Om spetakkelet i München og ytringsfriheten

Etter den famøse München-talen til visepresident JD Vance, omfavnet ganske mange «halvparten» av den. Vance ga en god beskrivelse av Europas problematiske håndtering av innvandring og elitisme, ble det sagt. Vance snakket sant om at ytringsfriheten ligger nede for telling i Europa. De samme stemmene mente at den andre halvdelen til Vance var urovekkende demagogisk og farlig, men at et klokt hode bør kunne skille mellom de to delene.

Denne oppdelingen er uheldig. Vance er en brannstifter, og han taler på vegne av autoritære radikalpopulister. De to delene henger sammen. Alt er demagogi.

Handlet på oppdrag

Vance ble, slik jeg oppfatter ham, sendt til München med et oppdrag, nemlig å fortelle oss at USA og Europa ikke lenger har noe verdifellesskap, og at det eneste som kan redde oss, er de høyreradikale. Om enn etterpåklokt, så burde det Vance-motoriserte bakholdsangrepet mot Zelenskyj under den fiendtlige og svikefulle seansen sist fredag i Det hvite hus fjerne enhver tvil: Vance ønsker ikke det beste for Europa. Hans «analyser» av oss er tilsvarende.

Budskapet til Vance kan ikke deles opp i frittstående fortellinger. Vi kan ikke rive ut en del av sidene i Mein Kampf, kaste resten og si at her blir det sagt fornuftige ting.

Vance er heller ikke dum. MAGA-strategene vet hvordan de skal skape splid og kaos.

Undergangsfortellinger

Hvor inkonsekvent det enn fremstår, så har de autoritære alltid heiset ytringsfrihetens faner. Det betyr at vi ikke må la oss lure av hyklersk ytringsfrihetssyting. Ytringsfriheten Vance «bekymret» seg for, fremstår som ren instrumentell bullshitting, hvis formål var å så alvorlig tvil om de europeiske demokratienes legitimitet gjennom undergangsfortellinger om den liberale orden som har kneblet og forlatt sitt folk og byttet det ut med fremmede. Undergangsfortellinger er kjernen i fascismens kommunikasjon.

Ordskiftet i et liberalt demokrati kan være hardt og konfliktfylt. Den som ikke får gjennomslag, oppmerksomhet eller den publisitet de ønsker, har full ytringsfrihet. Det vi før omtalte som meningskorridorer, særlig i spørsmål om innvandring, er nærmest en saga blott. Vest-Europa og Norge spesielt scorer skyhøyt på alle målinger av demokrati, pressefrihet og ytringsfrihet, som er noe ganske annet enn den fryktkultur som nå institusjonaliseres av Vance og MAGA i Trumps Amerika. Det er ikke mye som feiler ytringsfriheten hos oss, om vi ser stort på det, og det må vi noen ganger gjøre, selv om den selvsagt heller ikke er  feilfri. Ytringsfrihetens grenser vil alltid tøyes og bøyes, selv i liberale demokratier, og vi må alltid passe oss for utglidninger. Men det er altså ikke det Vance snakket om. Vance hadde en agenda, og fortellingen hans om Europa var – naturligvis – i det store og hele usann.

Steve Bannon

For å forstå ærendet til Vance, kommer vi ikke utenom ytre-høyre-ideologen og Trump-strategen Steve Bannon og hans kjente utsagn i 2018 om å oversvømme offentligheten med dritt. Utsagnet hans er gjengitt mange ganger, men det er av en grunn. «The Democrats don’t matter», sa Bannon: «The real opposition is the media. And the way to deal with them is to flood the zone with shit. Every day we hit them with three things. They’ll bite on one, and we’ll get all of our stuff done. Bang, bang, bang. These guys will never — will never be able to recover.»

