Hvordan dramatisere eldre litteratur?

Kristian Meisingset har skrevet en interessant kritikk av Nationaltheatrets nye oppsetning av Jane Eyre. Kommentaren tar opp noen betimelige spørsmål ikke bare knyttet til romanens sentrale temaer, men ikke minst til det større spørsmålet om hvordan man kan lage moderne drama av eldre litteratur. Jeg har ikke sett oppsetningen, men ønsker i dette innlegget å kommentere Meisingsets refleksjoner rundt sentrale temaer i Brontës roman.

Hovedinnvendingen til Meisingset er at Nationaltheatret har gjort Jane Eyre til en helt ufarlig kvinne, og at historien dermed reduseres til en «lettfattelig kjærlighetshistorie». Det står i så fall i stil med de aller fleste dramatiseringer av boka, på scene eller film. Men kan det unngås?

Ikke nok til å sjokkere

Det er to trekk ved Jane Eyre som gjør henne til et feministisk ikon, og en farlig kvinne for sin tid. Det første er at hun vet hva hun vil og handler deretter. Det andre er troen på sitt eget selvverd: Hun protesterer mot urettferdigheten som begås mot henne. Blant annet erklærer hun seg som Mr. Rochesters «equal» i en av bokas mest berømte scener.

Dette gjorde at samtidige kritikere så på boka som anti-kristen og anti-autoritativ. Hun er sta, selvstendig og lidenskapelig. Hun avviser både religiøs og sosial underkastelse. Hun, en guvernante uten penger eller familie, krever å være Rochesters (sin master/herre) likeverdige, og hun vil heller skape en egen skjebne enn å godta den Gud har gitt henne.

Dette er så visst feministiske idealer – men problemet man møter i å fremstille dem i dag, er at de er blitt så inkorporert i vårt samfunn at de ikke er lenger er nok til å være sjokkerende. Jane kan ikke være en farlig kvinne for oss i dag, for de verdiene som gjorde henne det på 1800-tallet, er grunnfjellet vårt. Vi reagerer derfor ikke tilstrekkelig på at hun sier som hun gjør.

Og her møter vi et gjentakende problem i moderne dramatiseringer av eldre stykker, romaner og opera: de som er blitt stående som klassikere er det ofte fordi de var forut for sin tid, radikale, brøt med konvensjoner, viste en veg. Og det gjorde dem sjokkerende. Og dette sjokkerende ble en viktig, definerende egenskap ved verket. Og så står de der i dag, nåtidens regissører og manusforfattere, og skal prøve å fremkalle det sjokkerende i noe som de fleste av oss i dag tar for gitt, til et publikum som knapt lar seg sjokkere av noe.

En oppsetning av Carmen i Operaen for noen år tilbake fikk flere til å riste på hodet over ganske grove seksuelle scener. Men hvis man ønsker å bevare det ubehaget Bizet ønsket at Carmen skulle vekke, må man gå voldsomt mye lenger i dag for å sette ut publikum.

Det relevante spørsmålet blir: Hvordan kan moderne oppsetninger fremstille den trusselen Jane representerer på en bedre måte?

Frihet og makt

Meisingset tar opp noen interessante forslag som bunner i at Jane er en kvinne som setter andre ting høyere enn frihet og makt (disse feministiske idealene delux), og nevner blant annet det at hun vurderer å bli med St. John Rivers til India som misjonær, og at hun til slutt velger bort frihet for å gifte seg med Mr. Rochester. Her er jeg ikke helt enig. Hun er absolutt villig til å forkaste sin nyvunne frihet for å tjene Gud. Men hun gjør jo ikke dette, for, som Meisingset skriver, dette er først og fremst en kjærlighetshistorie. Jane drar tilbake til Mr. Rochester fordi hun elsker ham, og blir hans kone og hjelper.

Les også:

Pluss

Nationaltheatret gjør Jane Eyre til en helt ufarlig kvinne

Kristian Meisingset

Valgfrihet er et vanskelig begrep, og det er kanskje dette som fører til en del misforståelser. Hvilke valg har Jane? Det er ikke som om Jane kan flytte til London, skaffe seg leilighet og leve et liv i sus og dus. Jane kan leve relativt komfortabelt og tilbaketrukket med sine kusiner, hun kan gifte seg med St. John og misjonere i India, og hun kan gifte seg med Mr. Rochester. Hun velger det siste. Og hele poenget med deres forhold, og det som gjør det så spesielt, er at det er uttrykkelig basert på likeverd.

I et intervju sier regissør Eline Arbo at Jane i første omgang velger bort kjærligheten og rikdom, før hun senere vender tilbake (som den med makt). Men dette stemmer ikke. Jane velger ikke bort kjærlighet og rikdom, Jane drar sin veg fordi Mr. Rochester har forsøkt å lure henne inn i et ugyldig ekteskap. Konsekvensen av noe slikt i deres samfunn og virkelighet er at Rochester ville dratt Jane inn i alvorlig synd, og her snakker vi brenne i helvete-synd. Jane drar sin veg ikke fordi hun velger det, men fordi hun ikke har noe valg.

