Hva skal inkluderes i en kanon for høyresiden?

Over julen formulerte Minerva en litterær kanon for den politiske høyresiden, altså en liste med verk som skal representere forskjellige retninger og tankestrømmer som har vært innflytelsesrike på den moderne høyreside. Alt i alt er dette et interessant prosjekt og en omfattende oppgave, og jeg vil personlig mene at Minerva har gjort en generelt god jobb med denne listen. Prosjektet har likevel ikke fått stå uimotsagt, og Minerva har etter publiseringen måttet forsvare listens formål mot kritikk fra Bent Johan Mosfjell, som hevder Minerva brunbeiser høyresiden. Minerva publiserte senere et svar til Mosfjells kritikk, hvor de gjorde klart at formålet med listen var å representere alle, eller så mange som mulig, av tradisjonene som har formet dagens høyreside, inkludert retninger de ikke selv likte. De påpekte også at «tenkere er til for å brukes», og derfor trenger ikke alle være helt stuerene for at man kan få noe viktig ut av dem. Dette er jeg helt enig i, og det er i den ånden jeg ønsker å fremme denne kritikken. Jeg presenterer i denne teksten noen verk jeg mener bør innlemmes i listen, samt forklare hvorfor jeg mener at disse kan erstatte noen av de verkene jeg ikke tenker er viktige for en slik liste.

En ting som ligger implisitt i Mosfjells kritikk, som Minerva tar opp uten helt å avklare, er hva høyresiden er. En forståelse av dette er helt sentralt for å både forstå listens funksjon, men også hvorfor jeg mener at listen bør endres. Jeg har selv skrevet inngående om dette temaet i en serie artikler for bloggen Würmstuggu, drevet av Stian Dalberg, og jeg vil derfor starte med å formulere en tese om hva som er selve kjernen i den politiske høyreside.

Denne kan formuleres i følgende tre punkter: 

1. Man aksepterer at mennesket i verden er ufullkomment, og alle menneskelige arbeider vil være ufullkomne som resultat av dette. 

2. Formålet med samfunnet er, ved siden av å sikre grunnleggende kollektive behov, å sikre at mennesker blir oppdratt i en tradisjon som peker mot varige idealer. 

3. En praktisk forståelse av at tradisjon, hierarkier og eierskap er nødvendig i lyset av de to andre prinsippene, for å sikre overlevelse av mennesker og idealer gitt vår ufullkomne natur i en ufullkommen verden. 

Disse posisjonene er selvsagt de historisk vanlige, men de er blitt fragmentert i den moderne verden. Mange opererer med en eller to, men ikke alle tre. Det er kanskje særlig punkt to man i økende grad ikke forstår poenget med, siden alle teleologiske perspektiver ansees som subjektive. På høyresiden er det særlig liberalere som Mosfjell som er uenig i dette, men i idealet om det uavhengige, kapable og selvbergende mennesket, uttrykt av Ayn Rand og Robert Heinlein, er det klart en teleologi i bunn. 

Kritikken som de nyere strømningene på høyresiden retter mot den eldre høyresiden, har to hovedretninger. For det første har de markedsliberale fått for mye innflytelse, og derfor for stor kontroll over hvilke kamper høyresiden velger å ta. De tenderer også til å aktivt undergrave andre formål til høyresiden, som bevaringen av bestemte tradisjoner og samfunn, ved å jobbe mot undergraving av lokale bånd og grenser. 

For det andre har man tendert mot å godta seire den kulturelle venstresiden har oppnådd, ofte ved å retroaktivt hevde at de vant på «moralsk overlegenhet». Det «nye høyre» er ikke overbevist om dette, og mistenker at den ovennevnte innflytelsen til den markedsliberale faksjonen har bidratt til å undergrave motstand mot venstresiden kulturelle prosjekter, i stor grad fordi forskjellen mellom disse på kulturelle spørsmål er liten. 