Strategien er enkel. Med Trump i spissen gikk MAGA med full kraft inn for den absolutte skamløshet. Enhver påstand, en hvilken som helst løgn, ble slynget ut i offentligheten. Før «faktasjekkere» og moderate medier fikk summet seg, kom et helt batteri med nye løgner og vanvittigheter. Det som tidligere ville vært skandaløst, som ville fått politikere til å gå på dagen, ble dagligdags. Et stadig økende antall republikanere så på denne utviklingen som både fristende og frigjørende. Nå slapp de å ta hensyn til slitsomme ting som reell argumentasjon og redelighet, og de kunne ganske ubesværet få gjennomslag for sine konservative kjernesaker. Folk som Steve Bannon ser verdien i kaosrytteri, langt utover Trumps labile og løgnaktige person. Bannon forstår også bedre enn de fleste at mange mennesker er mottagelige for agg og hevngjerrighet.

Dragning mot Kreml

For Bannon handler det om akselerering, om å fremskynde radikal omveltning rettet primært mot staten og mediene. Det republikanske partiet omsluttet etter hvert metoden til fulle. I et ytringsrom der kaos, uvitenhet og uvisshet regjerer, er veien kort til relativisering og radikalisme. Hvis elitene, dypstaten, er råtten inn til rota, hvorfor ikke angripe den, slik det ble forsøkt under stormingen av Capitol Hill? Hvorfor akseptere valgnederlag når staten er gjennomkorrupt?

Det er selvsagt ikke slik at Bannon fant opp disse tingene. Russerne, for eksempel, har holdt på med det i årtier.

Trump og MAGAs utilslørte dragning mot Kreml handler ikke minst om deres beundring for håndteringen av informasjonsflommen. De vet godt at den liberale offentligheten verken har språk eller moralsk register som kan møte fullstendig skamløshet på en konsis måte. Skamløshetsstrategien er bøllens logikk. En konsekvens er at vi ikke kan stole så mye mer på det som i dag kommer fra Washington, enn på det som kommer fra Kreml.

Den nye medievirkeligheten og de nye ytringsrommene er som skapt for kaosrytteri og bullshitting. Legg til at de store sosiale medieplattformene nå er nesten fullstendig uten moderering, og at eierne av disse selskapene har kysset den høyreradikale ringen.

Og det er i dette mylderet, som også er kynikernes boltreplass, at vi noen ganger trår feil.

Ytringsfrihet

En av dem som helst vil se det fornuftige i deler av talen til Vance, er Kjersti Løken Stavrum, styreleder i Schibsted Media og leder av Ytringsfrihetskommisjonen. «Det er ikke til å komme fra at det er noen likhetstrekk mellom temaet for «Uhørt. Angsten for det frie ord» [Stavrums egen bok. min anm.] og deler av J.D. Vance' tale i München før helgen», skrev hun på sin egen Facebookside. «Nå er vi jo der at talen kan diskuteres stykkevis og delt», poengterer hun, slik altså flere har gjort.

Deretter lar Stavrum Tom Hetlands rosende omtale av boken hennes i Stavanger Aftenblad gjøre resten av argumentasjonen. Jeg gjengir det meste her, fordi Stavrum ganske tydelig illustrerer hvilke logikker som er i omløp i en del miljøer som er spesielt opptatt av ytringsfrihetsproblematikk.

«Med internett ble samfunnsdebatten åpnet for alle. Men hva skjer når det frekke og ubehøvlede folket kommer til orde? Jo, eliten bekymrer seg for hat og hets, og snakker mer om falske nyheter og konspirasjonsteorier enn om det enorme demokratiske framskrittet vi har tatt. Det er ingenting nytt med dette, for slik var det også da bøndene, arbeiderne og kvinnene kjempet seg til en plass i offentligheten: De ble møtt av elitenes angst for det frie ord. I ettertid er det lett å se at klagesangen handlet om å holde nye grupper, som endelig fikk tilgang til offentligheten, utenfor.»

Dagens situasjon minner mye om dette, ifølge ytringsfrihetskommisjonens leder Kjersti Løken Stavrum. I debattboken går hun ut mot det hun kaller «det problemindustrielle kompleks, bestående av forskere, debattanter, kommunikasjonsfolk, akademikere, byråkrater og aktivister som dyrker en forfallsberetning om den norske offentligheten.»