Neste valg: Jane avviser St. John og vender tilbake til Mr. Rochester, nå med overtaket, ifølge Arbo. Problem: Jane vet ikke at Thornfield har brent ned eller at Bertha er død. Hvorfor vender hun da tilbake? Dro hun ikke nettopp fordi hun ikke ville innlede et forhold til Rochester utenfor ekteskapet? Her kommer vi ikke utenom den store X-en i Brontës roman: det overnaturlige. Vi er helt i slutten av romantikken, og det overnaturlige er ikke bare til stede, det er en vesentlig forklaring av historien.

Jane og Mr. Rochester har en form for indre kommunikasjon. Dette skjer når Jane vurderer å bli med til India: hun hører Rochester rope på henne, og skjønner at han trenger henne. Så hun vender tilbake.

Kjærligheten er, må vi skjønne, overnaturlig i sitt vesen.

Det overnaturlige er en annen slik kvalitet ved eldre litteratur som i dag lett velges bort, fordi det ikke lenger passer til vår sinnsstemning og syn på kjærlighet og virkelighet. Det blir for lett, liksom. Det problematiske er at dette er uttrykk for en virkelighetsoppfatning som preger historiens verk, og de kan vanskelig forstås riktig uten.

Som i dramatiseringer og filmatiseringer av Iliaden (som Troja fra 2004): de greske gudene er som regel utelatt fra moderne fortellinger om den trojanske krig. Men hele poenget med Iliaden er at denne krigen er det gudene som driver med, de driver også handlingen. Ingenting av det som skjer gir mening når gudene tas ut.

Klassikerne er klassikere fordi de gir oss mer

Det er to grunner til hvorfor vi bør bry oss om hvordan historiske verk fremstilles i dag. For det første: en del av valgene som gjentatte ganger tas i oppsetninger av romanen, reduserer den, som Meisingset sier, til en lettfattelig kjærlighetshistorie. Slike er det mange av, og hadde Jane Eyre vært det, ville ikke romanen overlevd tidens tann. Jane Eyre er et yndet objekt å dramatisere i dag, fordi det er en så spesiell historie, den gir oss mye mer.

For det andre: Vi lever i en tid der stadig færre leser skjønnlitteratur. De aller fleste som kjenner Jane Eyre, har den fra film, tv-serie eller teater. Man kan derfor heller ikke forvente at publikum er klar over sentrale premisser i boka. Dette legger desto større ansvar på teatre som lager tolkninger, fordi historien de forteller blir stående. Da trenger vi debatt rundt kunstneriske valg i behandlingen av romanen, og mer generelt om hvordan vi i dag skal forvalte denne typen tekst.

Iliaden kjenner de fleste i dag utelukkende som forskjellige varianter av «Troja», og de aner ingenting om gudenes rolle, synet på mennesker og deres skjebne, eller at den trojanske hest ikke er med i Homers epos. Kort sagt: historien som fester seg om den trojanske krig er noe annet enn den som fortelles av Homer. Det triste er at Iliaden er så mye mer, den forteller så mye mer om oss, og uten dette er jeg redd historien vil forsvinne inn i forglemmelsen.

Den største utfordringen (så presserende også for meg) er tid og plass. Jane Eyre har ca. 520 sider, og består av flere deler. Når man skal komprimere dette til et stykke eller film på rundt to timer, sier det seg selv at du må drepe noen darlinger. Og da er vi tilbake der vi begynte: hvordan fremstille karakterene på en måte som fanger deres essens? Hvordan kunne romanen blitt satt opp på en måte som kompliserer kjærlighetsforholdet og relasjonene på en riktigere måte?

En annen mulighet kunne ligge i å problematisere valget av Rochester mer. Hadde vi begynt å brenne bøker i #metoos navn, ville Jane Eyre gått på bålet på et blunk. Rochester er rundt 20 år eldre enn Jane, hun er 18, ansatt hos ham, totalt underlegen. Han manipulerer henne, smigrer, trekker seg unna, poengterer til stadighet deres sosiale ulikhet, og later lenge som han skal gifte seg med en dame som er Janes rake motsetning. Så prøver han å lure henne inn i et ugyldig ekteskap, før han prøver å overtale henne til å bli hans elskerinne. Når hun sier nei, truer han med å voldta henne.

Så hvordan kan Jane egentlig dra tilbake til en mann som har gjort slike ting mot henne? Deres er, for å si det mildt, en komplisert kjærlighetshistorie, preget av sosiale roller og forpliktelser, religiøse kvaler og personlig avhengighet. Samtidig er Jane, fra øyeblikket de møtes, Rochesters redning. Der har du en nøtt for moderne feminister. For svaret i romanen er enkel: Jane elsker Edward Fairfax Rochester. Og kjærlighet er, for å låne et sitat fra Hilary Clinton, hard work.