Filosofenes påskelektyre

Filosofene Ole Martin Moen og Einar Duenger Bøhn har valgt seg Bibel 2024 som påskelektyre. I Minerva sammenligner de oversettelsene av evangelienes pasjons- og påskefortellinger i Bibelselskapets to siste utgaver, fra 2011 og 2024. Gjennomgangen er vennlig, spørrende, men kritisk, og konkluderer med at det er «uklart for oss om Bibelselskapets nyeste revidering, alt i alt, har løst flere problemer enn den har skapt». Vi vil gjerne bidra til å oppklare noen av filosofenes spørsmål.

Slave

Moen og Bøhn anerkjenner endringen av «tjener» til «slave» som oversettelse av det greske ordet doulos, men problematiserer at ordet paidiske, «jente», er oversatt med «slavejente» i Lukas 22,56. Her mener filosofene at oversetterne har vært «overivrige». Problemet er snarere at de ikke har vært ivrige nok, for i parallelltekstene i de andre evangeliene er den tidligere oversettelsen «tjenestejente» beholdt. Vokabularet knyttet til slaveri som institusjon var mangfoldig i den gresk-romerske verden, og slett ikke begrenset til doulos. «Slave»-oversettelsen er brukt for paidiske også i Apostelgjerningene 12,13 og 16,16, og særlig det siste stedet viser hvorfor: Her er «slavekvinnen» eksplisitt eid av noen andre. Også hankjønnsordet pais, «gutt, barn», benyttes svært ofte om slaver, Lukas 7,2.7 er et tydelig eksempel.

Kjøtt

Oversettelsen av det greske ordet sarx, «kjøtt», er en utfordring for alle bibeloversettere, ikke minst i Paulus’ brev. Den enkleste løsningen er den beste, nemlig å bruke «kjøtt» konsekvent, slik eldre bibeloversettelser også har gjort. Syndefallet er bokmålsbibelen fra 1930, som innførte den norske skrivemåten «kjøtt» på steder der oversetterne mente det skulle forstås konkret, men beholdt det danske «kjød» der ordet hadde utvidede eller metaforiske betydninger – og av slike finnes det et stort mangfold i Bibelen. Nynorsk har aldri hatt denne distinksjonen. I Getsemane-fortellingen handler det nok om noe langt mer eksistensielt enn at disiplene er slitne, så «kroppen er svak» (Bibel 2011) var ingen god løsning. Filosofenes forslag «legemet» rammes av samme innvending.

Den salvede

Det er bred enighet om at det greske ordet Christos er en tittel, ikke et navn, at det betyr «salvet», og at det ofte fungerer som intertekstuell referanse, en slags «hyperkobling», til tekster og institusjoner i Det gamle testamentet. Transkripsjonsløsningen «Kristus» kan noen steder tildekke dette poenget. Gjengivelsen av Christos med «Messias» i Bibel 2011 var et forsøk på å synliggjøre koplingen til Det gamle testamentet, men det var uheldig fordi ordet «Messias» faktisk allerede forekommer i den greske teksten til Johannesevangeliet (1,41; 4,25).

Reist opp

«Her kan det innvendes at Jesus fratas aktørskap når han blir reist opp snarere enn selv å stå opp», mener Moen og Bøhn når de diskuterer passivformene av verbet egeiro, «reise opp, vekke». Det er riktig at ordet i denne formen også kan bety «reise seg, stå opp». Det er også riktig at oversettelsen «reist opp (fra de døde)» er brukt hyppigere i Bibel 2024 enn i Bibel 2011, men den var flittig i bruk også i 2011 (for eksempel Matteus 16,21; 20,19; 27,52). Her går filosofene glipp av et viktig teologisk poeng, som uttrykkes en rekke ganger i Apostelgjerningene og hos Paulus gjennom aktivformen av egeiro: Det er Gud som reiser Jesus opp fra de døde (Apostelgjerningene 10,40; Romerbrevet 4,24, er to tilfeldig valgte eksempler). Nå er ikke Jesus helt fratatt aktørskap i evangeliefortellingene, verbet anistemi aktiv, «stå opp», brukes også (Lukas 24,7.46; Johannes 20,9), og overskriften «Jesus står opp» er ingen forglemmelse fra Bibelselskapets side.

