For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Reformer uten bakkekontakt
DEBATT: Styringspartier og samfunnsøkonomiske perspektiver mister oppslutning når grasrota glemmes.
Publisert
Politikk kan litt enkelt sagt sees fra to perspektiver. Enten kan man se samfunnet nedenfra, med perspektivet til dem som «har skoa på», verftsarbeideren, sykepleieren eller læreren, eller så kan man ha et perspektiv ovenfra, fra et departement i Oslo med samfunnsøkonomiske briller. Men «enten eller» er ingen god inndeling, dersom man skal lykkes med å skape legitimitet for politikk til felles beste. Det er politiske ledere som evner å kombinere perspektivene, «både og», som lykkes. For sosialøkonomen Kåre Willoch var det relativt lett å skape legitimitet for reformer. Mer liberale åpningstider og oppheving av NRK-monopolet var populært til tross for at det også var store protester. To av dagens store konkurrenter i norsk politikk – Høyre og Senterpartiet – satt da i samme regjering, fra 1983 til Willoch stilte kabinettspørsmål i 1986. Som kjent gikk han av, og Gro Harlem Brundtland tok over og fortsatte i Willochs spor. I den grad Willoch slet med legitimitet, lyktes Brundtland bedre, fordi Arbeiderpartiet tradisjonelt hadde større legitimitet i, eller kontroll på, fagbevegelsen.
Gerhardsen lyttet til økonomene
Arbeiderpartiet har i store deler av etterkrigstiden vært det dominerende styringspartiet, fordi det har kombinert de to perspektivene. Mímir Kristjánsson elsker å fremheve Einar Gerhardsen for å skape bedre kår for arbeidsfolk. Det er likevel sannsynlig at Gerhardsen hadde kritisert Kristjánsson sterkt i dag. Ikke fordi Kristjánsson ikke snakker et språk som folk forstår – der er han drivende god, men fordi Rødts økonomiske politikk ikke henger sammen. Gerhardsen hadde med sine kun sju år på folkeskolen evnen til å skape forståelse på grasrota for tidvis veldig streng budsjettpolitikk, og det gjorde han med bakgrunn i at han lyttet til økonomene, som blant andre professor i økonomi ved UiS, Ola Kvaløy, har skrevet. «Resultatene er det som teller», het det på en Arbeiderpartiplakat med bilde av Gerhardsen. Det var et tydelig språk som folk forsto. Og Arbeiderpartiet lyktes med resultater i form av arbeid og velferd ved å erkjenne økonomiske sammenhenger, og ved å ta i bruk markedsøkonomi – ikke ved å avfeie den.
Taper med et perspektiv
Det samfunnsøkonomiske perspektivet toppet seg med Jens Stoltenbergs første regjering (2000-2001). Den var uhyre effektiv, men tapte stort i 2001. Arbeiderpartiet fikk bare 24,3 prosent av stemmene. Forankringen av reformer på grasrota hadde blitt oversett, og legitimiteten svekket. Dette til tross for at reformene på mange måter var høyst nødvendige. Etter 2001 – og i takt med et voksende oljefond – har regjeringer i liten grad lyktes med å kombinere de to perspektivene for å greie å gjennomføre reformer. Det har vært unntak på pensjons- og skolefeltet, men samfunnsøkonomiske forhold virker mindre disiplinerende enn før. Det er et problem for mer samfunnsøkonomisk orienterte styringspartier. I tillegg virker det som kultur skaper større konflikt. Avstanden mellom distrikter og tradisjonelle arbeidsfolk, og progressive akademikere i sentrale strøk er større.
Samfunnsøkonomi ute av spill
Samfunnsøkonomer som påpeker nødvendigheten av reformer blant annet på grunn av eldrebølge og sviktende statsfinanser, får rett til slutt, dersom vi ikke reformerer. Problemet i dag er at verken inflasjonen, renter eller skatter går opp på grunn av høy vekst i offentlig pengebruk. Det svekker argumentasjonskraften til dem som vil reformere. Sett med politiske øyne tilsier dette at regjeringen Solberg burde vært mer forsiktig. Mangel på bred begeistring tilsier derimot ikke at reformer er unødvendige, eller at folk ikke vil se behovet på lenger sikt.
For eksempel vil samfunnsøkonomer påpeke at det vi i normalår overfører til kommunene via statsbudsjettet er omtrent like mye som vi henter fra Oljefondet hvert år. Det er mye penger, og det har økt. Ifølge SSBs kommunefakta har Bergen kommune med 285 070 innbyggere driftsutgifter på 79 500 kr pr person. I Ulvik bor det 1067 personer, i Eidfjord 903 og på Fedje 533. De tre kommunene har driftsutgifter på henholdsvis 135 468, 213 380 og 159 496 kr pr innbygger. Forskjellene er enorme, men det tilsier ikke i seg selv at sammenslåinger er lurt. Det finnes andre viktige hensyn. Men reformnekt kan være like uklokt for distrikts-Norge, som en ovenfra-og-ned-holdning fra «byråkrat-Oslo». Folk opplever kanskje at velferdstilbudet er nært og godt i dag, men det kan fort skorte på kvaliteten om noen år. Det er forståelig at kommuner med store geografiske avstander er kritiske til sentralisering, men mange av de fine ferjene er borte. Det er kommet bru og vei langs fjorden, som gjør kommunikasjon lettere. Flere kommuner har driftsutgifter pr innbygger som andre bare kan drømme om.
Likhet fremmer sentralisering
Senterpartiet sto før på borgerlig side – i opposisjon til det mer sentralistiske og likhetsorienterte sosialdemokratiet. Økonomisk likhet er likevel blitt en sentral verdi både til venstre og høyre i norsk politikk, skriver Erik Lunde (KrF) i sin bok Sammen er vi mer alene. Han mener krav om likhet hindrer lokaldemokratisk makt. Venstresidens kritikere overser i altfor stor grad hvordan et forståelig ønske om likhet i velferdstilbud er en driver for sentralisering. Perspektivet nedenfra og lokalt, som særlig Senterpartiet mener de forsvarer, glemmer perspektivet ovenfra. For likhetskravet har en pris, og det er sentralisering.
Mangel på folkelighet
Liberale urbanister som ikke har perspektivet nedenfra, pleier å mislykkes. Samtidig er ikke regjeringen bare upopulær. Høyre blir kanskje største parti ved valget i år, godt hjulpet av en uforutsett pandemi. Men det er en del som tyder på at det likevel ikke hjelper til flertall, fordi Senterpartiet går så mye frem. I låten «Ørsta rådhus» til Sirkelsag rappes det om politikere: «dei prata og site på rauå, og kanskje sett dei ned endå eit utvalg». Nylig har et utvalg funnet ut at det kanskje ikke bør hete «fødemor» lenger, men «fødeforelder». Dette er nemlig i tråd med mer «moderne» måter å fremskaffe barn på. Dette kan tolkes som en ubetydelig detalj, men lagt sammen med annet tøv fra progressivt hold, er det med på å forsterke konflikter mellom det mer tradisjonelle og det urbane. I tillegg til mange reformer på en gang, og at noen har kommet skeivt ut, er det med på å skape støy som hindrer oppslutning om de reformer som likevel kan være nødvendige.
