For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Politikkens grenser
Svar til Henrik Syse.
Publisert
Sist oppdatert
Min kollega og verdikonservative frende avlegger meg visitt i Minerva 8. april. Han har flere kritiske punkter mot min siste bok Demokratiets langsomme død. Den nye intoleransen (Kagge, 2022) selv om han også er enig i mye.
Jeg skal etter beste evne forsøke å besvare kritikken.
For det første er jeg lite nyansert i min kritikk av kanselleringskulturen (wokeism) og forsøker ikke å gi en fremstilling av de saker som har resultert i denne bevegelsen, som rasisme, kjønnsdiskriminering, etc. Jeg, som etterlyser nyanser i den politiske debatt, er ensidig og skarp i min kritikk, underforstått ikke fair. Til dette er å si at boken er skrevet som en polemikk, i en direkte stil hvor jeg argumenterer for det syn at kanselleringskulturen er et stort demokratisk problem. Dette er altså ikke en akademisk bok, men en debattbok i essayistisk stil som ikke går inn i substansdiskusjoner om de sakene kanselleringskulturen gjelder. For jeg er opptatt av de politiske mekanismer som resulterer i kansellering, marginalisering, Berufsverbot og selvsensur – altså spørsmålet om hvorfor man ilegger seg selv selvsensur i et demokrati. Hvordan er det overhodet mulig at noen ytterst få – en bitte liten minoritet – som mener at det biologiske kjønn, altså mann og kvinne som blir mor og far når de får barn, skal parkeres i en sånn grad for den store majoritet at språket skal endres fra mannlige og kvinnelige kjønnspronomener, at begreper som mor og far ikke lenger skal brukes, etc. Og hvordan er det mulig at statuer av historisk viktige personer rives ned, inkludert forslag om fjerne Churchill i både London, Canada og på Solli plass, samt at historiepensum endres for å passe strukturell raseteori og at barn i barnehaver i USA er ofre for en kulturkamp om akkurat dette? De mange eksemplene på denne kulturkrigen i Vesten, som jeg gir i boken, er skremmende, og Anne Applebaums analyse i The Atlantic, som jeg siterer fra i første kapittel, sier nøyaktig det samme som Vladimir Putin i Valdai-forumet i fjor: dette er den type represjon vi kjenner fra Sovjetunionen. At Putin er Vestens fiende betyr ikke at han kan ha rett om akkurat dette. Applebaum er som kjent en historiker som er spesialist på kommunismen.
Man kan godt fordype seg og leseren i strukturell rase- og kjønnsteori, men det er ikke nødvendig. Black Lives Matter (BLM) sier selv at bevegelsens basis er marxistisk maktanalyse, som er strukturelle – mennesket er et produkt av økonomiske strukturer (Marx) eller av sin rase eller kjønn – varianter av samme teori. Da er man også «dømt» til å defineres av klasse, kjønn eller rase. Dette er ikke bare reduksjonistisk, men står helt i motsetning til demokratiets menneskesyn, som forutsetter individuell rasjonalitet, valgfrihet og ansvar. Dette menneskesynet er utviklet i Vesten, fra antikken gjennom kristendommen til opplysningstiden, og er reflektert direkte i menneskerettighetene.
Syse kan alt dette minst like godt som jeg. Og selvsagt mener jeg at rasisme og kjønnsdiskriminering finnes, det første spesielt mye i USA. Der er rasismeproblemet dypt – vi som har bodd der, registrerer jo at svarte og hvite lever i til dels helt atskilte verdener og at man sjelden gifter seg over rasegrenser. Men en demokratisk holdbar løsning er ikke å sementere disse to atskilte verdener enda mer, men å satse på det Martin Luther King sa: hudfarge skal ikke bety noe, men din karakter. Dette er likestilling, mens gruppepolitikken, som kalles the new tribalism, den nye stammekulturen, er det rakt motsatte.
Det er altså et demokratisk problem her som heter grupperettigheter, at den demokratiske borger reduseres til og plasseres inn i en gruppe basert på et eller annet karakteristikum, som kjønn eller hudfarge. I tillegg er det en politisk mekanisme som gjør at det vokser frem en fryktkultur – frykten for å kritisere denne politikken er så stor at folk vegrer seg. Til sammen gjør disse to faktorene at jeg mener at dette er et helt vesentlig problem i våre demokratier nå – mest i USA, ganske mye i UK, men også noe som anses som et selvsensurproblem av f.eks. det utvalget Anine Kierulf nylig ledet.
Jeg tror Syse er enig i dette, og jeg forstår at han ønsker seg en mindre polemisk bok som går i dybden på disse bevegelsene. Men andre har altså skrevet mye om dette – og mitt anliggende var å debattere selve kanselleringsukulturen, ikke substansen i sakene.
Min kritikk er ikke nyansert mht kansellering som fenomen – men er det noe å nyansere mht dette? Er ikke dette et klart onde for demokratiet?
