Forvirret og fiendtlig om kjønnsdebatten

Adam Njå skriver i Minerva at samfunnet benekter helt grunnleggende biologiske faktorer ved menn og kvinner, og at det er dette som ødelegger kjønnsdebatten som han her tar for seg. Njås beskrivelse av mannen og kvinnens reproduktive strategier minner om parodien på highschool-klikker i Tina Feys ikoniske Mean Girls, dog med mindre humoristisk appell og uten noe av den ironiske distansen. Problemene er derimot ikke begrenset til analysen, men synes klarest i de sjokkerende kvinnefiendtlige poengene.

I første omgang er det er to måter å forstå Njås argumentasjon på. Under den første tolkningen sikter Njå til at samfunnet mener at kvinnen og mannen i alle henseender er like, og at alle forskjeller er sosialisering. Da kjemper han i så fall med vindmøller. Man blir ikke sosialisert til å løpe fortere på 100-meteren og man skal slite for å finne noen som mener dette. Noen av 8. mars-togets store paroler var nettopp søkelyset på kvinnehelse med det underforståtte poenget at det er viktige forskjeller på menn og kvinners biologi, som kvinner blir skadelidende av når mange medisiner i hovedsak testes på menn.

Det at samfunnet skulle mene at kvinner og menn i bunn og grunn er like er altså ren stråmannargumentasjon, som jeg tror Njå holder seg for god til. Snarere mistenker jeg at Njå forfekter et essensialistisk biologisk narrativ som skal legitimere et forvridd bilde på kvinner, menn og politikk.

Hårreisende reduksjonisme

Njå presenterer et evolusjonspsykologisk bilde hvor adferd kan forklares ut ifra reproduktive strategier på et seksuelt marked. Ikke bare er det noe smått absurd i å bruke en markedsmetafor om «kjønnscellenes økonomi» for å argumentere for det han mener er ikke-strukturelle og ikke-konstruerte fakta – det er også reduksjonistisk av freudianske dimensjoner.

Ett enkelt eksempel er setningen «høye heler, klær, sminke og trening, hvis formål det er å forsterke indikatorer på fruktbarhet og ungdom». Men i løpet av teksten går han også – i tråd med den tidligere nevnte reduksjonismen – fra å snakke spesielt om reproduktive interesser for kvinner og menn, til å generalisere dette til kvinner og menns interesser som sådan.

En slik infantil reduksjon av komplekse prosesser vitner om et begrenset syn på menneskets mulighet til å skape seg selv, og en overdreven tro på enkle evolusjonspsykologiske modeller.

En moderne mann er ingen gorilla som noen har kledd opp i slacks og skjorte og plassert bak et skrivebord, han er et komplekst vesen, med stor grad av selvbestemmelse som gorillaen ikke er begunstiget med. Man kan argumentere for at det som kjennetegner en person nettopp er evnen til å reflektere over sine egne ønsker: mens dyr kan ønske seg noe, kan (de fleste) mennesker også ha en oppfatning over hvorvidt vi ønsker å handle på våre ønsker. Slik regulerer vi oss selv og andre, og er svært mye mer flerdimensjonale enn en fallossentristisk dosering om sperm-økonomi skal ha det til.

Skadelige narrativ

Samtidig kan man ikke benekte at for eksempel utseendefokuset som plager vår kultur kan forstås i en patriarkalsk ramme. For eksempel kan man med rette være kritisk til demoniseringen av kvinner som tyr til plastiske operasjoner. Nettopp i lys av patriarkalske strukturer hvor kvinnen forstår sin egen verdi i lys av et internalisert mannlig blikk, kombinert med kapitalistiske imperativ om at alt kan kjøpes, gir det mening å bruke penger for utseendets skyld. Samtidig er det vesentlig at etikken i det kan utfordres.

Det er kanskje det som er kjernen i Njås psykologiske hybris: han blander sammen hva som kan forklares, med det som kan forsvares.

For vi mennesker er ikke bare biologisk materie, eller essens, vi skaper også oss selv og andre gjennom samfunnet og historiene vi forteller. Det er nettopp derfor slike narrativ blir så giftige.

Likevel gjenstår det mest problematiske: hvordan Njå oversetter sin utlegging om reproduktive preferanser til politiske preferanser og dermed implisitt legitimerer den kvinnefiendtlige politikken det medfører.

Paradokser, spekulasjoner og myke menn

Njå postulerer en naturtilstand som regulerer menn og kvinners påståtte seksuelle interesser – hvor mannen begrenset av fysikalsk attraktivitet, og kvinnen av menn som er interesserte og vil passe på dem etter fødselen. Men, hevder han, i et moderne samfunn vil disse interessene heller oversettes til politiske preferanser. Problemet for Njås argumentasjon er ikke bare kredibiliteten til naturtilstanden hans, og hans a priori antagelse om at man kan forstå et svært tilpasningsdyktig menneske utenfor de sosiale betingelser og flerfoldige tusen år med kulturdannelse det eksisterer innenfor. Argumentene er også preget av overivrige slutninger og noen ganger direkte paradoksale argumenter.

