Norge bør gi bistand til Ukraina

De siste ukene har verdens øyne vært rettet mot den anspente situasjonen på grensen mellom Ukraina og Russland, etter at store russiske tropper har blitt flyttet til grenseområdet. USA og NATO frykter en russisk invasjon i løpet av vinteren.

I skrivende stund er situasjonen fortsatt anspent, men fortsetter i det diplomatiske sporet. Det skal være en rekke nye høynivåmøter mellom de ulike partene de kommende dagene.

Mildvær i området har også bidratt til at en eventuell russisk invasjon av Ukraina tidligst kan skje i februar. De russiske troppene er nemlig avhengige av at bakken og elver i området fryser ordentlig til, dersom en invasjon skal lykkes. Tidsvinduet er derfor smalt. Innen mars kan temperaturen snu igjen, og bidra til at en eventuell invasjon er betydelig mer krevende.

NATO, med USA i spissen, har foreløpig utelukket en direkte militær konfrontasjon med Russland, men har likevel varslet økonomiske sanksjoner på nivå med sanksjonene som ble innført av EU og USA mot Iran i 2012.

Men enkelte NATO-land er villige til å gå lengre enn å true med sanksjoner.

Uenighet i NATO

Både USA og Storbritannia har sendt defensive våpen til Ukraina. Spesialstyrker fra de to landene, samt Canada, er også til stede i landet. I all hovedsak for å trene opp ukrainske spesialstyrker.

NATO-landet Tyrkia sender avanserte droner til Ukraina. De tyrkiske dronene var avgjørende for at Aserbajdsjan vant krigen mot Armenia i 2020.

Tyskland vil derimot ikke sende våpen til Ukraina. Landet blir også anklaget av Ukraina for å blokkere våpenleveranser fra NATO. Nabolandet Polen anser våpenleveranser som et siste skritt. Men Frankrike går ett skritt lengre.

Den franske presidenten, Emmanuel Macron, vil hoppe bukk over USA og NATOs diplomati, og 10. januar mente han at EU bør lage en egen plan for sikkerhet og stabilitet med Russland.

Frankrike har alltid vært en «løsunge» i NATO og har ofte søkt geopolitisk selvstendighet. Men som jeg skrev, i et essay i Minerva i fjor, har Norge, som er tettere knyttet til alliansen, ofte andre utenrikspolitiske mål og geopolitiske interesser enn Frankrike, som er EUs eneste gjenværende atomvåpenmakt.

I utgangspunktet burde derfor Norge lagt seg på den angloamerikanske linjen. Men Norge synes snarere å legge seg på en linje i midten, mellom de tre angloamerikanske landene på den ene siden, og Tyskland og Frankrike på den andre.

Les også:

Pluss

Om å «forstå» Russland

Debattanter fra hele det politiske spekteret maner oss til å forstå Russlands perspektiver. Men forståelse bikker ofte over i unnskyldninger.

Jan Arild Snoen

På spørsmål fra Forsvarsforum 9. januar om det er aktuelt at Norge bistår Ukraina i form av militær støtte, trening og utstyr, svarte utenriksminister Anniken Huitfeldt at «det har ikke vært aktuelt», og begrunner dette med «veldig sterk egeninteresse av å bevare lav spenning i det høye nord».

Det er gode argumenter for at Norge, med Russland som nabo, holder noe tilbake og legger seg i midten av alliansen. Likevel kan norske bidrag til den anspente situasjonen bli satt på spissen.

En norsk fregatt seiler med en hangarskipgruppe under amerikansk kommando i Øst-Middelhavet. Planen var å seile videre til Indiahavet. Men nå vurderer amerikanerne å sende flåtestyrken inn i Svartehavet. Den norske regjeringen har foreløpig valgt ikke å ta stilling til om den norske fregatten skal følge amerikanerne inn i Svartehavet.

I mars og april skal også en stor NATO-øvelse med 35 000 soldater, og med formidable hangarskipgrupper med kampfly fra USA og Storbritannia, holdes i Nord-Norge. Øvelsen går foreløpig som planlagt.

Men selv om det nok er klokt av Norge ikke å gå like langt som USA og flere andre NATO-allierte ved å sende våpen til Ukraina, kan Norge likevel bidra på andre og mer indirekte måter for å hjelpe Ukraina.

Den glemte europeiske flyktningkrisen

Det er lett å glemme at krigen i regionene Donetsk og Luhansk i Øst-Ukraina har pågått helt siden 2014. Hittil har over 14 000 blitt drept i krigen samtidig som millioner av mennesker er drevet på flukt.

I forbindelse med flyktningkrisen i 2015 har europeisk oppmerksomhet i stor grad vært rettet mot migranter og flyktninger fra Midtøsten, Afrika og Sentral-Asia. I mellomtiden virker det som at mange har glemt at krigen i Øst-Ukraina har skapt den største flyktningkrisen på europeisk jord siden Balkan-krigene på 1990-tallet.