Velsigne

Verbet som oversettes «velsigne», gresk eulogeo, hebraisk berek, brukes også om en handling mennesker retter mot Gud. I siste tilfelle har norske bibeloversettelser oftest brukt ord som «takke, lovprise». Slik er det ikke på andre språk. Latin benedicere, fransk benir, engelsk bless kan brukes med Gud som objekt, og en slik bruk av «velsigne» finnes også i nordisk tradisjon. Når Jesus «ber velsignelsen» (Lukas 24,30), følger han en ennå levende jødisk liturgisk tradisjon: Han framsier en beraka, altså en «velsignelse». Jødiske bønnebøker er rike på slike tekster, også på norsk, for eksempel bønnen ved tenningen av sabbatslysene: «Velsignet er du, Herre vår Gud, verdens konge, som har helliget oss ved sine bud og befalt oss å tenne lys til Shabbat». Hvis det verken på gresk, hebraisk eller andre språk oppfattes som hovmodig å «velsigne» Gud, er det underlig at brukere av norsk språk skulle oppfattes som spesielt utsatte for en slik last. Flere steder i Bibelen virker det som bruken av samme ord med ulik adressat faktisk er et retorisk og litterært poeng, slik også i Lukas 24,51.53.

Jødenes ledere

Endelig problematiserer Moen og Bøhn at det greske ordet ioudaios en del steder er oversatt med «jødenes ledere» eller liknende, ikke med «jødene»: «Det er forståelig at man ønsker å dempe antisemittismen i Johannes-evangeliet [...] men akkurat denne omskrivningen er etter vårt syn på grensen til forfalskning.» Vel. Med bare 11 unntak av i alt 70 forekomster av det greske ordet ioudaoi i Johannesevangeliet er oversettelsen «jøder» beholdt – fordi kun denne termen åpner opp rommet for å konfrontere og diskutere Det nye testamentets rolle i antisemittismens historie.

I forskningen er det langt fra selvsagt at den eneste riktige oversettelsen av ioudaioi er «jøder/jødene» i enhver sammenheng. Fag- og oversetterdiskusjonene dreier seg om hvorvidt den greske termen ioudaioi i det enkelte tilfelle sikter til personer med tilknytning til Judea, «judeere», som altså enten er bosatt der, nedstammer derfra, valfarter dit for religiøse formål, eller representerer området («jødenes ledere»). Flere av de fremste forskerne på antikkens jødedom oversetter ioudaioi konsekvent med «judeere».

I Johannes 9,22, hvor det står om den blinde guttens foreldre (som selv er jøder) at de er redde for tous ioudaious, gir det lite mening å oversette «jødene». I de klassiske utgavene av Bibel 2024 står det her og alle de øvrige aktuelle stedene en fotnote som signaliserer at den greske teksten som her er oversatt «jødenes ledere», har hoi ioudaioi, som ellers oversettes «jødene». Johannesevangeliets bruk av hoi ioudaioi må forstås i lys av evangeliets generelle maktkritikk.

Filosofenes eksempel

Vi synes at filosofene har gjort et utmerket valg av påskelektyre, og at de gir et eksempel til etterfølgelse. I tillegg til å være hellig tekst for mange mennesker, er Bibelen en klassisk og kulturbærende tekst som kan og skal være gjenstand for løpende diskusjon. Spørsmålene de tar opp, er gode eksempler på hvordan nye innsikter om antikkens samfunn og nye oversetterfaglige vurderinger kan utfordre forståelsen av, men også kaste nytt lys over svært velkjente tekster.

Påsken i Bibel 2024

Bibelselskapet hevder den nye Bibelen er enda nærmere kildetekstene, men basert på endringene i påskefortellingen er det usikkert om den har løst flere problemer enn den har skapt.