For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Er liberalisme en forutsetning for konservatisme?
Mange konservative ungdommer kjenner seg ikke igjen i den moderne liberalkonservative vendingen.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
I Minerva skriver Johan Fredrik Mikaelsen at «man kan ikke være en del av norsk, liberalkonservativ idétradisjon, mens man støtter Trump». Jeg mener dette er en uhensiktsmessig og overdreven innsnevring av debatten, men jeg er også i utgangspunktet uenig i påstanden.
Hva står Trump for?
Mikaelsen begrunner tesen sin ved å hevde at «vi vet at [Trump] står for en antiliberal konservatisme». Men er dette virkelig tilfelle? Kilden hans er Robert Kagan, en nykonservativ utenrikskommentator som har skrevet bok om Amerikas «illiberale tradisjon». Det at Robert Kagan ikke liker Trump er ingen overraskelse. Nykonservative – eller «neocons» – har i Amerika siden 1960-tallet kjempet for en utenrikspolitikk som favoriserer krig og intervensjon. Kagan har selv vært en sterk og høylytt forkjemper for så godt som alle de amerikanske krigene og invasjonene siden slutten av Den kalde krigen. Etter bombingen av Irak i 1998 oppfordret han president Bill Clinton til å invadere landet, med ordene: «å bombe Irak er ikke nok».
Likevel hevder Kagan å være «liberal og progressiv» i et intervju med The Guardian. Hvis dette er liberalisme, har Mikaelsen rett: Trump er absolutt antiliberal. Han er faktisk så antiliberal at han er den første amerikanske presidenten siden Jimmy Carter som ikke har dratt nasjonen inn i en ny væpnet konflikt.
Hvis ikke nykonservativ, hva slags konservativ er Trump da? Hvis vi sammenligner ham med andre republikanske presidenter, eller til og med demokratiske, fremstår han relativt moderat i forhold. Han var blant annet den første presidenten til å støtte homofilt ekteskap før han inntok Det hvite hus, og var den første presidenten til å utnevne en åpent homofil mann som kabinettmedlem. På abortspørsmålet anklages han for å ønske å fjerne kvinners rettigheter, men han har gjentatte ganger presisert at han ønsker å la det være opp til statene. Dette har høstet kritikk fra nettopp de sosialkonservative som Mikaelsen assosierer Trump med.
Mikaelsen trekker også frem Kagans påstand om at Trump representerer «hvitt, kristent overherredømme i Amerika», men som mange andre som anklager Trump for å være en representant for en rasistisk høyreekstremisme, legger han ikke frem noen beviser for å støtte påstanden. Til tross for disse anklagene valgte 25 prosent av afroamerikanske menn og 48 prosent av latinamerikanske menn å stemme på Trump i årets valg. Trumps oppslutning blant minoritetsvelgere er faktisk bedre enn noen annen republikansk kandidat i mannsminne.
Hvordan kan dette være mulig, om Trump er en antiliberal rasist? Mange vektlegger økonomien som avgjørende, og hevder de hadde bedre råd under Trump enn Biden. Flere av disse minoritetsmennene nevner også strengere innvandring som en viktig sak for dem. Er dette også en støtte til «hvitt overherredømme»? Trolig ikke.
Hva er norsk konservatisme?
Mikaelsen beskriver den «norske, konservative idétradisjon» som liberalkonservativ, men er dette hele sannheten?
Et enkelt utgangspunkt er Lars Roar Langslets bok Konservatisme på norsk, som viser frem en rekke konservative, norske tenkere. Langslets rolle i norsk konservatisme kan sies å være en formidler av den eksisterende idétradisjonen. Allerede i de to første setningene av forordet leser vi: «Det ligger i ordet at konservatismen er opptatt av å bevare. Det skiller den allerede ut fra to andre livskraftige ideologier, liberalismen og sosialismen, som iallfall i sin rendyrkede form vil omstøpe samfunnet etter sin egen idealmodell for ‘Det gode samfunn’.» Langslet beskriver konservatisme som noe tydelig helt annet enn liberalisme.
Så kommer et punkt hvor man må følge nøye med på begrepsbruken: «En hovedlinje i norsk konservatisme er den liberal-konstitusjonalistiske: Våre konservative ledere på 1800-tallet så sin hovedoppgave i å stå vakt om friheten slik den var sikret i grunnlovsverket, gjennom maktfordelingen og det nett av forfatningsmessige og rettslige mekanismer som skulle binde maktutøvelsen under betryggende normer.»