Naivt

Det beste man kan si om Stavrums argumenter, er at de fremstår som naive, og at hun uttrykker en romantisk forestilling om folkets røst og tilstanden i det offentlige ordskiftet. På det verste resirkulerer Stavrum populistiske budskap om korrupte eliters sammensvergelser og angst mot «det frie ord», eliter som alltid har sammensverget, mot blant annet arbeidere og kvinner. Riktig umusikalsk blir det når hun tilsynelatende elter disse synspunktene inn i det hun mener er fornuftig tale fra Vance. Det virker ikke som Stavrum helt forstår hvilke krefter som er i spill og hva de ønsker.

Det Stavrum kaller det «problemindustrielle kompleks», omtaler hun i boka som et «kretsløp i den offentlige debatten» som har «felles mål og nytte av det samme svartsynet», og «som næres av dramatiske instinkter», fortsetter hun: Og «noen gjør det også mer systematisk, nesten som en forretningsidé… Hvem er hærførerne for den problemorienterte fortellingen om samfunnsdebatten vår?»

Elitene

Her kan man jo også spørre seg om ikke Stavrum snur det meste på hodet, hvis hun går god for Vances utlegninger om ytringsfrihetens tilstand i Europa. Den dramaturgien som ble servert i München, var demagogisk, med et spesifikt politisk formål, nemlig å fremme en postliberal autoritær verdensorden der ytringsfrihet og andre friheter aktivt blir eller vil bli motarbeidet på institusjonelt nivå, kanskje særlig for de gruppene Stavrum bekymrer seg for. I alle saklige henseender er det den liberale orden som hegner om disse rettighetene, og som radikalpopulistene vil til livs. Den maktubalanse Stavrum ellers er opptatt av, mellom elitene og de som mener ting elitene ikke liker, gir ikke riktig mening før man også tar i betraktning at det finnes mye jævlig som skrives der ute, som konsekvent sparker nedover i det sosiale og kulturelle hierarkiet.

Ideelt sett skulle man selvsagt ønske at offentligheten, altså der folk møtes for å snakke sammen, var et sted som virket modererende og opplysende. Habermas snakket som kjent om den gode samtale og kraften i de bedre argumenter. Premisset her var at fornuften, gjennom dialog, er sterkere enn ufornuften. Et slikt ideal er naturligvis ikke usant, men det har sin begrensning. En god samtale fordrer en viss orden og rammer for anstendighet. Det er viktig å holde seg sånn noenlunde til sannheten, slik normen gjerne er i et liberalt demokrati. Den som lyver, mister ansikt og taper debatten.

Ideenes markedsplass

Det var filosofen John Stuart Mill som introduserte tanken om ideenes markedsplass.

Filosofen Lars Fr. Svendsen skriver i pamfletten Hva er sannhet?:

«At noen befinner seg i et ekkokammer, betyr ikke at de tar feil. Det er fullt tenkelig at oppfatningene som hersker i ekkokammeret er helt korrekte, selv om de skulle være uglesett av utenforstående. Imidlertid får man, ved å begrense seg til ekkokammerets område, mindre grunn til å tro at det man tror er sant, virkelig er det. Det er først ved å løfte ideene ut på den store ideenes markedsplass som Mill skriver om, hvor de får brynt seg på andre ideer, at du kan få en bekreftelse som er verdt noe.»

«Hvis du skal begi deg ut på denne markedsplassen, må du imidlertid respektere spillereglene», skriver Svendsen. Han problematiserer også forestillingen om den store markedsplassen, fordi offentligheten er oppsplittet i en myriade av deloffentligheter.

Ytringer kan være skadelige, inflammatoriske. Å rette et kritisk blikk mot områder der ytringsfriheten virker som demagogisk skalkeskjul, eller mot et giftig ytringsrom, er som å gå inn i et minefelt. Beskyldninger om å ville begrense ytringsfriheten sitter løst.