Syse synes at jeg skriver for lite om populisme som demokratisk problem. Men det er ikke det boken handler om. Den handler først og fremst om venstresidens kansellerings-/woke-tematikk, og jeg skriver eksplisitt at jeg forfølger det ene av de to demokratiske problemer Yascha Mounks viktige analyse handler om. Det ene problemet kalles «demokrati uten rettigheter» og er helt riktig populisme, der en leder politiserer alt, inkludert domstoler og presse. Kroneksemplet her er Trump, men Orbán, Salvini, Le Pen, Bolsonaro og andre kan nevnes. Populismen er analysert av mange, også på C-Rex som er del av mitt institutt Statsvitenskap. Jeg tar for meg det andre demokratiske problemet Mounk diagnostisterer, kalt «rettigheter uten demokrati», og det er maktutøvelse uten demokratisk kontroll, f.eks. gjennom velutdannede, globale mennesker som «vet best» (og det gjør de ofte), internasjonale organisasjoner, interesseorganisasjoner, etc. Mounks poeng er at den vanlige velger føler mer og mer avmakt (og stemmer populistisk i frustrasjon) fordi så mange beslutninger tas ut av nasjonal politikk, overtas av domstoler (juridifisering), internasjonale organisasjoner, etc. Er det noe igjen for det nasjonale demokrati å bestemme over, spør han retorisk:
Og jeg prøver å finne et svar på dette mht Europa – for er det ikke slik at det er temmelig polarisert mellom velgere og internasjonale aktører i spørsmål som Brexit, migrasjon, familie- og kjønnspolitikk? Jeg spør hvorfor mange i siste kategori anså brexit-velgerne som lite opplyste og rasjonelle, omtrent som Hillary Clintons «deplorables», og argumenterer for at det er helt legitimt og rasjonelt å være mot EU som å være for. Og hvorfor EU later som det kan bestemme over Polen og Ungarn i familie- og abortpolitikk, samt migrasjonspolitikk, som er områder det det nasjonale demokrati bestemmer og hvor pluralisme og uenighet er den demokratisk holdning.
Det finnes ingen kompetanse (altså mandat) på disse politikkområdene i EU; mens det finnes en kompetanse på hva et demokrati skal inneholde i EUs opptakskriterier (kalt Københavnkriteriene): rettsstat, demokratiske valg og markedsøkonomi. Derfor er kritikken fra EU – og Norge – riktig overfor Polen og Ungarn når det gjelder mangel på maktfordeling og uavhengige domstoler, samt på maktkonsentrasjon for regjeringene om pressen; MEN den er ikke legitim når det gjelder abort og familiepolitikk. Her er det ingen overnasjonal EU-kompetanse.
Mitt poeng er at den legitime og den illegitime kritikken sauses sammen: nyansene finnes ikke. Det er som en ny manikeisme – kritikk blir til en ensidig fordømmelse, svart versus hvitt. Syse ser ikke ut til å se denne forskjellen heller; han lurer på om jeg har for mye sympati med Orbán. Men that’s beside the point. Jeg er helt klar på de demokratiske problemer hans populisme innebærer, men like klar på at den internasjonale kritikken fra EU mht familie- og abortpolitikk i Polen og Ungarn er forfeilet. Man kan være helt uenig, og er det jo – men det er ikke Europaparlamentet (EP) som skaper nye menneskerettigheter, som det vitterlig sier at det gjør i en resolusjon jeg siterer i boken. Der sies det at EP vedtar en menneskerett til abort – tro det eller ei.
Hvilket bringer meg til det siste og viktigste poenget, nemlig naturretten – som jo Syse har skrevet sin doktorgradsavhandling om. Disse rettighetene er naturrettspostulater – de er ikke «politiske produkter», vedtak gjort av politikere i f.eks. EP – nei, de er før- og apolitiske, medfødte og uforanderlige, en del av menneskets natur. De er avledet av menneskets natur, og oppdaget av slike som Eleanor Roosevelt, som ledet arbeidet med 1948-erklæringen. Det beste uttrykket for dette er den amerikanske uavhengighetserklæringen:
“We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their creator with certain unalienable rights, that among these are life, liberty and the pursuit of happiness.”
Dette er grensen for politikk; bolverket mot politisering og basisen for det demokratiske menneskesyn. Overnasjonal makt kan kun utøves der denne er delegert fra nasjonalstaten, men all politisk makt er begrenset av de fundamentale menneskerettighetene.
Mitt argument i boken er at både politisering av menneskerettighetene – f.eks. familien – finner sted og at dette er en uformell prosess – og at dette brukes i nasjonal politikk som ammunisjon. Vi må derfor tilbake til de opprinnelige menneskerettighetene, som er definerbare, noe professor Mary Ann Glendon har gjort i flere publikasjoner, spesielt i A World Made New fra 2003.
Skal demokratiet lykkes, må den vanlige velger bestemme i eget samfunn, ergo mer makt til det nasjonale nivå. Men politikkens grenser må også trekkes opp.
Dette er klassisk liberalkonservativ ideologi hvor grensen mellom privatliv og politikk er en hovedsak.
