vi har arbeidstidsordninger som gir barn og unge kontinuitet og trygge rammer. Skulle sektoren bli et enfold enten ved at det offentlige gjør alt selv eller gjennom ideelle som i praksis kanskje snart er å anse som en forlenget arm av det offentlige, vil vår felles evne til å håndtere disse unge og utsatte svekkes.

Som en stor aktør har vi mulighet til å besitte - hvilket vi gjør i dag - et stort fagmiljø som uten barrierer virker på kryss og tvers av regioner, fylker og kommuner. Ja, til og med på kryss og tvers av land som deler faglige og mer operative tradisjoner, men som også har mange ulikheter som det er verdt å lære av. Både gammel og ny kunnskap beveger seg raskt, og særlig i de mindre kommunene er vi med på en kvalitetssikring og et mangfold av tilbud som ellers i stor grad vil bli borte.

Kommersielle barnevernsaktører er et viktig supplement i velferdsstaten

DEBATT: Regjeringens politikk kan føre til at vi ikke får et helhetlig og tilstrekkelig godt tilbud innenfor barnevernet.

Aslak Versto Storsletten

Debatten rundt kommersielle i barnevernet handler ofte om at dette er tjenester som ikke egner seg for konkurranseutsetting. Det man da i praksis sier, er at man ikke ønsker seg den beste leverandøren, den som best og raskest kan tilpasse seg det faktiske behovet. Min påstand er at man da også sier at man ikke skal ta seg bryet med å grundig utrede hva som kreves i hvert enkelt tilfelle fordi anbudene og konkurranse om å gi det beste tilbudet ikke blir nødvendig. Da kopieres gårdagens løsninger, til en stadig høyere kostnad uten at kvaliteten øker og uten at barn og unges individuelle behov vektlegges i utformingen av tjenestene.

Elefanten i rommet er at vi tjener penger. Ja, det gjør vi, men bruker og kvalitet kommer først. Og marginene ligger over tid mellom 1 og 3 prosent. Det tror jeg ikke er mer enn hva også kommunene legger til grunn å skulle sitte igjen med for å ha noe når vinterdagene kommer. For vår del har vi investert tilbake i sektoren nær sagt alt vi tjener. Og så langt - som følge av mangeårige investeringer i å bygge opp tjenestene - har vi investert langt mer enn vi har tjent. Samfunnet og velferdsmodellen vår er basert på at virksomheter er lønnsomme. Det gir rom for videre utvikling. Det offentlige kjøper tjenester for 550 milliarder hvert år. Det er virkelig ikke et problem at den lille andelen av dette som relaterer seg til omsorgstjenesteleveranser har en viss lønnsomhet. Skulle man problematisere lønnsomhet, er det mange andre steder å starte enn hos de tjenesteleverandørene hvor risikoen er høy og marginene små. Jeg kan ikke dy meg; start med prosjektledelse i stat og kommuner. Prosjekter som stortingsgarasjen eller vannforsyningen til Oslo, er helt konkrete forslag fra min side dersom man virkelig vil at pengene som bevilges skal gå til de som trenger tjenester.

Vi trenger mangfoldet av aktører. De offentlige, de ideelle og de private. Det gir innovasjon og utvikling, og vi som store aktører kan bidra med de store og komplekse løftene som sektorene trenger; kvalitetssikring, investeringer som løfter kvaliteten og flyt av kompetanse.

Jeg slår videre et slag for aksjeselskapet som en gullstandard. Vi er transparente, og vi er underlagt strenge reguleringer. Det bekymrer meg at det synes å vokse frem en tanke om at ideelle virksomheter er en foretrukken organisasjonsform. Noen forveksler også ideelle med frivillighet, men ideelle er i de fleste tilfeller ordinære økonomiske virksomheter. Noen ideelle har lang historie og et helt naturlig bakteppe for å være ideell, men det vil raskt bære helt galt av sted hvis dette blir et krav for å få levere tjenester. Da vil vi få en oppblomstring av virksomheter som gjør seg ideelle, og en utvikling som jeg mener er uheldig med hensyn til kvalitetsutvikling, transparens og produktivitet. Med all respekt for de mange dyktige og historisk betingede ideelle, er min påstand at vi i tillegg til dem vil få en oppblomstring av mange nye aktører som er ideelle i «skinnet». Dette blir raskt uryddig og uoversiktlig, det vil gi store merkostnader for samfunnet, og vi vil få en oppblomstring av helprivate tilbud for de med stor lommebok. Jeg kan rett og slett ikke forestille meg at det er en slik utvikling man ser for seg for det norske samfunnet.

Nei, la oss heller fortsette å konkurrere på like vilkår om å gi den beste kvaliteten. La oss videre være takknemlig for at det er et aktørmangfold hvor alle har sine særlige kvaliteter som til sammen gir en dynamisk sektor hvor det enkelte barnet og ungdommen raskt kan få et tilpasset og godt tilbud. Regjeringen må ta seg god tid og gjøre grundige vurderinger før de bygger ned de private aktørene, og i stor grad bør det overlates til de tjenestene som er nærmest barn og unge å vurdere hva som er best i hvert enkelt tilfelle.