Han skriver at det er kvinner som drar fordel av velferdsstaten, ettersom den gjør dem mindre avhengige av mannen for trygghet. Mannen på sin side har større interesse av «fri konkurranse, tydelige makthierarkier, patriarkalske verdier, begrensede velferdsgoder, imperialistisk ekspansjon, mindre valgfrihet i kvinners partnervalg, tildekking av kvinner og strengt kontrollert innvandring (sic.)». Denne spekulative oppramsingen mener han også han har historisk grunnlag for, uten å nevne at det under alle solmerker også må være mange menn som har stått i bresjen for og dermed kan krediteres for velferdsstatens genealogi.

Og her kommer vi inn på de store paradoksene i Njås argument. Han beskriver hvordan det han betegner som myke og kvinnelignende menn evner å få makt i en egalitær velferdsstat og derfor også vil ha interesse av å bevare den. Det er fordi en slik mann, ifølge Njå, ikke vil klare å hevde seg i et hardt og militaristisk samfunn. Det forblir da et åpent spørsmål hvordan denne myke tøffelen klarte å frembringe sitt velferdsparadis i første omgang.

Men la gå, for argumentets skyld. Han mener videre at kvinner vil ha interesse av å pare seg med et lite knippe menn, de virile, intelligente og mektige, med høy status. Dette er noe merkelig gitt hans tidligere antagelser om dagens vinnere: velferdsstatens myke menn. Her innrømmer Njå at makt må forstås relativt til samfunnets idealer, som burde demonstrere hvorfor en ren biologisk tilnærming til komplekse sosiale fenomen som status, partnervalg og seksuelle preferanser er uhensiktsmessig. Vi er tross alt produkter av vår samtid. Men Njås poeng – forvirrende eller ei – er at dette fører til «kulturell kastrasjon» og «evolusjonær utryddelse» av de mennene som ikke tilhører det lille knippet kvinner foretrekker. Med slike utsagn skulle man forvente at den store majoritet av menn forble barnløse gjennom livet, men slik er det (heldigvis) ikke.

Njå har selvsagt også en løsning på dette, like falsifikasjonsresistent som marxismen han henter inspirasjon fra. Det er den «reproduktive kommunismen» innbakt i kristendommens ideologi som sikrer menn en kone hver. Han spekulerer så i at fraværet av slik omfordeling, som finner sin form blant annet i monogamiet, vil føre til problemer på sikt.

Her er det igjen to tolkninger, enten sikter han til det faktiske monogamiet, altså at man kun kan gifte seg med en person, eller så sikter han til et slags uformell forståelse av monogami: hvorvidt man de facto gifter seg og forblir med en person.

I og med at monogamiet formelt sett er regulert ved lov kan man ikke annet enn å tolke Njå dithen at han mener at det er kvinners frigjøring og påfølgende større valgfrihet i ekteskap, som konsekvens av mindre total avhengighet av menn som skaper trøbbel. Man må nesten forstå hans argument slik at det er faktumet at kvinnen ikke lengre må gifte seg som skaper problemet på sikt. Man trenger imidlertid ikke å lure lenge før han bekrefter dette selv.

Kompromisser for kvinners rettigheter

Hans oppfordring til «kollektive kompromisser for alles reproduktive interesser» må sies å være en av de mest skremmende setningene jeg har sett på trykk i norske debattsider i år. Særlig når han følger opp med å skrive rett ut at «de reproduktive interessene til en viss andel menn står i direkte konflikt med kvinners likestilling».

Enda verre blir det av at Njå mener disse interessene ikke kan betraktes som gode eller onde, ettersom de er et resultat av biologiske imperativ. Slik er de løftet over enhver kritikk. I stedet må vi heller da drøfte muligheten for kollektive kompromisser. Njås antydning om at vi bør se på muligheter for en begrensing av kvinners «valgfrihet» som en konstruktivt, eller nødvendig debatt for å hindre «at de tapende parter erkjenner sin situasjon, og bestemmer seg for å bryte kontrakten» er suspekt. Det blir heller ikke mindre nifst når han argumenterer for at det som har skapt kvinners valgfrihet, er velferdsordninger, abort og prevensjonsmidler, men også beskyttelse mot vold(smenn).

Dette narrativet, om hvordan kvinners rettigheter går på bekostning av en gruppe menns reproduktive, og dermed også generelle, interesser er direkte farlig. Det å redusere menneskers interesser og politiske preferanser til reproduktive strategier er feilaktig å forvrenge mennesket til en primalsk skapning determinert av en påstått biologisk essens. Slik både legitimerer man det å frarøve kvinner rettigheter og sannsynliggjør sammenhenger som slett ikke er sikre. I tillegg er det unødvendig dystert med tanke på kvinner, men kanskje spesielt menns selvforståelse som sammensatte og mangfoldig individer, for ikke å nevne den uholdbare kjemiske rensingen av romantikken i spørsmål om kjærlighet og menneskemøter. I møte med fristende teorier må vi holde hodet kaldt og hjertet varmt: Selv om vi har våre biologiske forutsetninger, er det et enda viktigere poeng at kvinner og menn først og fremst er mennesker.

Les Adam Njås opprinnelige innlegg her:

Kjønnscellenes økonomi og likestilling

Adam Njå