Det «nye høyre», om noe slikt eksisterer, er selv splittet på mange konkrete spørsmål. Men det er en følelse av svikt rettet mot de som skulle vært deres allierte. I håp om å kunne bygge noen broer mellom faksjoner på høyresiden her i Norge, ønsker jeg herved å komme med mine konstruktive forslag til Minervas kanon, som gir en uperfekt utvalg av viktige tekster i disse miljøene. 

Thomas Carlyle: On Heroes and Hero-Worship and the Heroic in History (1841)

Carlyle er en tenker som har hatt en renessanse i internett-høyre de siste årene, særlig siden bloggeren Mencius Moldbug skrev en rekke poster om ham på sin blogg Unqualified Reservations. On Heroes and Hero-Worship er antakelig hans mest kjente verk, og her legger han frem sitt syn at historien først og fremst formes av store menn, helter, i hans syn. Fordi dette perspektivet er det han er mest kjent for, fant jeg denne teksten mest relevant for denne listen. 

On Heroes tar opp en del viktige poenger som den moderne konservative bevegelsen (og den moderne verden generelt) ser ut til å ha glemt, og derfor setter mange i de nyere bevegelsene på høyresiden pris på den. Først og fremst er dette et fokus på det personlige, at prosedyrer, lover og institusjoner, selv om de er aldri så godt laget, ikke kan erstatte gode ledere. Når Carlyle kaller Cromwell en «konge», er poenget at en konge ikke defineres av hvorvidt du er kronet, eller av blodsbånd, men av mannen i sin realitet. Dette er en måte å forstå historien og samfunnet på som er grunnleggende menneskelig og hierarkisk, at ting dreier seg om faktiske mennesker av kjøtt og blod. Slik sett kan han sees på som Marx antitese. Det er grunnleggende aspirativt, i at helter også er skikkelser man kan ønske å emulere, for å bli mer enn det man er, noe våre samfunn ser i stor grad ut til å mangle i våre dager.

Carlyle er opptatt av det essensielle i ting, ikke av det symbolske. Dette er en advarsel for konservative. Vi kan bli så opptatt av å forsvare symbolene og institusjonene fra en svunnen tid, at vi ikke kan se at den levendegjørende ånden til disse institusjonene er døde. 

Oswald Spengler: Der Untergang des Abendlandes (1918-1922)

Spengler var en kjent historiker og filosof, som for omtrent 100 år siden utga sitt magnum opus om Vestens undergang. I likhet med Carlyle er også Spengler en kontroversiell skikkelse, men jeg vil gjerne her understreke at han tok kraftig avstand fra nazismen, som han anså som en pøbelgjeng. Spenglers viktige bidrag er en kritikk av fremskritts-forståelsen av historien. Denne kritikken har hatt en litt vag plass på høyresiden, men den passer fint med skikkelser som J.R.R. Tolkien, som stort sett skriver om nedgang og gjenopprettelse. 

Spengler presenterer et syklisk syn på historien, som var vanlig før opplysningstiden. Man kunne kanskje tatt Ibn Khaldun eller Herodotos som eksempler for dette, men Spengler har et langt større spenn enn disse, og fordi han jobber i moderne tid, er han både lettere tilgjengelig og mer nøye på detaljer. Følelsen av at samfunnet går nedover er en drivkraft i yngre høyremiljøer, og dette har gitt Spengler en renessanse. 

James Burnham: The Managerial Revolution (1941)

Kanskje den viktigste tenkeren som var utelatt på Minervas liste er James Burnham. Hans tanker går som en rød tråd i det nye høyre, fra pseudonyme skikkelser på Twitter, til institusjoner som Claremont. Burnham var en av grunnleggerne av National Review, men om de vedkjenner seg det nå, er uklart. Burnham, i The Managerial Revolution, syntetiserer klassisk marxisme, og italiensk elite-teori (Mosca, Pareto, Michels, m.fl.) i et rammeverk som etterhvert er blitt hetende «managerialisme». Dette er vanskelig å oversette til norsk, men sikter til en tendens i moderne samfunn der alt skal håndteres av administratorer og byråkrater, hvor statsmakten stadig vokser, både i størrelse og i ansvarsområder, og hvor tradisjonelle grenser mellom statsmakt og næringsliv blir visket ut. 