Denne «liberal-konstitusjonalismen» er systemet som beskytter prinsippene vi tar for gitt i et trygt, sunt samfunn, som rettsstatsprinsippet, demokrati, og like rettigheter. Denne liberal-konstitusjonalismen ligger til grunn for de fleste vendinger innen norsk konservatisme, ikke bare den liberalkonservative.
Det er disse verdiene Mikaelsen hevder at Trump står imot. At Trump er en dårlig taper, er det få som strides som. Men nå var det også mye ved det forrige valget som var kritikkverdig, som etterretningstjenestene og teknologiselskapenes samarbeid om å sensurere saken om Hunter Bidens laptop. Så mye som 79 prosent av amerikanske velgere tror denne sensuren kan ha kostet Trump seieren. Dette er nok for Mikaelsen å kunne hevde at Trump står imot det han kaller «den liberalkonservative, norske tradisjonen».
Lyseblå eller mørkeblå?
Egentlig er ikke Mikaelsens fokus valgkampen i Amerika. Det viktigere spørsmålet han tar opp er hvilken vei høyresiden skal gå her i Norge. «Den norske høyrebølgen burde være lyseblå med et mål for borgerlig samarbeid på alle kanter, men ikke mørkeblå og antiliberal», sier han.
Denne påstanden virker for meg forunderlig. Først definerer Mikaelsen lyseblå liberalkonservatisme som den «riktige» vendingen for høyresiden, så hevder han at mørkeblå konservatisme, som for eksempel sosialkonservatisme, må holdes utenfor, for så å si at høyrebølgen skal være åpen for samarbeid på «alle kanter». I hvilken retning er det de lyseblå skal bygge samarbeid, om ikke med de som er mørkere blå? Hvis vi legger dette regnestykket sammen, blir påstanden slik: «den norske høyrebølgen bør være liberalkonservativ og åpen for samarbeid til venstre, men ikke til høyre». Man kan lure på hva som er konservativt med dette.
Klart vi skal være varsomme for autoritære trekk i politikken. Men et steg til høyre for liberalkonservatismen er ikke nødvendigvis et steg inn i autoritær politikk. Det blir satt opp en falsk dikotomi, der høyresidepolitikk enten er liberal eller antidemokratisk. Dette er ikke bare uærlig, men også historieløst. Som vi ser fra Langslet, er det helt forenelig med demokratisk, rettsstatlig praksis å være konservativ uten å kalle seg liberal. Å konservere liberalismen er ikke ensbetydende med det å være konservativ. Noen ville hevdet det er motstridende.
Er det rom for flere enn liberalkonservative?
Som formann i Foreningen for Alle Konservative Studenter ser jeg det som viktig å fremme en bredde av perspektiver på norsk høyreside. FAKS ble tross alt grunnlagt på bakgrunn av et snevert meningsrom i DKSF/Høyres Studenter. I FAKS er det annerledes. Du må ikke være medlem av Høyre eller endre verdier etter siste, liberale trend. Det er lov å tenke høyt, mene mye, og ikke minst, ta feil, uten å straffes for det.
Det finnes mange meninger i FAKS om den kommende amerikanske presidenten. Når jeg som formann av foreningen sier offentlig at jeg ville foretrukket Trump over Harris, er ikke dette et uttrykk for foreningens kollektive holdning. Likevel demonstrerer det en viss takhøyde i FAKS. De 47 prosentene av unge menn som ville stemt på Trump, blir refset på tvers av hele det politiske spekteret – til og med fra Høyre. De blir ikke møtt med forståelse eller respekt, og får knapt muligheten til å forklare seg. Det er ikke for å fronte mine egne politiske meninger at jeg vier min støtte til Trump offentlig. Det er for å løfte frem nettopp disse perspektivene som ikke blir hørt. Unge menn som liker Trump, blir ikke borte av at vi ikke lytter til dem, de blir bare sintere.
Mange konservative ungdommer kjenner seg ikke igjen i den moderne liberalkonservative vendingen. Det finnes gode argumenter for at det er nettopp hans mer nasjonalkonservative utspill som har gjort Svenneby så populær, som igjen gjenspeiles i den høye oppslutningen for høyresiden blant unge. Det er også et tegn i tiden at Frp nå er større enn Høyre på meningsmålingene. Å anta at liberalkonservatisme er veien fremover, kan komme til å koste høyresiden valget.
