Det hellige folkestyre – frihetens vokter?

Bård Thorheim savner i Minerva 15. mai et norsk svar på amerikanernes The Federalist Papers. Som Thorheim er inne på, var hensikten å overbevise til fordel for føderalkonstitusjonen. På den andre siden sto The Anti-Federalist-Papers. Skal man være litt styggere enn diplomaten Thorheim, kan man si som jusprofessor Ola Mestad sa under et seminar i grunnlovsmuseet i juni 2019: skriftet var propaganda for å overbevise om at konstitusjonen var ufarlig.

Den norske grunnloven – etablissementets verktøy

Det er nok én viktig, dominerende grunn til at de to skriftene, Federalist Papers og Anti-Federalist Papers, så dagens lys: det var en kamp om ratifikasjon. Noen ratifikasjon var det ikke spørsmål om i Norge. Denne forskjellen mellom USA og Norge lever vi med til den dag idag. Alle grunnlovsendringer vedtatt av Kongressen med 2/3-dels flertall i begge kamre må ratifiseres av 3/4 av delstatene.

I Norge er det bare å fremme grunnlovsforslag innen fristen, siste september før valgåret. Da kan man legge inn en hel skog med alternativer, for sikkerhets skyld. Sjelden får det oppmerksomhet av betydning i valgkampen. Enda sjeldnere får det betydning for velgeres stemmegivning. Som regel drukner det i alt mulig annet. Dessuten står stortingsrepresentantene helt fritt i hvordan de forholder seg til grunnlovsforslag – helt uavhengig av hva de har sagt før og under en valgkamp.

Torsdag 14. mai vedtok Stortinget fire grunnlovsendringer. To av dem var enstemmige. I strid med tradisjon, men uten protest, ble de vedtatt uten navneopprop. Det dreide seg om noe så uskyldig som å flytte bestemmelser fra ett sted i Grunnloven til et annet.

De andre to ble hevdet ikke å ha noen materiell, dvs. innholdsmessig, betydning. Det ene av disse dreide seg om domstolskontroll og prøvingsrett. Forslaget møtte betydelig motstand i juridiske kretser. Denne motstanden fikk Venstre på Stortinget til å snu. Beviselig var dette ikke nok til at forslaget skulle falle. Det andre av disse var et forslag om å avskaffe embedseden.

Begge disse forslagene ble bifalt med 79 mot 36 stemmer. Det tilsier at det totalt var 115 representanter tilstede. Det er kun to fler enn det nødvendige 113 for å oppfylle kravet om 2/3 oppmøte. Siden kravet til å endre Grunnloven er at 2/3 av de tilstedeværende representanter stemmer for, er det formelt innenfor, men det er altså i praksis ca. 4/9 av Stortinget som har vedtatt dette. Reduksjon av antall tilstedeværende representanter er forståelig i den smittevernsituasjonen vi har, men det noteres at endringer såkalt uten innholdsmessig betydning, men allikevel med motstand, og som man da skulle tro ikke hadde noe som helst hastverk, vedtas i den samme situasjonen.

Les også innlegget fra Bård Ludvig Thorheim:

Grunnlovens ideer er rikere og mer dagsaktuelle enn vi tror

Riksforsamlingen vs. Adler-Falsen

Det hevdes at det er vanskelig å endre Grunnloven i Norge. Det er en påstand som er en overdrivelse. Blir det politiske etablissementet enige om å endre Grunloven, gjør de det. Det er bukken som passer havresekken.

Det bringer oss til det Thorheim anfører er det norske svaret på Federalist Papers, nemlig det Adler-Falsenske grunnlovsutkast. I nyere demokratiteori er gjerne begrunnelsen for kvalifisert flertall for grunnlovsendringer at det skal sikre mot tilfeldige avvik hos representantene i forhold til selve folket; er det bare vanlig flertallskrav i en representativ forsamling, er det ganske usikkert om et knapt flertall virkelig tilsier at det også er flertall i befolkningen. Der det er krav til kvalifisert flertall i en representativ forsamling, ser man svært ofte at kravet i folkeavstemning kun er alminnelig flertall.

Her skiller det Adler-Falsenske grunnlovsutkast seg radikalt ut fra slik tenkning. Ikke bare ønsket Adler og Falsen en egen grunnlovgivende forsamling, slik at det ikke var bukken som skulle passe havresekken, men endringer skulle godkjennes i en folkeavstemning med krav til 2/3 flertall. Det rene flertallsstyre skulle ikke få råde, selv ikke der man tar bort usikkerheten som representanter gir.

Men Churchill har jo sagt ...

Demokrati er det mange definisjoner av. Basisen er imidlertid folkeflertallsstyre. Når Thorheim sier at hittil har ingen andre styreformer gitt den høyere graden av frihet, velferd og sikkerhet, er det en sannhet med modifikasjoner.

F.A. von Hayek foretrakk demokrati fremfor ikke-demokrati, ikke minst fordi det reduserer konfliktnivået. Samtidig ga von Hayek uttrykk for at det moderne demokrati til dels er årsak til at grensene for statsmakt – eller grensene for politikk, som Thorheim kaller det – er bygget ned eller forvitret. Nettopp denne forvitringen er noe som peker i motsatt retning, nemlig at demokrati har gitt oss mindre frihet. I et foredrag i Sydney i oktober 1976 innrømmet til og med von Hayek at hvis han måtte velge mellom begrenset ikke-demokrati og ubegrenset demokrati, ville han valgt førstnevnte.

Thorheim ønsker å styrke det liberale demokratis konkurranseevne. Et viktig første skritt for å oppnå dette er å avvikle den erstatningsreligiøse statusen vi har gitt demokrati. Flertallsstyre er ikke hellig.

Altfor ofte blir demokratidiskusjoner avfeid med det kjente Churchill-dictumet om demokrati som det beste som har vært forsøkt. Da kan det være greit å minnes på at det sitatet er fra en parlamentsdebatt der Churchill var imot å utvide den folkevalgte forsamlings makt ytterligere – på Overhusets bekostning.

Det er godt mulig at demokrati er det beste for frihet i det store bildet, men vi må erkjenne at det ikke alltid er slik at det mest demokratiske er det mest frihetsvennlige.