Ifølge FNs høykommissær for flyktninger medførte krigen at mer enn to millioner flyktninger måtte forlate sine hjem. I dag er 1,5 millioner fortsatt flyktninger, i all hovedsak internt i Ukraina, mens 3,5 millioner mennesker har behov for humanitær bistand. Mer enn 100 000 flyktninger har forlatt Ukraina for å søke asyl i andre land.

Men krigen i øst, vedvarende høy korrupsjon og politisk ustabilitet, har skapt store økonomiske problemer for Ukraina, som er blant de fattigste landene i Europa.

Ifølge Verdensbanken hadde Ukraina et BNP per innbygger på rundt 4000 amerikanske dollar i 2013. To år senere, i 2015, hadde økonomien falt til nesten 2000 amerikanske dollar per innbygger. Selv i 2020 var BNP per innbygger fortsatt lavere enn den var før krigen startet, på 3700 amerikanske dollar per innbygger.

Som følge av den økonomiske kollapsen og krigen i øst, har millioner av ukrainere forlatt landet både midlertidig og permanent.

I 2010–2012 var det ifølge ukrainske myndigheter nesten 1,2 millioner ukrainere som jobbet utenfor landet. I 2019 hadde antallet økt til 3,2 millioner. Mens Russland var hoved-destinasjonslandet for ukrainske arbeidsmigranter før 2014, er det EU, og særlig Polen, som har overtatt som destinasjon for de fleste ukrainske migranter.

Hjelp naboland i vest

Polens motstand mot å ta imot migranter og flyktninger er ofte gjentatt i norsk presse. Dette toppet seg i fjor høst og opp mot jul, da Hviterussland brukte migranter fra Midtøsten som et politisk våpen mot grensen til Polen, for å skape splittelse i et EU der medlemslandene har hatt forskjellige syn på irregulær migrasjon, asyl- og flyktninginnvandring.

Men, som nevnt over, er det knapt noe land som har bidratt så mye til å avlaste Ukrainas problemer med økonomisk kollaps og krig som Polen, nabolandet i vest.

Mellom 2018 og 2020 fikk, ifølge Eurostat, over 2,5 millioner ukrainere oppholdstillatelse i et EU-land. Over 80 prosent av ukrainerne som fikk oppholdstillatelse i EU i 2020 fikk dette i Polen.

Riktignok er majoriteten av ukrainske innvandrere til EU ikke flyktninger. Men Ukraina er økonomisk svært avhengig av overføringer fra den ukrainske diasporaen. I 2020 hadde private betalinger fra ukrainere i utlandet en verdi på nesten 12 milliarder amerikanske dollar. Til sammenligning mottok Ukraina 868 millioner amerikanske dollar i direkte utenlandske investeringer i 2021, mens landets totale bruttonasjonalprodukt var 155 milliarder dollar i 2020, ifølge Verdensbanken.

Lite norsk bistand

Norge bør kunne bidra mye mer til å støtte opp om den ukrainske staten, og ikke minst en befolkning som har blant Europas laveste levestandard.

I 2010 bodde det, ifølge SSB, 2600 personer med bakgrunn fra Ukraina i Norge. I 2020 hadde gruppen riktignok økt til nesten 7000 personer. Men dette er likevel en svært liten andel, spesielt i forhold til Polen.

Norge bør derfor vurdere å åpne opp for friere arbeidsinnvandring fra Ukraina, og dermed også avlaste Polen og andre naboland til Ukraina. Samtidig vil ukrainere som kommer til Norge sende midler tilbake til landet.

Norge kan også vurdere å øke antallet kvoteflyktninger fra FN, og låse den økte andelen til flyktninger fra Ukraina. Både for å avlaste ukrainske myndigheter for fortsatt over én million internt fordrevne flyktningene i landet, men også for å være klar for mottak av flyktninger dersom Russland faktisk velger å invadere.

Norsk støtte til Ukraina utgjorde 200 millioner kroner i 2016. Støtten fordeler seg på en rekke ulike prosjekter. Jeg fant lite informasjon om norsk økonomisk støtte til Ukraina i årene etter dette. Men av et bistandsbudsjett på nærmere 42 milliarder kroner i 2021 bør det være rom for å gi en økt andel til Ukraina.

Til (delvis) sammenligning mottok Polen – som er betydelig mer velstående enn Ukraina – 800 millioner euro i EØS-midler fra 2014–2021.

Norge bør hjelpe ukrainere og landet mer. Både gjennom økonomisk bistand og ved å åpne opp for innvandring og flyktninger fra Ukraina.

Les også:

Pluss

– Russland tester hvor store innrømmelser Vesten er villig til å gjøre

Dagens spente situasjon i Ukraina har konturene av en større ideologisk konfrontasjon mellom demokratiske og ikke-demokratiske krefter, mener Anders Romarheim ved Institutt for forsvarsstudier.