Sentralt i analysen er at den ledende klassen i samfunnet byttes ut, at borgerskapet, hvis makt lå i formelle eierforhold, blir byttet ut med byråkrater og «managers» (ledere eller mellomledere), der makten hviler på ekspertise, formell utdannelse, og det at man faktisk håndterer den daglig driften av både staten og næringslivet. 

Nå skal det sies at Burnham tok feil av mye, i stor grad fordi han tenkte at de statene som gjorde dette mest fullstendig, i hans syn Sovjetunionen og Nazi-Tyskland, ville ha en sterk fordel overfor land som gjorde det mindre fullstendig, fortrinnsvis USA. Dette var som kjent ikke tilfelle, men at hans generelle analyse var mer korrekt enn feil, virker selvsagt for meg, og for veldig mange på den «nye høyresiden». Videre er hans arbeider tatt opp av andre, og folk som i utgangspunktet ikke har jobbet i denne tradisjonen, ser ut til å se noen av de samme trekkene. Norges egen Terje Tvedt jobber med lignende fenomener i Det internasjonale gjennombruddet. 

C.S. Lewis: The Abolition of Man (1943)

Lewis trenger ingen introduksjon i Minerva, og jeg fant det underlig at han ikke var med på listen i utgangspunktet. Jeg har alltid tenkt på Tolkien som forfatteren, og Lewis som essayisten, og i den ånd mener jeg et essay av Lewis, The Abolition of Man, er relevant. Her tar Lewis for seg problemene som oppstår når man tolker mennesket som et fullstendig materielt vesen. Han er særlig fiendtlig til ideen om at «skjønnhet» og «godhet» bare er noe som eksisterer i våre egne hoder, og at man kan utvikle et «objektivt» syn på ting, forstått som frigjort fra alle sentimenter og følelser, for å se ting «klarere». 

En slik tilbakevending til åndelighet, og hvertfall en anerkjennelse av at åndelighet er en naturlig og uunngåelig del av mennesket, er en vanlig anskuelse på det «nye høyre», også blant de av oss som ikke har en religiøs tro. Det virker for mange som om det er et slags teleologisk hull i hjertet av vesten, og C.S. Lewis virker som en som kan bidra til å fylle dette hullet. 

Robert Nisbets: The Quest for Community (1953)

The Quest for Community er et verk som utforsker hvordan det historiske sivilsamfunnet, som hverken var del av stat eller marked, har blitt utradert i moderne tid. Det er båndene menneskene har til sine omgivelser som man har revet ned, for at markedet og staten skal kunne vokse. Nisbet ser ikke disse institusjonene i konflikt, men snarere i symbiose. Her identifiserer han en av de primære patologiene i den moderne verden. Vi på høyresiden snakker mye om familiens undergang, men dette kan ikke forstås uten å se på at familien ikke lenger er en økonomisk produktiv enhet, og et senter for faktisk autoritet og makt. 

Denne forståelsen av makt og autoritet, ikke minst av forskjellen mellom de to, gjør Nisbet viktig. Samfunnsanalysen hans tilbakeviser mange mer banale (og utbredte) forståelser av forholdet mellom tvang og valg, frihet og tyranni. Sann frihet er bare mulig i fellesskap, og det krever autoritet og hierarki. «Frigjøring» og likhet, og avskaffelse av hierarkier og autoritet, kan, ifølge Nisbet, bare resultere i å sentralisere all makt og autoritet, og slik lene seg mer og mer på makt-delen av balansen, etterhvert som avstanden til autoriteten øker. En viktig lærdom i vår tid. 

Nisbet selv tilhørte miljøet rundt The National Review, men tenderte til å stå utenfor mye av splittelsen i disse miljøene, og hadde sine negative holdninger til alle de aktuelle fraksjonene. Dette i seg selv gjør han til en interessant skikkelse, da han ikke er lett å sette i bås. 

Nødvendige kutt

Siden vi legger til fem verker, må vi selvsagt fjerne fem verker. Voltaire, Atwood, Rawls, Roth og Frum er de jeg mener bør fjernes. 