Et paradoks

Det er naturligvis et paradoks at en frihet (ytringsfriheten) indirekte kan brukes til å frarøve millioner av mennesker mange rettigheter. Men at en frihet kan ta fra oss andre friheter gjelder jo alle liberale rettigheter. Ytringsfrihetens begrunnelse har endret seg i årenes løp, fra epistemisk til demokratisk, fra å begrunnes i at den fører til sannhet til å begrunnes i en rett alle har ene og alene i kraft av å være borgere, uansett hvilken hensikt de har med å benytte den. Selv er jeg (for ordens skyld) helt mainstream om ytringsfriheten og legger til grunn at ytringsfrihet er en grunnleggende rettighet som tilkommer alle borgere. Det er uaktuelt å begrense den, selv om mange bruker den på en dårlig måte. Å kritisere dem som bruker den på en dårlig måte, og som derigjennom raserer ytringsrommet, er ikke å begrense ytringsfriheten. 

En liberal tolkning av ytringsfriheten vil naturlig nok ha en rekke følgeproblemer. Særlig nå. Det betyr at vi må bli mer kritiske til meningsanarkier som blir kapret av demagoger og galninger og utenlandske trollfabrikker og whathaveyounot. Det betyr at vi må bli flinkere til å forstå betydningen av å normalisere ekstremisme. Vi bør bli bedre til å velge våre plattformer med omhu og unngå falsk balanse.

Nihilisten, propagandisten og andre

Vi må bli flinkere til å skjønne at ytringsfriheten blir forstått instrumentelt av mange. For noen er ytringsfriheten til for å skape et bedre og mer åpent og rettferdig samfunn. Det høres kanskje fint ut, men å begrunne ytringsfriheten instrumentelt blir da relativt. Ytringsfriheten er også et instrument for å manipulere befolkningen og gjøre kål på demokrati og ytringsfrihet, omtrent slik de liberale institusjonene kan være verktøy for å ta kontroll over staten og gjøre slutt på demokratiet.

Det er ikke alltid lett å tolke ulike aktørers forståelse av ytringsfrihet og hvordan den skal forvaltes. Ytringsfrihetsfolket kommer i ulike grupper, med ulike vektlegginger og tolkninger av, og ikke minst forestilte bruksområder for ytringsfriheten. Jeg velger derfor å avslutte med en mini-Encyclopedia til dette landskapet.

Ytringsfrihetsfunksjonalisten: Ytringsfriheten har ingen egentlig egenverdi, men er til for et spesifikt formål. For eksempel et rettferdig samfunn, eller et fascistisk samfunn. Slipper y slope.

Ytringsfrihetsnihilisten: Vil kaste alt av meninger ut i det frie rom. Ytringsfrihetsnihilisten tar ikke ansvar for utfallet, heller ikke for fri flyt av hat og konspirasjonsteorier. Anything goes, kaos er gøy, og det er underholdende å se verden brenne (en undergruppe her er de kontrære. «Trump er kul». Moskvapropagandisten Glenn Diesen som hyppig gjest hos Wolfgang Wee.)

Ytringsfrihetsidealisten: Lever i en annen tid. Tror fremdeles på Mills markedsplass, og at troll sprekker i sola. Ytringsfrihetsnaivisten tror at alle skal med over alt fordi demokratiet forplikter oss til det. Ytringsfrihetsnaivisten tror gjerne at ytringsfriheten lever på sotteseng fordi koranbrenning og Holocaust-fornektelse (ingen sammenheng) er forbudt enkelte steder i Europa. Eller at utestengelsen av Trump på Facebook etter 6. januar 2021 var et alvorlig angrep på demokratiet.

Ytringsfrihetskynikeren: Har ingen interesse av ytringsfrihet overhodet. En autoritær som bruker ytringsfriheten til å ødelegge demokratiet.

Ytringsfrihetshykleren: JD Vance. Gjerne sammenfallende med ytringsfrihetskynikeren. Ofte kjennetegnet av ulike radikalister som er tilhengere av ytringsfrihet så lenge det gagner eget ideologisk eller politisk program, men ellers ikke.

Kontekstualisten

Ytringsfrihetskontekstualisten: Alt har en kontekst, alt må forstås i sin kontekst. Særlig Trump! Det finnes alltid en formildende omstendighet som kan nyansere eller dysse ned noe Trump har sagt. Men når JD Vance tropper opp på en vestlig sikkerhetskonferanse og belærer Europa om demokrati og ytringsfrihet, er ikke konteksten så viktig.