For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Misforstått og utdatert om bibliotek
DEBATT: Det er historieløst å insistere på det stille biblioteket som det egentlige og opprinnelige formatet.
Publisert
I det siste har både Bjørn Revil og Sanna Sarromaa dratt en klassisk «alt var bedre da jeg var ung». Denne gangen er det bibliotekene. De ønsker seg tilbake til et slags stillbilde fra 70- og 80-tallet. Barn skulle ses, men ikke høres, gå pent og forsiktig, og ikke lage eselører i bøkene. Revils innlegg er for øvrig også preget av en feilaktig fremstilling og faktafeil, men det er flere som ønsker seg et annet bibliotek enn dagens, og det bør kommenteres.
De insisterer på at det stille biblioteket er det egentlige og opprinnelige formatet, og viser dermed en historieløshet som gjør det krevende å gå dem i møte.
Folkebibliotekene i Norge har i omtrent 200 år hatt som sitt mål å bidra med kunnskap og folkeopplysning gjennom å sikre tilgang til litteratur og bøker til hele befolkningen. Målet har aldri vært stillhet for stillhetens skyld.
Måten bibliotekene jobber på, hvordan de ser ut og hvilke aktiviteter de har er i kontinuerlig forandring. Bibliotekene endrer seg i takt med at samfunnet rundt oss endrer seg og utvikler seg. Formålet er likt, men utformingen i endring. Derfor er lengselen tilbake til et stillbilde fra deres egen barndom både historieløs og uforståelig.
Dagens samfunn er preget av polarisering, fragmentering, en tilbakegang av demokratiet, ytringsfrihet under press, dårligere leseferdigheter og økt ensomhet og utenforskap.
Da trenger vi flere steder der folk kan møte andre, og å få tilgang til bøker og kunnskap. Vi gjør ikke det ved å insistere på at alle skal bruke biblioteket på samme måte som Sarromaa og Revil gjør det. Eller at alle skal være stille. Vi gjør det ved å gjøre bibliotekene attraktive, så flere får mulighet til å oppdage bøkene og kunnskapen, og at flere kan snakke med bibliotekarene som veileder inn i litteraturen.
Skal innleggsforfatterne leses i beste mening, kan det være et anslag til en viktig og interessant problemstilling: Har bibliotekene nok ressurser til å ivareta den vanvittige veksten i besøk og aktiviteter som både tillegges og forventes av dem? Til det kan vi svare et rungende klart og tydelig nei. Fordi samtidig som andre publikumstjenester i kommunene stenger ned, og bibliotekene tillegges stadig flere oppgaver, blir det ikke flere ansatte i folkebibliotekene. Da blir det mindre tid til litteraturformidling.
Det er synd for den viktige debatten at Revil velger en oss-og-dem-retorikk om hva biblioteket skal være. Vi kan ikke skape et skille mellom oss som vil lese høykvalitet og dem som vil løpe. Det er et anslag til klasseforakt, og en lengsel mot finkulturen Revils parti Frp ellers mener de er for gode til, som ikke vil føre oss videre i å løse den lesekrisen vi står i.