Voltaires tekster i forsvar for ytringsfriheten er viktige i en kanon for moderne vestlig tenkning. Voltaire var selvsagt ikke ansett som høyreorientert når han skrev, men det i seg selv diskvalifiserer ikke. Å ha han med som en av grunnleggerne av den moderne liberale tradisjonen, som mange konservative ønsker å forsvare, er ikke i seg selv urimelig. Jeg mener denne er godt representert, og Voltaire virker mindre viktig for høyresiden enn mange av de andre som er inkludert. 

Margaret Atwood er en radikal-feministisk tenker, og jeg sliter litt med å forstå hvorfor hun ble inkludert av Minerva i utgangspunktet. Hun er riktignok kommet på gal side av de nyeste trendene, men det skjer jo med de fleste til slutt, og burde ikke være tilstrekkelig for å regne henne som «en av våre», selv om arbeidet hennes ikke er uten verdi. Jeg kan heller ikke se at hun har hatt noen merkbar innflytelse på høyresiden, annet enn den generelle progressive driften til samfunnet som helhet de siste 50 årene. 

John Rawls er en tenker i den sosial-liberalistiske skolen. Selv om han kan sees på som en fortsettelse av den liberale arven, slår han meg ikke som en tenker som har mye å gjøre med den politiske høyresiden. Jeg har hørt radikalere på ytre venstre fløy kalle han høyreorientert, men det overbeviste meg ikke for ti år siden, og jeg mener fortsatt ikke han har noe å gjøre på en høyreorientert kanonliste. 

Veronica Roths bøker var en døgnflue, og filmene ble ikke populære nok til å fullføre serien. Jeg har vansker for å se at denne hadde noen påvirkning, utover impresjonable fjortis-jenter, og hvertfall ikke på høyresiden. 

David Frums anti-Trump verk har heller ikke noe å gjøre i en slik kanon. Om du skal ha den med, må trumperne få anledning til å svare. Michael Antons The Flight 93 Election ville vært relevant. Men jeg tror begge disse tekstene vil miste sin relevans innen relativt kort tid, og ønsker derfor ikke inkludere noen av dem. 

Andre viktige verk

Om en skal ha litt mer rom for revidering, vil jeg foreslå fem verker til, som også kan være relevante for høyresiden fremover. 

I ånden av litt lavkulturelle bidrag, foreslår jeg Robert E. Howards fullstendige krøniker om Conan, Cimmeraneren, også kalt Conan Barbaren. Jeg tillater meg å regne denne samlingen kort-historier som et verk. Disse fortellingene gir et innblikk i en hard, maskulin verden, og en hovedperson som ikke alltid er grei og snill, men som har en grunnleggende maskulin elán. Det er et klassisk eksempel på pulp-fiksjon, som hadde sin storhetstid på 1930 og -40 tallet, som antakelig var den tiden hvor den effektive leseferdigheten var høyest i vestlige samfunn. 

Alasdair MacIntyre er en viktig skikkelse, særlig i sitt arbeid om dydsetikk. I After Virtue (1981) tar han opp hvordan våre universelle og partikulære tendenser må nødvendigvis være symbiotiske med hverandre. Han legger vekt på at utviklingen av individet skjer i sammenheng av et samfunn individet kommer ut fra, og uten samfunnet kan heller ikke individet eksistere. Han dekker også noen av de samme områdene som Lewis er inne på i The Abolition of Man, men på en mer formell akademisk måte.

Enda en av det mer pop-kulturelle slaget er Frank Herberts science-fiction mesterverk Dune (1965). Mens Ringenes herre presenterer en høyreorientert, nesten reaksjonær, romanse, er Dune en kalddusj av realisme, mest i kontrast til mer optimistiske SF-forfattere som Arthur C. Clarke og Gene Roddenberry. Herbert var selv liberal i sine idealer, men han innså noen av de interne selvmotsigelsene i denne måten å se verden på, og uttrykte skepsis i hvorvidt dette kom til å stå seg inn i fremtiden, at ikke eldre former for menneskelig organisering, som føydalisme, kunne gjenoppstå i fremtiden. Dette henger sammen med en underliggende mistro og tvetydighet rundt teknologi, særlig elektronikk og datamaskiner, som også er en tråd i deler av høyresiden. Dune er en fremstilling av fremtiden uten moderniteten, og er derfor av interesse hos mange i det nye høyre. 

