Diktaturets sanne ansikt

Russlands militære invasjon av en fredelig nabostat er nå et historisk faktum. Diktatoren Putin tålte ikke utsiktene til at nettopp et slavisk naboland kunne lykkes i å gå en kronglete vei bort fra post-sovjetisk innflytelse og korrupsjon til en mer rotfestet rettsstat og velstående samfunn.

Den 10. januar publiserte jeg en analyse av Ukrainakrisen i 10 punkter her i Minerva.

Temaet var hvordan Putins utspill med de ultimate krav fremsatt til USA og NATO i midten av desember måtte forstås. Jeg skal ikke her gjenta annet enn hovedpunktene, men i stedet føre resonnementene videre for hvordan Norge, Europa og Vesten bør arbeide videre etter det tidsskillet som ble passert natt til 24. februar.

Oppsummert per i dag:

1. Beslutningen om invasjon var tatt allerede før de «ultimative krav» ble fremsatt i desember.

2. Møtevirksomheten som fulgte, var ikke diplomati, men en teaterkulisse der Putin hadde regien, og der de tilreisende politikere ikke fikk annet enn trusler og hån.

3. Vilje til å inngå i reelle forhandlinger om gjensidig reduksjon av våpen på strategisk nivå ble bare vist fra vestlig side, men avvist.

4. Ukrainakrisen gjelder ikke NATO, men Ukraina. Putin er, med sin bakgrunn, i stand til å lese både åpne kilder og regimets etterretningsrapporter og vet at Ukraina ikke vil bli tatt opp som medlem av NATO i overskuelig fremtid. I tillegg har det fremkommet under hele forløpet at NATO og USA ikke vil forsvare annet enn de land som er i alliansen.

5. Putins essay fra juli 2021 om Ukrainas plass i det russiske «lebensraum» og hans tidlige kriger for å sikre det som han mener er Russlands geopolitiske behov, burde være kjent. I den svært hatske «branntale» han holdt 22. februar, fremføres en forvrengning av historien som skal forberede særlig et hjemlig publikum på at Ukraina ikke er en stat som har livets rett. Utfallene viser det egentlige motiv for den krisen han selv har skapt, å skape et lydrike etter mønster av Belarus. NATOs etablering i 1949, og selvstendige staters senere ønske om et defensiv forsvarsfellesskap, har intet å gjøre med Putins historiefortelling.

6. Maskirovka er et viktig element i russisk strategisk tenkning. Det betyr å holde motstanderen mest mulig i uvisshet, gjerne ved spektakulære avledningsmanøvre. Villedning er ikke en ukjent metode på det taktiske plan under en militæraksjon. Forskjellen er her at maskirovka har doktrinestatus og inngår i de offisielle utsagn og utspill overfor det internasjonale samfunn. Fordi dette er en internalisert holdning til sannhet, vil man aldri kunne stole på sannhetsgehalten i utsagn fra slike regimer eller ledere.

Les også:

Russisk invasjon av Ukraina er høyst sannsynlig

DEBATT: Diktatorer som Putin endrer ikke adferd frivillig. Det eneste som gjør inntrykk, er motmakt som gjør risikoen uakseptabel.

Michael Tetzschner

For å rekapitulere:

1. Da det fra amerikansk hold fremkom informasjoner som tydet på en oppbygging av offensive kapasiteter rettet mot Ukraina, het det fra Kreml at det var «grunnløse forsøk på å skjerpe motsetninger». Noen uker senere, da styrkeoppbyggingen gikk videre, sa Russland at det var «desinformasjon», «hysteri» og anti-russisk.

2. Senest i forrige uke sa den russiske FN-ambassadør: «we are not trying to take any territory of a foreign country» og «Donbas and Luhansk is a part of Ukraine».

3. De fleste vil også huske at Lavrov fortalte at de russiske soldatene ville returnere til sine hjemlige forlegninger når fellesøvelsen i Belarus var over medio februar, og latterliggjøringen av at president Bidens forutsigelse av angrepet ikke hadde skjedd forrige mandag.

7. Vi kan nå slå fast at der Putin og Lavrov valgte løgn overfor verdenssamfunnet, svarte USA med å dele det de hadde av etterretninger for å avsløre dobbeltspillet. Håpet var å kunne vise at man hadde gjennomskuet planene og muligens kunne påvirke nyttekalkylene i diktaturet.

