Det finnes ikke noe slikt som en verdig død, men noen måter å dø på er nok mer verdige enn andre

For mange føles døden som et skremmende og overveldende tema. Da blir det ekstra frustrerende at mange av de ulike begrunnelsene som oppgis for å opprettholde forbudet mot dødshjelp, synes å være såpass vage. At aktiv dødshjelp krenker menneskeverdet, er en av dem, som John Petter Stevik argumenterer for i artikkelen «Menneskeverdet tåler ikke aktiv dødshjelp» i Minerva 13. mai.

Tanatologi er læren om døden og menneskers forskjellige reaksjoner på den. Et av dens viktigste filosofiske spørsmål er om dødsfrykt er en adekvat emosjonell respons. Siden frykt kun er en velbegrunnet emosjonell respons dersom det en frykter er svært negativt eller et onde for det aktuelle subjektet, lurer man i neste omgang på om døden er noe å frykte? Denne vinklingen leder en så gjerne over i spørsmål om dødens natur og, om noe, hva slags onde eller ulykke den i så fall utgjør for den døde.

En av de kanskje ikke så overraskende erkjennelsene de fleste vedgår seg å ha, er at døden slett ikke trenger å være et like stort onde for alle. Livet innebærer unektelig en viss grad av smerte, lidelse, skuffelse, depresjon og angst. Dette er en del av det menneskelige liv. Samtidig er det like unektelig sant at det fins mennesker som lever under så uutholdelig lidelse, hvor alt håp er ute, og ønsker å dø på grunn av hva sykdom gjør mot dem. Kanskje tenker vi til og med at for dem er døden et gode? Vil det da bringe mer menneskeverd hos disse menneskene å tvinge dem til å fortsette å leve?

Les også:

Menneskeverdet tåler ikke aktiv dødshjelp

DEBATT: Stadig flere er positive til dødshjelp i Norge. Det er ikke så rart. Debatten har vært overforenklet. Ønsket om å dø er lett å forstå, men uakseptabelt å innlemme i norsk lovverk.

John Petter Stevik

Selv har jeg mitt personlige perspektiv å snakke ut ifra. Mamma fikk hjernekreft i 2014, da hun var 49 år gammel.

Utviklingen av kreften var et grotesk hendelsesforløp. Hun ble dårlig til beins, og klarte etter hvert ikke å gå. Antall medikamenter bikket tosifret. Kreften gikk også utover det kognitive. Konstant morfin ble administrert intravenøst fra en smertepumpe. I den aller bitreste sluttfasen av livet sitt, ble hun sittende som et tomt, biologisk skall. Hun døde 51 år gammel.

Jeg har vanskeligheter med å skjønne hvor menneskeverdet kommer inn i mammas situasjon. Selvfølgelig verdsetter mennesker egne liv. Og selvfølgelig verdsatte mamma og de nær henne det livet hun hadde. Jeg er usikker på om hun ville valgt å avslutte livet sitt, om hun hadde fått lov til det. Vi ville uansett ikke ansett livet hennes som noe mindre verdt, dersom det hadde vært valget hennes. Et verdig liv måles kanskje ikke kun i antall år levd?

Dersom vi først skal diskutere menneskeverdet må vi få med det perspektivet også. Av og til virker det på meg som om «menneskeverdet» er dette strekkbare, gummiaktige og abstrakte begrepet vi bruker i debatter som et retorisk grep, men som egentlig ikke legger til så mye av substans. Begreper med et tydelig meningsinnhold er imidlertid høyst behøvelig, når vi diskuterer noe så betent som dette.

For mange tror jeg livskvalitet, ikke utelukkende livslengde, er viktig. I tillegg tror jeg forutsigbarhet mot slutten, er viktig for mange. Tross alt ligger det en stor verdi i å tilbringe resten av levetiden med familien og dø i rolige omgivelser hjemme, heller enn å måtte gjennomgå krevende behandling som forlenger livet med noen få uker eller muligens måneder. I så måte bevares verdigheten mindre av å la svært syke mennesker lide seg til døde gjennom grufulle smerter, fremfor å tillate dem å avslutte livet på en måte de selv finner – om ikke annet – mer verdig.

Bekymringen om at vi som familie på noe som helst tidspunkt hadde presset mamma til å velge dette, hvis hun hadde fått lov, kan jeg sporenstreks avkrefte. Alle som tar seg av sine kjære mot slutten, prøver så langt det lar seg gjøre å respektere individets autonomi og selvråderett. Om noe, ville vi forsikret oss om at hun virkelig hadde vært helt sikker i valget sitt. De som ikke gjør dette, vil neppe være omsorgsfulle nok til å ta seg av dem og gi dem følelsen av å være en byrde, åkkesom.

I det hele tatt synes jeg det er veldig spesielt at vi i alle andre sammenhenger setter retten til selvbestemmelse såpass høyt. Mot familie og alle legers velmenende råd om å motta medisinsk behandling mot kreft, kan vi når som helst nekte eller stoppe cellegiftbehandlingen. Når det så kommer til de som lider aller mest siste sjanse til å handle, faller denne selvbestemmelsesretten plutselig vekk. Hvorfor skal vi ytterlige avkorte menneskers muligheter som mest i deres siste åndedrag? Det er for meg et paradoks.

Dette er noe folk er nødt til å bestemme på egenhånd, men så klart med kjærlig støtte uansett hva de måtte velge. Når vi nærmer oss slutten, blir vi gjerne stående med bare noen få ting som betyr alt for oss. Blant disse få tingene, finner vi et inderlig ønske om å bevare verdigheten og en viss kontroll over egen skjebne.

Hvordan hver enkelt av oss ønsker å gjøre dette, varierer. Ingen fasit gjelder alle. Å avslutte livet på egne premisser, kan allikevel, for enkelte, være verdighetsbevarende.

Opplevelsen min med mamma fikk meg til mene at det ikke finnes noe slikt som en verdig død. Men noen måter å dø på er nok mer verdige enn andre.