Boken The Revolt of the Elites (1994) var det siste verket til den store konservative historikeren Christopher Lasch. Lasch kan knyttes til flere retninger, men kanskje mest Robert Nisbets holdninger og generell samfunnskonservatisme, samt en viss sympati for den engelske «rød-tory»-bevegelsen. The Revolt of the Elites kan også sies å passe fint inn i Burnhams ideer, selv om Lasch ikke er eksplisitt i den tradisjonen. Boken påpeker at forskjellige kamper som selges som mot «establisjementet» klart er drevet av det samme establisjementet, at eliten i Vesten, fortrinnsvis i Amerika, men også Europa, gjør opprør med båndene og tradisjonene til samfunnene de tilhører. Den er merkelig profetisk, og forutser mange av de rarere utviklingene den siste tiden, som veldig få kunne forestille seg på det ganske optimistiske 90-tallet.

Mitt siste forslag er nok også mitt mest kontroversielle. Mencius Moldbug, pseudonymet til den amerikanske dataingeniøren Curtis Yarvin. Fra 2006 til 2013 skrev han bloggen Unqualified Reservations, og fra denne har jeg plukket ut serien av poster som heter An Open Letter to Open-Minded Progressives, senere utgitt som e-bok, og inkludert i den fysiske publiseringen av Unqualified Reservations Vol 1., utgitt av Passage Press. 

Dette er teksten som startet det nye internett-høyre, spesifikt den retningen som kalles «neo-reaction». Det er en radikal gjenfortelling av de siste 300-årenes historie, hvor de progressive kreftene konsekvent er skurkene. Yarvin er en monarkist, i fotsporene til Hans Herman Hoppe og andre post-libertarianere. Det fascinerende ved denne gjenfortellingen er at Yarvin aldri faller i fellen til mer banale og konspiratoriske revisjonister, og stiller aldri, eller sjelden, spørsmål ved konkrete fakta. Alt ligger i tolkning og perspektiv. Han er absolutt ikke en forfatter en skal ta uten en grei klype salt, men på sitt beste tvinges en til å tenke om igjen på mange ting mange av oss tar for gitt. Han er også en god skribent, og veldig morsom, men man må komme forbi hans tendens til å ha ti digresjoner etter hverandre. 

Ved siden å ha bidratt til gjenoppdagelsen av Carlyle, som jeg nevnte i seksjonen om den mannen, kom James Burnhams bok The Machiavellians inn i produksjon igjen, grunnet etterspørsel, i tiden etter at Yarvin begynte å skrive om ham på bloggen sin. 

Mulige kutt

Igjen må fem bøker fjernes fra listen, og jeg vil foreslå Wollstonecraft, Freud, Rowling, Kahneman og Ikenberry. Wollstonecraft fordi hun ikke er høyreorientert, og det allerede er mange tekster som dekker grunnlaget for den liberale verdensordenen. Freud, igjen fordi han ikke er høyreorientert, og bør derfor nedprioriteres, selv om han selvsagt er en viktig tenker. Rowling, som igjen ikke er på høyresiden, og verkene er bare konservative i den grad at hun trekker på eldre samfunn som modell og inspirasjon. Kahneman er, i likhet med Freud, vanskelig, men jeg mener han ikke er sentral nok på høyresiden til at en plass kan rettferdigjøres. Ikenberry er jeg mindre kjent med, men han virker veldig orientert mot Neocon-faksjonen, som for det første alt er representert, og for det andre ser ut til å drifte mot venstre(eller miste fotfeste på høyresiden) akkurat i det denne boken ble skrevet. 

«Killing darlings»

Det er selvsagt mye mer en kunne lagt til, fra eget perspektiv og fra mer generelle perspektiver. Noen av disse var åpenbart av sekundær, kanskje tertiær, interesse, mens andre ville jeg veldig gjerne ha hatt med. 