8. Likevel begynte eksperter som NRK innkalte, og som utbredte sine mangelfulle analyser, å sidestille Biden og Putin i deres forhold til fakta. Man tror ikke at man hører riktig når Dagsrevyens anker spør: Hvorfor kommer Biden med dette nå? Og senest samme dag som invasjonen fant sted – da angriperens soldater veltet inn over nabolandet – spør et annet Dagsrevyanker: Kunne ikke Vesten ha gjort mer for en løsning? Hvor har diplomatiet feilet?

Det er jo i dette øyeblikk det burde blitt klart for alle at angrepet var lenge planlagt. Man har tydeligvis en vei å gå før man forstår med hvilken naivitet mange norske medier har formidlet essensen i problemet. Man tenker også på de utallige opptredener av oberstløytnant Tormod Heier, som har hatt frimodighet til å stille i full uniform for å gi svært originale bortforklaringer av Putin og relativisere folkeretten.

De som har fulgt det som har vært kjent internasjonalt om Putins forberedelser, cyberangrep og senere overfall, må i ettertid undres over disse innslag, som fremstår som et særlig norsk episenter for desinformasjon. Det skal være rom for å mene mye, også i vanskelige tider. Men både departement og Forsvaret bør tenke nøye gjennom hvorvidt det er tjenlig med offiserer i uniform som bidrar til signalforvirring om hva som er Forsvarets situasjonsoppfattelse i slike betente situasjoner.

Selv da det rullet tunge stridsvogner og okkupasjonsutsyr over grensen, uttalte «fagmannen» Heier at «fredsbevarende styrker» var et definisjonsspørsmål. Kanskje han hadde behov for en mykere overgang fra en tidligere opptreden, der han beroliget seerne med at det neppe ble noen invasjon, ettersom han mer enn andre hadde gjort seg til spesialist på russisk tenkning.

Les også:

Pluss

Kritisk til medienes bruk av eksperter i dekningen av Ukraina-krisen

– Jeg er litt forbløffet over at mediene i et land med så mye Russland-ekspertise klarer å overforbruke noen få stemmer, tidvis ute av proporsjoner med kvaliteten på analysene, sier Anders Romarheim ved Institutt for forsvarsstudier.

9. De langsiktige konsekvenser av angrepet på Ukraina lar seg knapt forutse. Det som er sikkert, er at angrepet samtidig er et angrep på sikkerhetsordningen i vår verdensdel. Putin har passert en terskel som vi har historisk erfaring for at kan bli enda verre: Hvem er de neste på listen?

Den samme historien viser at så voldelige diktaturer ikke får ordnede maktvekslinger, og selve diktatorens pensjonisttilværelse kan vise seg usikker. Men vi vet ikke nå hvor lang og byrdefull veien fremover blir.

Trusselen mot Norge må møtes med en sterkere forståelse for sammenheng mellom samfunnssikkerhet og forsvar. Den nye situasjonen bør tilsi en annen holdning til worst case-scenarier.

Her nevnes noen temaer som må overveies nøye for å forbedre vår sikkerhetspolitiske posisjon sammen med alliansepartnere i NATO og andre nordiske land utenfor NATO:

1. Alle nordiske land bør være med i NATO, og alle nordiske land bør være fullverdige medlemmer av EU. Norge må søke nærmest mulig samarbeid med EU. Norge må ta full del i det fredelige, politiske samarbeid mellom demokratiene i Europa.

2. Den supplerende forsvarsavtalen som er forhandlet ferdig med USA, bør fremmes så raskt som praktisk mulig for Stortinget.

3. De nordiske land må samarbeide ytterligere for å gjøre Norden til et område med et betydelig kraftoverskudd, som spenner fra olje, gass og vannkraft til havvind, og oppmuntre Finland til videre utbygging av kjernekraft, og fraråde Sverige fra å avvikle resten av sin kjernekraft.

4. Forhøyet forsvarsinnsats må også kunne finansieres ved overføring av midler fra bistandsbudsjettet, slik at Norges overoppfyllelse av FN- og EU-målsettingene avsluttes.