En faktisk mangel ved listen er skjønnlitterære verker fra før 1800-tallet. Aeneiden, fortellinger om Kong Arthur, de islandske sagaene og verker av William Shakespeare glimter med sitt fravær. Herder og Guenon, som representanter for tysk idealisme og perennialistisk tradisjonalisme respektivt, etterlater hull i samlingens fullstendighet. Thomas Sowell har skrevet hyllemetre med bøker som forklarer patologier på moderne venstreside, og jeg ville nok heller hatt Samuel Huntingtons Clash of Civilisations enn noe skrevet av Francis Fukuyama. SF-forfatter Robert Heinlein viste et libertariansk ideal mer humant enn Ayn Rand, og hans forsøk på en ode til den greske bystat av antikken, Starship Troopers, må være en av de mest misforståtte bøkene i historien. 

Mary Haringtons Feminism Against Progress forsøker å redefinere kvinnekamp i konservativ (om ikke reaksjonær) ånd, men siden Louise Perry, som må forstås som del av samme «bevegelse», er inkludert, anså jeg dette som ikke viktig, selv om Harington i mitt syn er viktigere. 

Om jeg skulle velge bare to til som jeg mener er viktige for høyresiden framover, ville jeg tatt Eric Kaufmanns Whiteshift, som Asle Toje har anmeldt i Minerva, og Christopher Caldwells The Age of Entitlement. Førstnevnte har noe av samme tematikk som Douglas Murrays The Strange Death of Europe, men er en mer systematisk gjennomgang av dataene vi har. Caldwell legger fram en solid sak for at forandringer i amerikansk juss siden 1960-tallet er mye av grunnen til at institusjonene våre har blitt så selvmotsigende og uberegnelige, og også en vesentlig årsak til polarisering og populisme. 

Avslutning

De ti verkene jeg har presentert her, har alle innlagt en langt mer radikal kritikk mot det moderne samfunnet, og vår egen selvforståelse, enn man på høyresiden ofte liker å uttrykke. Selv om kritikken bare er implisitt, som i Carlyle, og i Howard og Herbert, er den klart der. Den røde tråden er i mitt skjønn en idé om at den moderne verden er umenneskelig, og dens idealer er såpass abstrakte og urealistiske at de kanskje bør reforhandles fullstendig. En kritikk jeg forventer er at dette ikke er veldig konservativt. Kanskje det ikke er det. Men alt til sin tid. 

Det er selvsagt mange risikoer med radikalisme. Hele prosjektet kan være misforstått i utgangspunktet, i hvilket tilfelle man tar store risikoer for intet. Selv om diagnosen er korrekt, er det mange fallgruver, og en moralsk modenhet og ydmykhet er en forutsetning for seriøs radikalisme. 

Det er farer andre vei også, selvsagt. I første omgang tror jeg bare det vil være nyttig for høyresiden å «bruke» denne kritikken, for å referere tilbake til Minervas svar på Mosfjells kritikk. Forsøke å sette seg inn i den, på egne premisser. Med dette, forsøke å ha en mer åpen dialog med disse nye retningene enn man har hatt til nå. 

Jeg vil fortsatt slå et slag for «konservatisme» i en mer utvidet forstand. På det «nye høyre» søker man tilbake til tidligere tiders holdninger og kommentarer, forsøker å forstå de på deres egne premisser. I dag er det vanlig, også på høyresiden, og forkaste mye av dette, på grunnlag av «rasisme», «sexisme», «heterosexisme» og et utall andre «-ismer». På det beste plukker man ut det som passer best til vår tid, og sier «dette er bra», og forklarer resten med «produkt av sin tid». Er ikke vi også «produkter av vår tid»? Er det så sikkert at vi vet best, og våre forfedre skjønner bare ikke? Eller fortjener de tidligere generasjoner bedre enn det, i god konservativ ånd?

Høyresidens kanon finner du her:

Civita og Minerva presenterer høyresidens kanon: En liste over 100 bøker som har bidratt til å forme høyresidens tanker og politikk.